The End er en miljøthriller, en klimafiksjon med en postapokalyptisk slutt. Tittelen er en referanse til The Doors’ sang. Den setter tonen: Her kommer en historie om verdens ende.
Mystiske dødsfall og Codex arboris
Åpningen er brå og sterk: et par turgåere og alle innbyggerne i en liten landsby i de spanske Pyreneene dør på mystisk vis. Deretter beveger handlingen seg til naturreservatet Dokslå i Sverige.
Hovedkarakteren, Théodore Atem, er en tidligere miljøaktivist. Nå er han praktikant i et team forskere basert i Sverige. De forsker på hvordan trær kommuniserer med hverandre – og med oss. Forskerne, ledet av professor Frawley, en paleobotaniker, og assistenten hans, Moon, prøver å vise at jordens hemmeligheter finnes i trærnes DNA, i deres «kodeks». Når forskningen viser en forbindelse mellom de mystiske dødsfallene i Spania og den uvanlige oppførselen til ville dyr og til blomstringen av giftige sopp i skogen, forstår Frawley at disse hendelsene varsler en global tragedie.
Fra Titeuf til realisme i tegneserieform
Den sveitsiske tegneserieforfatteren Zep (Philippe Chappuis) er mest kjent for Titeuf (også oversatt til Tootuff på engelsk) en humoristisk tegneserie for barn. Hovedkarakteren Titeuf er en slags fransk-sveitsisk Bart Simpson. Han var så populær i Frankrike på 1990-tallet at det ble laget både en animasjonsserie på 330 episoder og en animasjonsfilm i 3D.
Zep vender seg mot et voksent publikum med utgivelser som The End, Une histoire d’hommes (historien om en kameratgjengs midtlivskrise, oversatt til engelsk som A Story of Men), Un bruit étrange et beau («En merkelig og vakker lyd») – og Paris 2119 (en sci-fi tegneserie tegnet av Dominique Bertail), som alle er utgitt av forlaget Rue de Sèvres.
Tegningene er helt annerledes enn de Titeufs leserne er vant til. De er mer realistiske og modne. Zeps sønn var modellen for hovedkarakteren Théodore Atem, og professor Frawley er basert på Francis Hallé, en fransk skogspesialist og botaniker.
Zep bruker naturlige farger i hele boka. Fargevalget passer perfekt til en historie med natur og miljøvern som hovedtema – og til den eteriske, men anspente atmosfæren han prøver å skape. Fargepaletten er tofarget, stort sett pastell, med naturlige farger i sand, grå, grønne og sepia. I et intervju (på fransk) forklarer Zep at han har brukt denne teknikken med to farger for å skille mellom de ulike sekvensene. Fargene fungerer også som tidsmarkør, for å signalisere en overgang fra nåtid til fortid, og omvendt. Sepia-fargen indikerer en dramatisk hendelse eller vending i fortellingen.
Wood Wide Web
En anekdote om dødsfallet til tusenvis av Kudu-antiloper på gårder i Sør-Afrika på 1980-tallet var forfatterens fremste inspirasjonskilde for The End.
Ifølge zoologen som studerte fenomenet, skyldtes den mystiske dødeligheten blant antilopene forsvarsmekanismen til akasietrærne, som dyrene spiste dagen lang. Han målte en økning i tanninkonsentrasjonen i bladene til akasietrærnes blader, og mistenkte at trærne kommuniserte med hverandre med en flyktig forbindelse, etylengass.
Det er kjent at trærne får næring via røttene. Men de siste årene har flere studier avdekket eksistensen av et 500 millioner år gammelt nettverk mellom planter og trær, det såkalte Wood Wide Web (Simard mfl.), et underjordisk nettverk av røtter og sopp. Gjennom dette kan trærne dele ressursene ved behov, men de kan også advare hverandre om farer: For å beskytte seg mot en gruppe antiloper hadde akasietrærne kommunisert med hverandre og endret den kjemiske sammensetning av bladene sine, slik at de ble giftige. Trærne drepte dyrene for å beskytte seg.
At det finnes et Wood Wide Web reiser store spørsmål: Er skogen å anse som en eneste, stor superorganisme? Kan man snakke om ressursdeling, samarbeid og vennskap mellom trær? Har trærne en vilje? Er de smartere enn oss?
Naturens overlegenhet og gjestfrihet
The End handler om hvordan menneskeheten ødelegger naturen og hvordan naturen forsvarer seg.
I skjønnlitteratur og populærvitenskap (se f.eks. Peter Wohllebens Trærnes hemmelige liv) er økologi og miljøvern i vinden. Økologi/miljøvern-tematikken er derimot ikke ny i science fiction. Mye av postapokalyptisk science fiction handler om globale katastrofer som ødelegger den menneskelige sivilisasjonen og mesteparten av jordens økosystem. De har et slags miljøvernbudskap – og sci-fi ligger dermed flere tiår foran andre litterære sjangere (les f.eks. Snowpiercer, Aldebaran eller Aquablue).
Det som skiller The End fra de fleste postapokalyptiske tegneseriene av denne typen, er at naturen spiller hovedrollen i fortellingen – og at mesteparten av handlingen finner sted før apokalypsen.
Det finnes, så vidt jeg vet, få europeiske science fiction-tegneserier der naturens motstandsdyktighet, dens evne til å forsvare seg og til å regenerere, står i sentrum (jeg ser bort fra filmer eller tegneserier der «monsterplanter» spiser eller kveler folk).
For å finne en lignende, mer respektfull eller høytidelig tilnærming til naturen, må man til Asia, og særlig til Japan. Grunnen til at naturen hedres i Japan, også i mangaform, er at de fleste japanere regner seg som Shinto-tilhengere (i tillegg kommer selvsagt trauma etter atombombingen av Hiroshima og Nagasaki).
Shintoismen er en naturreligion og livsfilosofi som handler om å leve i harmoni med naturen, og den gjennomsyrer nesten alt i japanernes liv. Innenfor shintoismen helligholder man kami, krefter eller ånder som manifesterer seg i alt fra det største fjellet til den minste blomsten, fra maur til menneske.
Naturen spiller en sentral rolle i den japanske mangaen Nausicaä – prinsessen fra Vindens dal i form av den giftige jungelen, eller i flere av Hayao Miyazakis animasjonsfilmer, bl.a. Prinsesse Mononoke (se også Min nabo Totoro og Ponyo på klippen ved havet, som riktignok faller utenfor science fiction-sjangeren).
Blant nyere, vestlige, «økologiske» tegneserier, kan vi nevne trilogien Nils (fra Frankrike, men samlet i ett bind på engelsk av Magnetic Press), en økologisk fantasy-saga i en nordisk-inspirert dystopisk verden; Louise Joors Kanopé(Belgia), der Amazonasregnskogen er det siste grønne stedet på en overbefolket jordklode; og Brian Wood & Kristian Donaldsons The Massive (USA), der handlingen finner sted etter miljøkatastrofer som har ødelagt nesten hele jordkloden.
Hva om det var sant?
The End er en tankevekkende tegneserie, men 90 sider er kanskje for lite for denne fortellingen. Det mangler litt på både dybde og utarbeiding av temaene – men det kan også være fordi temaene er så interessante i seg selv.
Tegneseriens budskap er egentlig ikke moralsk, men oppmuntrer til et skifte i måten vi betrakter naturen på: Vi er ikke naturens herrer. Den var her før oss. Med andre ord setter tegneserien setter spørsmålstegn ved menneskets herredømme over jorden. Det er et klassisk tema i science fiction, men det bidrar til å øke bevisstheten om at vi er gjester på jorden.
Naturen er ikke fremstilt som et offer i The End, men tvert imot som en relativt velvillig og gjestfri vert – en vert som av og til blir nødt til å gjøre drastiske tiltak for å gjenopprette balansen.
Etter endt lesing håper man virkelig at dette kun er et science fiction-mareritt, og ikke et frampek til noe som kommer til å skje i nær fremtid. Men én ting er sikkert: Du kommer ikke til å se på furua på samme måte etter The End.
OBS: Det vil nok frustrere mange at The End ikke finnes på engelsk eller norsk ennå. Men den ble utgitt på tysk av Schreiber&leser-forlag i 2020.
