Jeg blir stadig mer overbevist om at scientia potentia est – Kunnskap er makt. Mektig er den som besitter kunnskap og vet å utnytte den.
Som med et hvilket som helst instrument, kan også kunnskap brukes på enten nyttige eller farlige måter. Den gir makt til å skape, og makt til å ødelegge.
Kunnskap som brukes for å manipulere, undertrykke og skade dominerer i dystopiske sci-fi fortellinger. Disse er vanligvis direkte inspirert av menneskehetens historie, av fortidens og nåtidens farer. Man tenker på gale vitenskapsmenn og Aldous Huxleys Brave New World, på atombomben og andre katastrofer.
De siste tiårene har det globale informasjonskappløpet hardnet til, og ny teknologi blir i stadig større grad brukt av både stater og private selskaper for å samle inn data og påvirke vår virkelighet. Mange romaner og tegneserier berører dette temaet, og kaster et dystert lys på en nåtid og en fremtid der det stadig gripes inn i de mest grunnleggende menneskerettighetene som finnes i et demokrati, herunder ytringsfrihet og retten til privatliv.
Faren med masseovervåkning og mangel på valgfrihet er for eksempel godt beskrevet av George Orwell i dystopien 1984 (som nylig har blitt illustrert av Xavier Coste) mens den spennende tegneserien The Department of Truth handler om konspirasjonsteorier og manipulering av historie og fakta.
Jeg har imidlertid valgt å skrive om kunnskapens positive, «lyse» side i denne bloggposten. Og for én gangs skyld er det ikke bare tegneserie-elskeren, men også professoren, som tar ordet: Kunnskap er nøkkelen til vår overlevelse og fremtid. Kunnskap – og formidlingen av den – kan redde menneskeheten, mens fravær av formidling er et hinder for tankefriheten. Det kan føre til totalitarisme, eller til det som i Frankrike kalles «den ensrettede tankens diktatur» (dictature de la pensée unique).
Kampen mot uvitenhet
«Noen sier at lærere er levende lys som brenner ut seg selv for å gi lys til andre.»
The Village Teacher er en rørende hyllest til kunnskapsformidling og hverdagens helter: lærerne. Tegneserien er basert på en historie fra novellesamlingen To Hold Up the Sky (2020), og er tredje bind i en serie som overfører flere av Liu Cixins litterære verk til tegneserieformat.
Liu Cixin er den mest berømte science fiction-forfatteren fra Kina og den første kinesiske forfatteren som vant Hugo-prisen. I 2018 vant han også Arthur C. Clarke-stiftelsens pris for «Fantasi i samfunnets tjeneste», en pris som tidligere har blitt gitt til blant andre Margaret Atwood og Ursula Le Guin. Filmatiseringen av Liu Cixins novelle The Wandering Earth har blitt omtalt som Kinas første rendyrkede science fiction-film. Og mesterverket hans, Trelegemeproblemet, har nettopp blitt til en Netflix-serie.
The Village Teacher handler om en skolelærer som har viet livet sitt til å lære bort matematikk og vitenskap til de fattige barna i en liten avsidesliggende kinesisk landsby. Han er overbevist om at utdanning er den eneste veien ut av fattigdom, og forsvarer elevene og skolen fra å bli utnyttet av landsbyboerne. Mens han prøver å lære barna Newtons bevegelseslover, foregår det en krig i verdensrommet.
For å hindre fiendenes lynangrep, bestemmer en avansert utenomjordisk sivilisasjon seg for å skape en planetfri sikkerhetsbarriere ved å fjerne de minst siviliserte planetene i området. Kun planetene hvor beboerne oppnår det påkreve sivilisasjonsnivået, blir spart. Vil Jorda bestå testen?
Kontrasten mellom den lille skolen i en av de fattigste og mest øde traktene på jorden og kampen mellom supermektige og superavanserte sivilisasjoner, gjør susen i denne tegneserien.
Det som rører meg mest er Zhang Xiaoyus storslåtte plansjer av romkrig, satt opp mot hjerteskjærende tegninger av barn som er fratatt alt, men som likevel er ivrige etter å lære takket være lærerens hengivenhet og engasjement. Fortellingen er melodramatisk, unyansert og føles litt klisjeaktig noen ganger (noe som antakeligvis skyldes begrensningene ved novelleformatet). Likevel er budskapet viktig, sterkt og gripende – og så vakkert illustrert at feilene gjerne kan overses.
«Science» i «science fiction»
Det er mye man kan lære av å lese tegneserier. Det kan være passiv læring, ved at vi får innblikk i fremmede kulturer og levemåter når vi leser tegneserier fra andre land. Men det kan også være aktiv læring, siden det finnes en god del «educational comics» og «science comics» på markedet.
Det finnes illustrerte innføringer i verdens historie, mytologi, matematikk og medisin. På den norske fronten tenker jeg bl.a. på Øystein Rundes Stamceller – Kroppens superhelter (2017, Gyldendal) og Antibiotika – Helt og antihelt (Humanist Forlag). Man kan lære om filosofi (Sofies verdenhar nylig blitt utgitt i tegneserieform), om kropp og seksualitet, om rasediskriminering, om klimaendring og resirkulering – og til og med om hvordan man lager gode fortellinger og tegneserier.
Det er imidlertid mer sjeldent å finne sci-fi-tegneserier med et pedagogisk eller vitenskapelig innhold. Dette til tross for at vitenskap bokstavelig talt er den ene halvdelen av begrepet science fiction.
Det er enda sjeldnere at vitenskapen vies like mye oppmerksomhet som i den japanske tegneserien Dr. Stone.
En global katastrofe har forvandlet alle mennesker til stein. De to hovedprotagonistene – Senku Ishigami, et vitenskapelig geni, og hans sterke skolekompis, Taiju Oki – våkner i en verden som ikke har sett mennesker på mer enn 3600 år, og som er kastet tilbake til steinalderen.
Tenåringene har ikke noe annet valg enn å lage alt de trenger fra bunnen av: klær, medisin, verktøy og mer må til for å overleve og gjenoppbygge sivilisasjonen. De må lære å dyrke jorda for å kunne høste hvete og lage brød. Men før det må de lære å lage bål, ly og redskaper.
Dr. Stone er ikke bare en svært underholdende tegneserie for tenåringer, den formidler også populærkunnskap om menneskehetens beste og mest nyttige oppfinnelser. Selv om mye er overdrevet, er de fleste vitenskapelige formlene og konklusjonene korrekte og presise.[IN13] Man lærer bl.a. om hvordan man tenner opp ild, lager steinredskaper, alkohol, jern, glass, vannkraftgeneratorer og antibiotika – og etter hvert datamaskiner, telefoner og romraketter (se her og her for oppfinnelsene i animasjonsserien).
Mens kunstneren Boichi (som noe brått avsluttet Origin for å kunne vie all sin tid til Dr. Stone) har en grad i fysikk, er forfatteren Riichiro Inagaki selvlært. De samlet mye dokumentasjon selv, men fikk hjelp av en vitenskapelig konsulent når det gjaldt de harde vitenskapene.
Flere artikler og videoer på internett bekrefter at mye av vitenskapen i Dr. Stone ville holdt mål i virkeligheten, selv om forfatteren noen ganger tillater seg en viss «kreativ frihet», eller rett og slett tar feil. Et påfallende eksempel er når han forveksler kaliumkarbonat og kalsiumkarbonat i første bind, når Senku finner skallet fra et skalldyr som består av kalsiumkarbonat (kalk) og forklarer at det i pulverisert form kan brukes til bl.a. jordbruk (gjødsel), konstruksjon (mørtel) og hygiene (såpe).
Men selv om Dr. Stone ikke alltid gir et helt korrekt bilde av vitenskapen, introduseres unge lesere for vitenskapelige ideer og oppfinnelser, og de oppmuntres til nysgjerrighet og utforskning. I tillegg får tegneserien oss til å reflektere over hva som trengs for å skape et velfungerende samfunn, og til å innse at det er svært viktig at de som har kunnskap, formidler den til andre.
Og hvis dere lurer på hva navnet «Dr. Stone» står for, finner dere ett (blant flere) svar i tegneseriens første bind: Det er fra navnet Senku gir til en av de mest nyttige oppfinnelsene, nemlig såpe («livets stein») …
Vitenskapens farer og undere
«Hvis du ønsker forandring, da må du skape den selv.»
På den norske fronten har man Lars Henrik Eriksens tegneserie Oppfinneren, hvis første bind (Jakten på evighetsmaskinen) er omtalt i Empirix her, og andre bind (Skrotnissens hemmelighet), her.
Denne tegneserien for barn handler også omvitenskapens farer og undere. Oppfinnerspiren Kobolt Kogg bor i en rolig landsby på en øy, mens bestefaren hans er øyas eksentriske oppfinner. I tegneserien lærer man at å lage ting er morsomt og nyttig, men at det også kan være farlig hvis man ikke er forsiktig.
En dag Kobolt utforsker en av bestefarens maskiner uten tilsyn, mister han kontrollen. Eksplosjonen gjør at han mister begge bena, men det setter ingen stopper for drømmen hans om å bli oppfinner selv. Tvert imot er det begynnelsen på en spennende eventyrreise for å finne bestefaren som forsvant og oppfinnernes hellige gral, den såkalte evighetsmaskinen.
Inspirasjonskildene til Eriksen er mange, men stort sett japanske og amerikanske, bl.a. den fargerike og eventyrlige verdenen fra sjørøvermangaserien One Piece og den litt mørkere siden ved Amuletten. Man kan heller ikke la være å tenke på Hayao Miyazakis verden når man ser illustrasjonene av byer og roboter i Skrotnissens hemmelighet.
I denne bloggposten har jeg prøvd å gi lesetips for vitenskapsentusiaster i alle aldre, og forsøkt å oppmuntre til mer kunnskapsformidling.
Den franske biologen og filosofen Jean Rostand hevdet for omtrent 70 år siden at «Vitenskapen har gjort oss til guder før vi er verdige til å være mennesker.» Dét er en tanke noen hver kan gruble over fram mot det nye året. God jul og godt nytt år!
Omtalt i denne bloggposten:
Cixin Liu, Zhang Xiaoyu, The Village Teacher, Talos Press.
Riichiro Inagaki, Boichi, Dr. Stone, (2017-2022), 26 [Tankōbon] bind.
Lars Henrik Eriksen, Oppfinneren-serien, Aschehoug. [Jakten på evighetsmaskinen + Skrottnissens hemmeligheter]
