Jeg er urolig, men ikke alene

«Redd havet fra plast» var fanesaken for årets TV-aksjon. I skrivende stund har det norske folk samlet inn svimlende 215 millioner kroner til WWF Verdens Naturfond. Likevel sitter jeg igjen med en følelse av apati – hva nytter dette, når klimaet uansett går til helvete?

Vi mennesker har til alle tider hatt en tendens til å tro at vi lever i en avgjørende epoke for menneskehetens framtid. I vårt tilfelle handler det imidlertid ikke kun om vår egen arts utvikling – men vel så mye om våre omgivelser. For hva skal vi gjøre uten naturen slik vi kjenner den? Og, kan vi redde den uten å utslette oss selv?

Disse betimelige spørsmålene ligger som et konstant bakteppe i møte med Sunniva Sunde Krogseths bokdebut Naturinstruksjoner. Boka, som springer ut av utstillingen under samme tittel, vist på Grafill i 2017, tar gjennom tekst, illustrasjon og tegneserier for seg det moderne menneskets forhold til naturen. Finnes det fortsatt håp?

Å tette gapet mellom menneske og natur

Utover tegning og akvarell, består Naturinstruksjoner av en rekke tekster i ulik lengde som instruerer leseren i møte med naturen. Man oppfordres til å sanse omgivelsene på ulike måter. 

Sunde Krogseth ber oss imidlertid ikke om å lukte på blomster og kjenne på skogens ro. Instruksjonene tar heller utgangspunkt i et urbant miljø, hvor den som instruerer snarere driver en form for selvransakelse enn å faktisk instruere leseren. 

Boka oppleves som et forsøk på å tette gapet mellom natur og menneske, samtidig som den også erkjenner at dette ikke lar seg gjøre. Dette kan med fordel ses i sammenheng med Sunde Krogseths masterprosjekt fra Konstfack Kjære naturen / skulle ønske jeg ikke var menneske. I animasjonsfilmen sier fortellerstemmen til naturen: «det hadde vært lettere om vi kunne ha pratet sammen, tror jeg». 

På mange måter oppleves boka som en videreføring av filmen – handlingene som Sunde Krogseth skildrer i instruksjonene, er forsøk på å kommunisere med eller forstå naturen som omringer oss.

Vakker, men tung

Man skulle tro at en billedbok for voksne er relativt lettlest. Riktig nok er det ikke mye tekst i Sunde Krogseths bok, men likevel oppleves den som utfordrende grunnet sin dystre undertone. 

Fargepaletten er gjennomgående mørk og kald, til tross for innslag av gult og oransje. Boken kunne i så måte ikke ha blitt sluppet på et mer passende tidspunkt – estetisk uttrykker den på mange måter følelsen av en kald oktoberkveld: fargerike blad mot en himmel som blir mørkere og mørkere, mot en skarp høstluft.

Det oppleves nesten som om Sunde Krogseth har hatt som mål å skildre høsten i forholdet mellom natur og menneske. Nærmer vi oss slutten? Eller vil det komme en ny vår?

Klimaangst oversatt til tekst og bilde

Selv om en generell uro for miljøet i liten grad uttrykkes direkte i tekstene som supplerer tegningene i Naturinstruksjoner, er klimaangsten konstant nærværende både i tekst og bilde. 

Rent skriftlig kommer det likevel kanskje best til uttrykk i bokens siste instruksjon: «Finn ut om det er forsvarlig å få barn». Et spørsmål jeg har reflektert over alene, og med flere av mine jevnaldrende venner. Om det virkelig er sånn at generasjonene som kommer etter oss vil måtte betale for vår manglende evne til å ta vare på våre omgivelser, er det etisk forsvarlig å få barn?

Angsten virker å gjennomsyre hver minste detalj i boka. Selv om Sunde Krogseth utviser stor teknisk variasjon mellom harde streker og mykere penselføring, er både tegningene og akvarellene ytterst ekspressive, og underbygger verkets øvrige tematikk.

Vi er ikke alene

Naturinstruksjoner er ikke en optimistisk fortelling, men det er heller ikke en fullstendig svartmaling av framtiden. Snarere oppleves det som en form for terapeutisk bearbeidelse av vårt forhold til naturen. Hvordan kan vi forstå den bedre? Kan vi tilpasse oss? 

Det sies at vi responderer bedre på utfordringer dersom vi tror det er mulig å overvinne dem. Vi mister handlekraften om vi framstiller klimakrisa som tapt. På den andre siden kan dette også føre til at man ikke får rom til å uttrykke håpløsheten og angsten man føler på.

Kunsten kan åpne for at vi kan være redde og usikre, sammen. Her opplever jeg at Sunde Krogseth lykkes godt.