Ida Neverdahl og Bizarro er de siste overlevende biseriene etter at Egmont og Nemi nå har skilt lag. Tradisjonelt er det Egmont som gir ut de fleste humorbladene i Norge, og det skal bli spennende å se om Gyldendal Norsk Forlag kommer med flere bladsatsninger.
Med nytt forlag i ryggen følger også nye biserier og en ny, kvinnelig, redaktør, Tina Søreng. Gyldendal har også hentet frem en tidligere klassiker fra bladet.
Klassikeren er Nina Hemmingsson, som gikk som biserie i Egmonts Nemi mellom 2009 og 2012. Dersom det skulle være tvil om Nemis feministiske standpunkt blir dette nå på ny understreket gjennom Hemmingssons tegnede politiske og sosiale samtidskritikk. Bladet sveiper i tillegg innom feministisk filmteori med en firesiders artikkel av Mari Glans.
Også Ida Neverdahl bidrar til å tydeliggjøre de sterke meningene som har vært fundamentet for Nemis suksess. I det nyeste nummeret argumenterer Neverdahl eksempelvis for hvorfor du burde bli vegetarianer.
Flere nykomlinger
Tittelfiguren selv tråkker i velkjente spor, uten at serien egentlig føles uaktuell av den grunn. Bare på de første fem sidene rekker Myhre å tematisere virkelighetsflukt, utenforskap, selvskading og metoo, for å nevne noe. Som vanlig er stripeserien Nemi fullspekket med identitetsmarkører og populærkulturelle referanser som målgruppen kan nikke anerkjennende til.
Blant de nye tilskuddene til bladet finner vi selvironiske Sarahs skriblerier av amerikanske Sarah Andersen. Serien begynte som en nettegneserie myntet på milleniumsgenerasjonen, og i 2016 kom den første boksamlingen Adulthood is a myth. I likhet med Nemi tematiserer Sarahs skriblerier på vellykket vis frykten for å bli voksen.
Nykomlingen Belzebub av finske AP Ahonen kommer som et friskt pust med sin djeveldyrkende humor og stilsikre strek. Tør vi håpe på en egen samleutgivelse av serien på norsk?
Historien om Den avskyelige Charles Christopher av kanadiske Karl Kerschl følger et hårete vesen som strever med å fikse tilværelsen i skogen. Serien vant Eisner-prisen for beste digitale serie i 2011. Også Fowl Language av amerikanske Brian Gordon viser det komiske ved stressende hverdagssituasjoner. Serien er i følge serieskaperen inspirert av manglende selvtillit og utfordringer knyttet til foreldrerollen, samt en fascinasjon for teknologi og nerdekultur.
[infobox]
…og litt mer av det gamle
Den amerikanske vitseserien Bizarro har figurert i de samme bladene som Nemi, helt siden figuren oppsto i Larsons gale verden i 1997. Når Gyldendal velger å videreføre serien sikres en viss kontinuitet i bladet, men det hele føles merkelig utdatert når materialet de trykker er 15 år gammelt. Samtlige ruteserier av Dan Piraro i det nyeste nummeret er fra 2003.
Med fare for at lesere kan føle seg snurt inneholder bladet dessuten flere sider med gjenopptrykk av tegninger og striper fra Myhres hånd. Illustrasjonen av Nemi som actionheltinne i innlegget på side tre er eksempelvis hentet fra omslaget til Nemi nummer 62 fra 2007. Gjenbruken kan til en viss grad rettferdiggjøres da deler av materialet relaterer seg til «Final girl» tematikken i bladet.
Stripeserien Nemi byr i liten grad på nyvinninger når det gjelder tegnestil eller fortellerteknikk. Trolig er ikke de håndverksmessige kvalitetene ved serien egentlig så viktig for målgruppen. Appellen ligger snarere i måten Lise Myhre bruker Nemi som talerør for sine egne kampsaker og meninger. Engasjementet føles genuint ærlig og ekte, enten man er enig eller ikke.
Så lenge Lise Myhre har noe på hjertet vil serien trolig bestå. All ære til forlaget for at de velger å la suksessen også gi rom for nye stemmer.
