Avdanka gotikk

I slutten av oktober slapp Lise Myhre sin femtende kronologiske Nemi-samling. Følgesvenn er en samling av striper, helsider, dikt og forsider fra 2013-2014. 

Ikke ulikt de andre nemibøkene, blir vi også her presentert for innhold som i dag er over fem år gammelt. At stripene har modnet noe, er ikke et problem per se, så lenge innholdet står seg – jamfør Tove Janssons mummitrollstriper som har tålt tidens tann. Problemet med brorparten av det Myhre presenterer i Følgesvenn, er imidlertid at dette ikke er tilfellet for Nemi.

De fleste stripene er ikke bare utdaterte, men rett og slett kjedelige, og jeg spør meg: Hvem er disse stripene tiltenkt?

En gammel 20-åring

Da Nemi så dagens lys (eller kanskje man heller skal si nattens mørke) på slutten av 1990-tallet, var hun et friskt pust. En stripe med kvinnelig protagonist skapt av en kvinnelig serieskaper. Med sin klare goth-estetikk og sylskarpe kynisme, var serien både morsom, tidsaktuell og kløktig.

Problemet med Nemi i dag er ikke at serien har endret seg til det verre, men snarere at den ikke har endret seg i det hele tatt. Nemi er fortsatt mer eller mindre den samme som hun var i 1999, og det samme er vitsene.

«Nemi blir ikke eldre, men hun virker ikke lenger som en troverdig 20-åring.»

Selvsagt finner vi spor av vår egen tid i stripene. Myhre gjør ved gjentatte ganger et poeng av menneskets avhengighetsforhold til smarttelefonen og internett, og hvordan vi oppfører oss på sosiale medier. Men i stedet for at dette vekker gjenkjennelse som får en til å trekke på smilebåndene, føles poengene åpenbare og oppbrukte.

Nemi blir ikke eldre (selv om hun nå har fått seg kjæreste), men hun virker ikke lenger som en troverdig 20-åring. Det er blitt umulig å plassere henne som verken det ene eller andre, noe som også gjør det vanskelig å relatere til både henne og de andre hovedkarakterene som presenteres gjennom boka.

På sitt sterkeste uten Nemi

De sterkeste innslagene i den nye boka er utvilsomt stripene som ikke inkluderer Nemi, eller hennes velkjente entourage. Innimellom presenterer Myhre oss for striper hvor hun særlig tar for seg morsrollen – her er hun utvilsomt på sitt beste. 

«Innimellom presenterer Myhre oss for striper hvor hun særlig tar for seg morsrollen – her er hun utvilsomt på sitt beste.»

Her reflekterer Myhre på finurlig vis over foreldrerollens mange og motstridende element: her tillater hun seg å bryte opp i illusjonen om perfekte mødre, parallelt som at hun også utmerket skildrer den sterke kjærligheten mellom mor og barn.

Myhre kommer også i en helside – som vel å merke inkluderer Nemi-karakteren Ophelia – med tydelige referanser til Eric Carles barnebokklassiker Den lille larven Aldrimett. Men der Carles larve i slutten av boka spinner seg inn i en kokong og blir en sommerfugl, slår Myhres larve fast: «Aldri! Jeg er bra nok som jeg er, jeg vil ikke være noen jævla sommerfugl». Noe som drar undertegnedes assosiasjoner videre til Inger Hagerups dikt Mauren: «Jeg er akkurat stor nok».

Å fremme at man skal være fornøyd med seg selv, er kanskje ikke et revolusjonerende utsagn i vår tid. Men Myhre kommer her med et sentralt poeng – hvordan utrolig mange barnefortellinger nettopp handler om hvordan noe stygt (Carles larve, H.C. Andersens Andunge m.fl.) blir en vakrere – og dermed lykkeligere – utgave av seg selv. Burde vi ikke heller, som Myhre her gjør, lære barna at de er gode nok som de er?

Avdanka goth-estetikk

Myhres strek er å regne som en av Norges mest kjente – både her hjemme og internasjonalt. Linjene er myke og skarpe, det er ingen tvil om strekens opphavskvinne. 

Da jeg som 11-åring leste Nemi fast i 2004, var det nettopp estetikken i serien som tiltrakk meg. Nemi var både kul, pen og annerledes. Men med 2019-brillene på virker estetikken påfallende flat.

I beste fall oppleves det som nostalgisk å se de kjente fjesene og situasjonene, som tidligere fengslet meg i tegneseriebladet eller stripene i avisa. I verste fall lurer jeg på hvilket tiår jeg befinner meg i. Det er noe unektelig gammelmodig over både uttrykk og innhold.

Hovedproblemet med Følgesvenn, hvilket gjelder for både humor, persongalleri og estetikk er at Myhre tvinger oss til å lese boken som et uttrykk for samtiden, til tross for at store deler av serien føles som om den tilhører en annen tid. Dette gjør det umulig for leseren å løsrive seg fra den unektelige realiteten; at Nemi ikke har utviklet seg overhodet på tjue år.

På tide med friskt blod

I sin kritikk av Frode Øverlis nye Pondusbok Minus 18 på det ene øyet, slo Erle Marie Sørheim fast at «Pondus føles langt fra relevant lenger». Det samme kan jeg egentlig si om Myhres Nemi. Men hva sier det om serielandskapet i Norge, når de to største stripene virker å ha utspilt sin rolle?

«Hva sier det om serielandskapet i Norge, når de to største stripene virker å ha utspilt sin rolle?»

Det er ingen hemmelighet at avisene kutter i kulturstoffet – alt fra kunst- og litteraturanmeldelser til daglige striper. I stedet for å gi nye og yngre norske serieskapere en mulighet til å tegne faste striper, velger aviser som VG og Dagbladet å kjøpe innhold fra utlandet ­– og å holde eldre striper som Nemi og Pondus løpende.

Dette er problematisk på mange måter, men kanskje først og fremst fordi vi i Norge har en tendens til å henge oss opp i tradisjoner som har vært de samme i flere tiår. Tenk på juleprogrammet på NRK: Grevinnen og hovmesteren på lillejulaften, Tre nøtter til Askepott og Reisen til julestjernen på julemorgen. For ikke å glemme de samme gamle tegneseriene som sniker seg inn i julestrømper over det ganske land. 

Det er ikke noe galt å tviholde på visse nostalgiske tradisjoner i seg selv, men på et eller annet tidspunkt bør man kaste inn håndkleet og slippe nye stemmer til. Det er på høy tid at avisene sier takk og farvel til 20 år gamle og veletablerte serier, og slipper nye stemmer til – slik de gjorde på 90-tallet, noe som sikret både Øverli og Myhre sine gjennombrudd.