Anmeldelse
Nemi Bok 18: Montoya
Lise Myhre
Gyldendal, 2022
Nemi, den opprørske goter-jenta med forkjærlighet for øl, drager, jediriddere og Heavy Metal, har 25 års jubileum i 2022. Det markeres med samlebok nummer 18 med striper, helsider dikt og forsider fra årene 2016-2019.
Samtidig kom nyheten om at Nemi i bladform avsluttes med blad nummer 200. Det er en ekstra grunn til å se nærmere på fenomenet Nemi, nå som hun blitt godt voksen.
For Nemi er nødvendigvis rundt 50 i dag, hvis hun var ei jente i tjueårene da tegneserieskaper Lise Myhre første gang presenterte henne i serien Den svarte siden i Larsons Gale Verden i 1997. Serien ble godt mottatt og i 1999 byttet den navn til Nemi. Samme år debuterte hun som dagsstripe i Dagbladet.
Eldre og klokere?
Tilsynelatende endrer ikke Nemi seg med årene. Den smekre, mangainspirerte sortkledte jenta med langt ravnsvart hår, store markerte øyne og rød munn er like ung i dag, er men det er utenpå. Visst drikker hun fortsatt øl, elsker fantasy og kler seg i helsvart, men vennegjengen er blitt voksen. Cyan, venninnen har fått barn, og med Grimm som kjæreste (igjen), har Nemi blitt litt eldre og litt klokere – eller kjedeligere, kanskje.
Selv er jeg passert 60, og det nærmeste jeg kommer Nemis interesser er forkjærligheten for sorte klær. Hvorfor kjenner jeg meg da igjen i en figur som fortsatt er ei kynisk, opprørsk jente i tjueårene?
Jeg tror det ligger i Nemis hverdagsopprør og utilslørte selvsentrerthet. Nemi går ikke inn for de store sakene, ærligheten hennes består tvert imot i å være politisk ukorrekt og direkte: Hun drikker øl, sover lenge, har lakenskrekk, trener ikke, elsker fantasy og snop i alle varianter. Og hun har uttalt aversjon mot praktiske ting og økonomi.
Guilty pleasures
Kanskje er vi litt der alle sammen. Hun speiler våre gulity pleasures som vi kvier oss for å dele. I stedet legger vi ut unntakene; toppturer og lykken i glimt. Nemis skamløse direkthet, hennes kynisme helt uten glimt i øyet eller ironi, kjennes befriende i en tid der man skal trå uhyre forsiktig når man henvender seg til et kresent publikum som har sett alt, opplevd alt og hele tiden etterspør fornyelse.
Nemis uforanderlighet – bare Nemi er Nemi i Lise Myhres elegante strek – er en styrke. Hun har noe tidløst i væremåten sin, uavhengig av om hun har kjæreste og om venninnen har fått barn.
Vennene er best
De beste (les: morsomste) stripene i albumet er der de faste karakterene hun omgir seg med kommer til orde. Ophelia, den svartsynte eldre venninnen med gode råd og usvikelig tro på egne kunstneriske ambisjoner, er stadig fornøyelig. Og Nemis mangel på forståelse for den blåhårede og blåøyde venninnen Cyans slitsomme hverdager med et lite barn, treffer godt. Grimm, som igjen er Nemis samboer, har en litt stiv og korrigerende rolle som ikke er spesielt god. Da har jeg mer sans for Nemis temmelig aparte familie: To fedre og en lillebror som har gode replikker, men allikevel forblir litt for anonyme.
Til tross for lite fornyelse i tegnestil og estetikk gjennom 25 år, synes jeg ikke Nemi virker datert. Ei heller utdatert. Nemi Montoya er som et gjensyn med en gammel venn, en slik venn man hilser med ordene; du har ikke forandret deg i det hele tatt!! Og da er det kanskje på tide å forandre seg.
Uansett, Lise Myhre har bestemt seg. Bladene er et avsluttet kapitel. For blodfansen kan forlaget berolige med at det årlige Nemi-julealbumet fortsetter, i tillegg til et ennå ikke bestemt antall samlebøker.
