Anmeldelse

Lunch
Regi: Julian Hagermann
The Oslo Company, 2022

(På TV2 Play fra 29. august)

Det er mer av en konstatering enn en påstånd: Børge Lunds Lunch er en av nyere tids aller beste norske stripeserier. Så kan man alltids krangle om det er den, Jens K Styves Dunce eller Therese G. Eides Intet nytt fra hjemmefronten som fortjener plassen helt øverst på pallen.

Alle disse seriene – samt de gamle storkanonene Pondus og Nemi – burde være godt egnet for adaptasjon til tv-mediet, men det er altså Lunch som har fått prøve seg først. De første episodene blir sluppet på TV2 Play i disse dager.

Og det tar litt tid å omstille seg til tv-versjonen av Lunds tegneserieunivers.

Erik Aleksander Schjerven som Thorsen. Foto: TV2.

The Office finnes allerede

I et stort nybygg i det som godt kan være Bjørvika, i et kontorlandskap av mest pregløse sort, blir vi introdusert for et slags tverrsnitt av det private næringsliv anno 2022. Her er designere, resepsjonister, mellomledere, IT-konsulenter og «forward team managers», men det blir aldri klart hva menneskene med disse fine yrkestitlene egentlig driver med der oppe i glasstårnet sitt. Stort sett all tid synes å gå med til tåkeprat og ørkesløs møtevirksomhet.

Men flinke til å fraskrive seg alle former for ansvar, dét er de.

Dette har Børge Lund fått mye god satire ut av de siste 15 årene. Man trenger ikke selv å ha jobbet på kontor før både standardfrasene – «Jobber med saken», «Bare start møtet uten meg», «Kan vi ta det på mandag?» – og typegalleriet vil virke fornøyelig familiært. Lunds renskårne formspråk bidrar til å klargjøre poengene.

TV-serien har akkurat samme utgangspunkt, men det er noe annet å skulle skildre kjedsomhet ved hjelp av levende bilder enn med tegninger. Faren er betydelig større for selv å bli kjedelig. Det hjelper heller ikke at The Office allerede finnes.

Ute til Lunch. Fra venstre: Nico (Andreas Rand), Kjell (Frank Ole Sætrang), Terje (Henrik Fladseth), Vanessa (Kristine Grændsen), Thorsen (Erik Aleksander Schjerven), Linn (Amy Black Ndiaye), Birger (Mattis Herman Nyquist) og Bodil (Tuva Adine Billing).

Oppgitte ansikter og spydige kommentarer

Førsteinntrykket er da også knusktørt. Serien introduserer oss aldri for rollefigurene – som skiller seg ganske mye fra dem i forelegget – og den har ikke noe naturlig midtpunkt à la David Brent i The Office eller fan-favoritten Kjell i tegneserien. I stedet kaster første episode oss rett ut i et typisk mislykket avdelingsmøte.

Visuelt er alt helt flatt, og skuespillerne har ikke stort annet enn oppgitte ansikter og en og annen spydig kommentar å spille på. Det lover sant å si ikke særlig godt. Men det hele skal snart ta seg opp.

Undertegnede humrer når broileren Birger (Mattis Herman Nyquist) i episode 2 endelig kommer på firmaets kjerneverdier – som egentlig er NTNU sine – og har begynt å kose seg ordentlig når Kjell (Frank Ole Sætrang) og Nico (Andreas Rand) bruker hele episode 6 til leke «tenk på et tall» i stedet for å gjøre et visstnok veldig viktig estimat. Den aktivt arbeidssky resepsjonisten Bodil (Tuva Adine Billing) er dessuten et oppkomme av sitatvennlige avsporinger.

Og episodenes format – 10 effektive, «binge»-vennlige minutter – oppleves akkurat passe for denne typen dialogbasert komikk. Faktisk kan det være vel verdt å se de første episodene om igjen etter at man har lært karakterene å kjenne og er blitt vant til seriens lavmælte tone og laidbacke rytme.

Et annet pluss er at vi slipper alle de mest oppbrukte norske skuespillertrynene.

Gjengen i Lunch slik vi kjenner dem fra tegneserien.

Sin egen greie

TV-versjonen av Lunch kommer ikke til å true The Office sin posisjon som den store arbeidslivskomedien. Til dét har den for lite nytt å bringe til torgs. Ingens mentale bilder av Kjell, Nico, Bodil, Gunnar eller Thorsen kommer heller til å bli erstattet av de nye «live action»-variantene. Til dét står tegneserien for støtt.

Men en tv-serie som oppleves litt mer severdig for hver nye episode, fortjener å bli sett som sin egen greie. Gi den et par sesonger og alle sammenligninger kommer til å bli overflødige.

Og jammen får man ikke lyst til å se Nemi, Pondus, Dunce og Intet nytt fra hjemmefronten på tv også. Jeg våger påstanden: Det ligger mer godt grunnlagsmateriale i de nye tegneseriene enn i stort sett alt annet av norsk samtidslitteratur.

Anmeldelsen er basert på de første åtte av i alt 20 episoder.

Tegneserieskaper, illustratør og grafisk designer. Skriver om film og musikk i Fædrelandsvennen. Bor i Kristiansand.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.