Enda en uendelig historie

Hva skjer hvis du blander Disney, Amuletten og J. K. Rowling med noe gammel folklore, og kanskje også hvisker frem et eller annet hemmelig trylleformular? Du får en tegneserie som passer perfekt for det norske markedet anno 2023.

Den franske serien Nikoline er et utmerket eksempel. Idet den femte og foreløpig siste boken foreligger på norsk, er bok nummer 1 allerede blitt trykket i fire opplag.

Fabeldyr og hvor de er å finne

Sammen med fem andre 12–13-åringer er vår helt Nikoline blitt tatt opp som elev hos kryptozoologen Arthur Balzar. Han holder til i et slags mini-Galtvort på den isolerte øya Vort, et sted som myldrer av drager, kaladre, havfruer, gorgoner, enhjørninger, feletter (små feer, i tilfelle du skulle lure) og et utall andre fabeldyr. Balzar skal lære elevene hvordan man pleier den slags skapninger. Man vet jo aldri når man kan støte på en gnom med hylelatter-herpes.

Men dette er bare bakteppet for den myriaden av hemmeligheter som skal virvles opp mellom første og femte bok.

Ikke bare forsvinner flere av elevene for så å dukke opp igjen som glasstatuer, men Nikoline blir også nødt til stille seg noen vanskelige spørsmål om identiteten sin. Hvor kommer de uforklarlige evnene hennes fra? Hva er det Balzar prøver å holde skjult for henne? Og er nå egentlig Balzar den han synes å være?

Sant å si er ingen og ingenting på Vort slik hun og vi blir forledet til å tro. I tillegg kommer de vanlige pre-tenåringsgreiene: vennskap og forelskelser, intriger og svik.

Bare de kvikkeste og mest engasjerte leserne vil klare å holde oversikt over alt sammen.

Kosegotikk for kidsa

Det kanskje fineste med Nikoline-serien er den levende verdenen vi blir introdusert for. Tegneren Paola Antista har klart å lure inn fantasieggende detaljer i nesten hver eneste rute. Innendørs er det alle hyllene med mystisk innhold som fyller Balzars vegger fra gulv til tak; på utsiden er det alle de underlige skapningene som følger med fra oppe i trærne og ute i vannet. Den gjennomgående fargebruken er både lekker og stemningsskapende.

Noen vil sikkert synes at det visuelle uttrykket blir i søteste laget. Ikke minst kan figurene – liksom bare nyfønet hår, spinkle lemmer, og enorme mangaøyne – oppleves mer bedårende enn sunt er. Men vi må nok bare godta at dette er en type kosegotikk for kids.

Uansett hadde tegningene fortjent et større sideformat. Slik det er, kommer ikke alle Antistas finurligheter til sin rett og tekstboblene er ofte nær ved å sprenges av ord.

Det siste henger selvsagt også sammen med mengden av eksposisjon som trengs for å forklare hva som til enhver tid egentlig foregår.

Ingen forløsning i sikte

Nikoline lider under det samme som stort sett alle Marvel-filmer og Netflix-serier du kan komme på. Siden manusforfatter Sylvia Douyé tilsynelatende forfølger hvert eneste innfall hun får, ender vi opp med et utall parallelle handlingstråder, lag på lag med ubesvarte spørsmål og en historie som skifter fokus sånn omtrent på hver femte side. Forløsende avslutninger er det bare å se langt etter. Her er ikke annet enn oppspill til enda flere bøker. Bok 5 slutter med setningen «Første del av serien: slutt!»

Blir det slik fordi materialet skal tynes lengst mulig, eller er våre moderne historiefortellere redde for at TikTok-generasjonen vil falle av dersom de ikke stadig blir distrahert av noe nytt?

Undertegnede vet ikke. Men den edle kunsten å fortelle kort og poengtert har defintivt sett bedre dager.