På vei bort til studioet til Anna Haifisch støter jeg på hennes tidligere (og min nåværende professor) Thomas Müller. Da jeg forklarte han hvor jeg var på vei, sa han, «dere må for all del ikke finne på å jobbe i dag, i dag er det bare gale folk som jobber».
Erlend Peder Kvam:
Hva jobber du med på «årets mest inneklemte dag»?
Anna Haifisch:
Akkurat nå gjør jeg en tegning for en pizzarestaurant her i Leipzig. Det er bare en enkel tegning, folk ber meg ofte om å gjøre sånt. Det betaler ikke stort, men det fungerer fint som et lite avbrekk.
epk:
Et avbrekk fra…?
ah:
Jeg jobber egentlig med en større utstilling for Museum Folkwang i Essen. Ideen var å tegne hele boksamlingen til «The Artist». Alle titlene er fiktive, og tegningene skal dekke alle veggene i utstillingsrommet. Det blir ganske mange bokomslag å tegne til sammen. I utgangspunktet likte jeg idéen, men nå står jeg plutselig fast. Jeg tror konseptet må endres. Da er det fint å kunne gjøre en liten pizzategning mens jeg tenker meg om.
epk:
Er du også en samler?
ah:
Ja. For det meste på bøker, men jeg samler også på originalarbeider fra folk jeg liker. På hylla ser du to originaltegninger av Yokoyama. Sammy Stein og Séverine Bascouert fra Lagon tok med seg en hel boks med Yokoyama-skisser hjem fra Japan som de selger på bokmesser rundt omkring. Men som regel bytter jeg tegning mot tegning. Hjemme har jeg arbeider av bl.a. Joe Kessler, Amelie von Wulffen og Margot Ferrick. Jeg elsker coveret Margot gjorde for «Det grymma Sverdet», det er så utrolig taktilt. Man burde undervise mer i draperitegning på kunstskolene, det er undervurdert.
epk:
Jeg husker du skrev en gang at Amelie von Wulffen var favorittkunstneren din.
ah:
Favorittmaler. Selv om hun også lager tegneserier, tror jeg ikke hun ser på seg selv som en serietegner. Serien fungerer mer som et slags refleksjonsnotat, et supplement til det hun egentlig jobber med.
epk:
Hva liker du med arbeidene hennes?
ah:
Jeg tenker alltid på denne sekvensen hun tegnet. Den starter med at hun er på en utstillingsåpning med en rekke kjente tyske kunstnere, Jonathan Meese og så videre. Etter hvert begynner de å ta mye dop, og de overøser hverandre med masse komplimenter og snakker om hvor utrolig bra Städelschule, kunstskolen i Frankfurt er. Når hun neste morgen våkner i sengen sin har hun Auschwitz’ porter i en tenkeboble over seg; ‘Arbeit macht frei’. Det er den tyske bakrusen. Det er så utrolig mørkt.
epk:
En venn av meg sa han at han ikke greide å like Amelie von Wulffen, rett og slett fordi det var for tysk.
ah:
Jeg skjønner hva du mener. Det er mange referanser til tysk kultur og historie i arbeidene hennes.
epk:
Hva med ditt eget arbeid, er det også utpreget tysk?
ah:
Det har jeg aldri tenkt på.
epk:
Kanskje mer østtysk? Det er mange referanser til Leipzig?
ah:
Du tenker på scenene fra Leipziger Zoo?
epk:
Ja! Den boken hvor du er i Leipzigs berømte dyrehage. Det får meg til å tenke… Har du egentlig noen gang tegnet et menneske?
ah:
Hvis du tar en titt på bokhyllen min der borte, vil du finne nitti prosent funny animal-serier.
epk:
Finnes det en tradisjon for funny animal-serier i Tyskland?
ah:
Ikke egentlig. Tyskland har jo ikke særlig rik tegneseriehistorie. Det var en journalist som sammenlignet meg med Wilhelm Busch en gang. Stakkars, det ble nok gjort i mangel på bedre alternativer. Men når jeg tenker på funny animal-serier tenker jeg egentlig mest på USA.
epk:
Hva er ditt forhold til USA?
ah:
Da jeg var i starten av tjueårene dro jeg til New York. Jeg tok kontakt med Gary Panter og spurte om han trengte en slags assistent, kanskje jeg kunne hjelpe til med å silketrykke? Etter en stund fikk jeg et høflig «nei takk» tilbake. Men så fikk jeg heldigvis jobb på et silketrykkverksted i Brooklyn som heter Kayrock isteden. De trykker konsertplakater, flyere og alt mulig rart. Jeg måtte designe mye av materialet vi trykket selv. Det var en interessant tid, det var et helt annet tempo og arbeidspress enn hva jeg var vant med fra Tyskland. På en måte var det utrolig utmattende, men jeg lærte meg også å ikke nøle så mye når jeg tegner.
epk:
Jeg tror jeg har sett et bilde fra leiligheten du bodde i. Det var hyller laget av papp og gaffatape.
ah:
Det var ikke særlig glamorøst, men det var virkelig mye som skjedde i New York på den tiden. Gabe Fowler hadde nettopp åpnet Desert Island og de første utgavene av Comics Art Brooklyn fant sted. Austin English inviterte ofte på fester hos seg, hvor masse serietegnere kom, jeg ble bl.a. godt kjent med Matthew Thurber. Vi hadde også mye kontakt med folk fra Chicago, som Matt Davies fra Perfectly Acceptable Press.
epk:
Møtte dere også Paper Rad, C.F. og andre støytegnere fra Providence?
ah:
Gabe hadde alltid det siste fra Providence i butikken sin. Det er virkelig gode tegneserier.
epk:
Hva gjør en tegneserie god?
ah:
Det kan være så mangt. Men en ting er sikkert, mange serier ødelegges av dårlig grafisk design. Godt design kan virkelig få frem potensialet i en tegneserie. Alle de beste antologiene som er publisert de siste årene er satt sammen av designere med en tydelig visjon og typografisk selvtillit. Som Jean-Philippe Bretin i Lagon, Hugh Frost i Mould Map og Blaise Larmee i Mirror Mirror.
epk:
Og en god designer er ofte også en god tegner. Jeg elsker Jean-Philippe Bretins bidrag i de tidligste utgavene av Lagon.
ah:
Når det kommer til typografi må man bare innse at det finnes folk som kan gjøre det bedre enn deg selv. Når jeg går rundt på kunstskolene ser jeg ofte folk som er utrolig gode til å tegne, men når jeg ser på zinene deres ødelegges helhetsinntrykket av dårlig typografi og produksjon generelt. Kanskje det kunne vært en idé å menge seg litt mer med designklassen? Anja Kaiser har designet alle mine bøker. Hun er uredd, jeg elsker å se henne ta i materialet mitt.
epk:
Det minner meg på… gratulerer med finaleplass i ‘Best Book Design from all over the World’-konkurransen!
ah:
Takk. Vi endte opp med sølv, slått på målstreken av en strengt designet bok av sveitseren Dan Solbach.
epk:
Han som designet omslaget til Matias Faldbakkens siste bok?
ah:
Sikkert. Det er andre gang han vinner konkurransen.
epk:
Boken dere fikk sølv for, Chez Schnabel, er egentlig en slags utstillingskatalog for en utstilling du hadde på Museum der Bildenden Künste her i Leipzig i fjor. Hvordan var det å jobbe med utstillingen?
ah:
Det var forferdelig. Da jeg så rommet for første gang, ble jeg utrolig redd. Det var så stort, slike rom er ikke laget for serietegnere.
epk:
Det var en utrolig raus og intim utstilling.
ah:
Alle vet at tegneserieutstillinger kan være litt kjedelige. Man vil ikke henge opp en tegneserie på en vegg, den er ikke laget for det. Jeg måtte prøve å gjøre noe annet. Da tenkte jeg på det Paul Rand sa; ‘If you can’t make it good, make it BIG.’
epk:
Det var en lang monter i midten av rommet, med både ferdige tegninger, skisser og notater. På veggene rundt bordet hadde du tegnet noe jeg antar er boksamlingen din, kjempestort blåst opp. Alle referansene som har ført deg dit du er i dag, det var morsomt å se. Det var en fin spenning mellom de kjempestore tegningene på veggen og de bittesmå tegningene i monteren.
ah:
Jeg var utrolig nervøs. Utstillingsformatet er vanskelig, det er så mange muligheter. Man føler man må finne opp formatet på nytt hver gang. Det er litt enklere med bøker.
epk:
Narrativet ser ut til å ha forsvunnet gradvis fra bøkene dine de siste årene. Sekvensene er blitt mer fragmentariske, og det er ofte bare én tegning per side. Påvirker alle museumsutstillingene hvordan du arbeider?
ah:
Neida. Men på et tidspunkt ble jeg bare litt lei av å tegne klassiske tegneserier. Tegningene er så små, alt tar så lang tid. Om folk definerer meg som serietegner, kunstner, illustratør eller noe annet er jeg helt likegyldig til.
epk:
Du kom nylig tilbake fra en residens i det tyskeide Thomas Mann-huset i Los Angeles. Tegningene jeg har sett derfra ser mer dokumentariske ut, men narrativet er ikke-eksisterende.
ah:
Da jeg dro til Los Angeles hadde jeg en plan om å tegne ut en serie som foregår i en mørk, tysk skog. Men da jeg sto på den solfylte balkongen i Thomas Mann-huset og skuet ut over Santa Monica beach, skjønte jeg at jeg var nødt til å gjøre en helomvending. Dette var jo noe fullstendig annet.
epk:
Starter du ofte på en ny serie uten en tydelig plan?
ah:
Man må bare prøve og se om det går, kanskje finnes noe kjøtt der? Det er noe man merker fort. I Los Angeles var de visuelle inntrykkene så sterke, alt vi lærte om design, alle regler var brutt. Jeg måtte bare samle inntrykk fra denne gale byen.
epk:
Når jeg ser på disse tegningene tenker jeg at de aldri kunne vært laget av en ‘LA-er’. Blikket kommer utenfra.
ah:
Da James Turek flyttet fra USA til Leipzig brukte han mye tid på å tegne innsiden av folks leiligheter. For meg så de ut som verdens mest alminnelige leiligheter, men han så noe annet enn det jeg så. Det var interessant.
epk:
Mitt siste spørsmål er en smule tabloid.
ah:
Du skal vel spørre meg om hvordan jeg fant ‘min stil’?
epk:
Hvordan fant du den?
ah:
Det har jeg ikke noe godt svar på, jeg er ikke så opptatt av stil. Man må bare tegne seg gjennom en del, tror jeg.
epk:
Neida. Mitt siste spørsmål er egentlig: har du et godt råd til alle unge tegnerne der ute?
ah:
Form en gjeng! Da blir alt mye bedre.
