Farefull fart

Trollriket er fjerde bok i Malin Falchs Nordlys-univers. Etter at den første boka Reisen til Jotundalen kom ut i 2018, har Falch rukket å utgi to spinoff-bøker i tillegg til hovedserien. 

Nordlys anses som spydspissen i den unge sjangeren nordisk manga, med et skred av lignende bokutgivelser etter seg. Serien er foreløpig solgt til Sverige, Danmark, Belgia og Island, og Nordisk film kjøpte rettighetene til å filmatisere prosjektet allerede i 2020. Nordlys er uten tvil en serie som fenger massene.

Forventningene er derfor skyhøye når jeg pløyer gjennom hele bokserien for å forstå Trollriket, bok nummer fire, så godt som mulig. 

Sterk rollebesetning

I Nordlys: Trollriket må seriens helt, Sonja, inn i trollenes mørke fjellheim for å redde onkelen sin. Premisset oppleves friskt i en barne- og ungdomslitteratur hvor kvinnelige hovedrolleinnehavere har minket siden 70-tallet (som Helene Uri skriver i bokenHvem sa hva?). Serien bugner av gode kvinneroller, og er et etterlengtet friskt pust. 

Sonja er en lett og lys helt som gjennom reisen til det magiske, parallelle universet Jotundalen raskt får seg nye venner. I Trollriket følger vi hennes gjeng som består av Lotta, som er yngre enn Sonja og besitter sterke magiske krefter, og Espen, en gammel mann med kuhale og ungt, flott utseende. Den snakkende bjørnen Bjørnar er også med, i tillegg til en liten, magisk drage som har bosatt seg på Sonjas skulder. 

Når gjengen møter ei hulder som skal følge dem inn i Trollriket, og trollene de møter er som tatt ut av en Th. Kittelsen-tegning, spinner assosiasjonene fra norske folkeeventyr til moderne fortellinger som Disneys Frozen og Min bror bjørnen, ispedd litt Ringenes Herre og litt Game of Thrones. 

Referansene til kjente eventyr får meg til å sluke boka på jakt etter intertekstuelle poenger, men etter endt leseropplevelse tenker jeg at disse aldri kom. I en slik lesning oppleves Nordlys uforløst og ferdigtygd. En voksen leser sitter muligens igjen med inntrykk fra et univers som i beste fall er søtt, vakkert, fargerikt og skummelt.

Dynamisk leseropplevelse

I Nordlys: Trollriket er Falch på topp som tegneserieskaper, fortellermessig og tegneteknisk. Der hvor den første boka i serien oppleves som en dreiebok for film, gir den fjerde en meget engasjerende leseropplevelse. 

Her er Falch nær ved å perfeksjonere fortellerstilen sin. Tegneteknisk er serien på sitt mest sofistikerte, preget av en avansert, digital lyssetting og variasjoner i stil og tone. Seriens figurer har beveget seg mot et reint manga-uttrykk, i kontrast til bakgrunnen som har fått et mer gjennomarbeidet, realistisk og detaljert stiluttrykk. Denne kontrasten kler fortellingen godt og er i beste fall original.

Det er imponerende at Falch produserer serien på egenhånd, da den ser ut som arbeidet til et helt produksjonshus. Fortellingen er på sitt beste når naturen og omgivelsene får ta plass. Som tegner er jeg imponert over Falchs troll, både figurenes tydelige kroppsspråk så vel som deres lysende øyne og struktur i hud og hår. 

Ved å gjøre panelutformingen mer kompleks har leseropplevelsen blitt mer intens. Gjennom detaljer som å avrunde formen på snakkeboblene oppleves fortellingen mer organisk. Panelene er formgitt med skrå og myke, parallelle linjer på sort bakgrunn, slik at øynene nærmest danser over sider fylt med flagrende ark. Falch sin tekniske tilnærming til overlappende paneler og figurer viser at hun i løpet av sin fjerde bokutgivelse behersker tegneseriemediet til fingerspissene.  

En gryende klassiker?

Forventningene er skyhøye når en bok elskes av massene, og uten tvil vil huskes av den oppvoksende generasjonen. I Falchs uttalte mål om å nå ti bøker i serien, sett sammen med seriens allerede enorme salgstall, ligger makt til å berøre mange. Men, fremfor å lese om en farefull ferdsel, som Trollrikets omslag lover, opplever jeg å lese den i en farefull fart. Det er lite i bokens innhold som inviterer til å stoppe opp for å reflektere over sagaens gang.

Det er først når jeg har lest boken ferdig at spørsmålene tilknyttet historien melder seg. Er fortellingen nok til å fylle et eget bind? Serien er såpass lettlest, med overvekt av action-scener, at det blir lite rom for å kontemplere og knytte sterke bånd til karakterene og deres historie. Jeg får en opplevelse av å ha spist for mye, et sted jeg ikke skulle ha spist. Dette må være bokserie-formatets og det generiske uttrykkets akilleshæl.

Passasjer hvor leseren får hvile i historien skaper kjærlighet til figurenes egne liv. Slike fortellergrep håper jeg det blir flere av i de kommende utgivelsene, og i så fall vil serien oppleves nærmest fullendt. Aldersgruppen boken er rettet mot elsker uansett det glødende stiluttrykket, og ett års opphold mellom lesingen av hver Nordlys-utgivelse vil nok også kurere dette. Likevel savner jeg mer fokus på kjærlighet og vennskap, som jeg oppleves at boken egentlig handler om, og at denne tematikken underbygges av større farer. Mer bør stå på spill. Hvis Nordlys skal nå sitt fulle potensiale, bør det rettes mer oppmerksomhet mot kvalitet fremfor kvantitet.