Anmeldelse

Norrøne guder – Bok 1
Neil Gaiman & P. Craig Russell
Oversatt av Daniel Reinfelt
Outland forlag 2023

De fleste her til lands har et eller annet forhold til de norrøne mytene, enten gjennom skolegangen eller fra ymse triviaquizer. Den norrøne mytologien er et av disse temaene jeg hele tiden tenker jeg burde kunne mer om. I likhet med gresk mytologi og bibelhistorie, ser jeg for meg at det er et tema som vil gjøre meg til en bedre leser. Om ikke annet er det en nødvendig del av allmennkunnskapen, om man bare får dykket ned i materien.

Flaks for meg da at den Eisner-belønnede tegneren P. Craig Russell har samlet et knippe illustratører og fargeleggere for å gi tegneserieform til Gaimans bok Norse Mythology, som kom i 2017. Resultatet er en solid introduksjon til de mest kjente mytene, variert formidlet gjennom ulike illustratørers og fargeleggeres personlige uttrykk.

Fra «Mimes hode og Odins øye», illustrert av Mike Mignola.

Samarbeidsprosjekt

Boka er en samling av de seks første bindene som er utgitt på engelsk. Tegnere som Mike Mignola (Hellboy), Piotr Kowalski (The Witcher) og Jerry Ordway (ymse Marvel-serier) har tegnet de norrøne mytene, mens Lovern Kindizierski og Dave Stewart har fargelagt. Første del er en slags hvem-er-hvem i mytologien, der den norrøne verdens opprinnelse er tegnet av Russell selv. Her nevnes flere skikkelser og steder som de fleste nordiske lesere vil nikke gjenkjennende til, som Ask, Embla, Midgard, og Odin.

Historiene som følger tar for seg de store trekkene i mytologien: opprinnelsen til Tors hammer Mjølner, hvordan Odins hest Sleipner kom til, og hvor Fenrisulven kommer fra. Det er underholdende historier som gis ekstra action og fart av illustrasjonene, og de fleste av dem fremstår som rene actionserier: Når æsen Loke stjeler, lyver og roter til selv den enkleste situasjon, blomstrer raseriet gudene mellom – akkompagnert av svettesprut og blodig vold. Historiene har mange elementer som gjør det enkelt å formidle dem som actionhistorier: et avkuttet hode her, et uthult øye der.

De norrøne mytene passer så godt til tegneserieformatet nettopp fordi det er action hele veien – men det skal også sies at tegneserieformatet er godt om man også vil tøyse litt med mytologien: Se for eksempel Ida Eva Neverdahls Floke-bøker, eller Petter Madsens Valhall-album.

Fra «Frøyas usedvanlige bryllup», illustrert av Jill Thompson.

Utypisk skildring

Jeg har et par personlige favoritter i boken. En av dem er «Lokes barn» av den spanske illustratøren David Rubin, som  spiller mye på kontrasten mellom lys og mørke, både i scenesettingen og i karakterene sine. Det gjør opphavshistorien til barna til Loke – Fenrisulven, Midgardsormen og Hel – til en kompleks fortelling med flere lag. 

Den andre er «Frøyas usedvanlige bryllup» av Sandman-tegner Jill Thompson. Hennes fargelegging ligner akvarell, og den duse stilen står i kontrast til de mer skarpe og fargesterke bidragene i boka. Begge historiene er tegnet litt mer avdempet enn historiene til P. Craig Russell eller Mike Mignola: Det er ikke like mange lydmalende ord eller intense ansiktsuttrykk i karakterene deres. .

Det er et par forkløninger i den norske oversettelsen, som at Yme blir beskrevet som «å gi fødsel» og at noe er «ikke på vilkår», et uttrykk gjerne brukt i dansk eller i ganske gammeldags norsk men det er ikke mer enn en pedant henger seg opp i. Generelt er utgivelsen en god introduksjon til, eller gjeninnføring i, de norrøne mytene.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.