Da er første halvdel av 2015 omme, og det vil ikke være kontroversielt å fastslå at dette har vært et særdeles godt halvår for norske tegneserier.
Blant annet har en imponerende gjeng nye talenter debutert kommet med sine første bøker: Kristian Krohg-Sørensen med den historiske fortellingen om «Gulosten», Anja Dahle Øverbye har sendt oss tilbake til oppveksten med «Hundedagar», Line Halsnes har tegnet for ungdom i «Nærkamp» og Tim Ng Tvedt står for den mest nyskapende og ekseprimentelle utgivelsen med «Omrokering».
Alle disse fire utgivelsene fortjener oppmerksomhet, men skyter forlagene seg litt i foten når alle bøkene kommer ut omtrent på en gang?
Tegneserieutgivelsenes utrolige tetthet
Jeg har observert dette i flere år nå, tegneserieåret i Norge begynner rolig. En og annen utgivelse dukker opp, gjerne noe oversatt. I år var vi så heldige å få Christopher Nielsens «Da pønken kom til Lefsevika» servert på et gullfat i årets kjipeste måned. (Altså januar, så klart.) Men så ble det temmelig stille. En utgivelse her og der. Anna Fiske varmet alle med «Vaskedamen», Ingebjørg Jensen ga ut «NaziStempelet» og Kazu Kibuishis «Amuletten» ble forhåpentligvis like populær hos barn som den fortjente.
Men så, når det begynner å nærme seg juni, blir den gjennomsnittlige tegneserieanmelder stadig svettere i takt med temperaturen ute. For plutselig ser man en tsunami av tegneserier dukke opp i horisonten, og alle disse bør leses, omtales og vurderes så fort som mulig. Utgivelsene er timet for å kunne lanseres på Oslo Comics Expo, og det gjør de med glans. I år var det ikke ringere enn åtte bøker som var nye til festivalen:
«Gulosten» av Kristian Krohg-Sørensen
«Hundedagar» av Anja Dahle Øverbye
«Omrokering» av Tim Ng Tvedt
«Frida Kahlos papegøye» av Jason
«Nærkamp» av Line Halsnes og Axel Hellstenius
«Apefjes 3» av Tor Erling Naas og Sigbjørn Lilleeng
«Über Sci-Fi» fra Überpress
«Olalys» av Ola Olsen Lysgaard
I tillegg kommer alle de spennende 24timers seriene som blir presentert på OCX.
Og i år, for å bare få en tegneserieinteressert til å føle seg om mulig enda mer utilstrekkelig, la Avistegnernes Hus åpningen av sin store Pondus-sommerutstilling på samme lørdag som OCX, og det på en øy langt, langt borte.
Av erfaring vet jeg at det samme vil gjenta seg til jul. Heldigvis fører Raptusfestivalen til at tendensen ikke er like sterk på høsten, noen serier utgis til den. Men etter stille måneder vil tegneserienes ketchupflaske igjen trykkes på og plutselig sitter man med mange flere bøker på bordet enn det man kan svelge unna.
For hver serie sett isolert er det selvfølgelig bra å lanseres til en festival, eller bli en del av julerushet. Men når alle utgivelsene skal skumme den samme fløten blir det naturligvis ikke nok til alle.
Som tegneserieanmelder er dette veldig frustrerende, plutselig har du ti serier å skrive om, men få aviser har plass til å trykke så mange tegneserieanmeldelser mens bøkene fortsatt er nye nok. Dermed faller noen igjennom, bøker som helt sikkert ville fått spalteplass på en stille uke i mars.
Litterære tendenser
Noe av den samme tendensen ser vi også på det litterære feltet. Jeg har lenge irritert meg over bokhøsten som fenomen. Hvorfor må en så stor andel av norske bøker komme ut da? For å nå julesalget, så klart, men for anmeldere betyr det stresslesning uten like. Og hvor mange forfattere tjener på bokbransjens selvforherligende gilde hver høst? De mest kjente, og en og annen overraskende bestselger. Men for de fleste forfattere betyr denne lanseringflaskehalsen det samme som for tegneserieskaperne, det er ikke nok spalteplass til alle og noen blir derfor forbigått i ufortjent stillhet.
For en kritiker er denne problematikken åpenlys, men kanksje er den gjengse leser mer glad i slike høysesonger? Er det rett og slett ikke et problem for andre enn oss som må lese alle og ønsker å skrive om flest mulig? En leser vil kunne filtrere ut de bøkene som ikke passer for den, dermed blir det fort ikke like mange bøker å forholde seg til. Men lesere må jo også få informasjonen sin fra et sted, og der spiller (fortsatt) avisintervjuer og anmeldelser en svært viktig rolle.
Hva tenker dere, burde tegneserieutgivelsene være mer jevnt fordelt utover året? Eller er slike ketchupkalas bare av det gode? Har ikke forlagene noe valg? Del gjerne dine tanker i kommentarfeltet.
Og så gjenstår det bare for meg å benytte anledningen til å ønske alle våre lesere en god sommer!
Vi tar selvfølgelig ikke sommerferie, vi har mer enn nok serier å skrive om!
Det er ikkje berre desse to Festivaltoppane som er ei utfordring (og eg vil berre notere at det ikkje berre er Raptusfestivalen som nye teikneserier vert utgitt til i September, ein har òg mellom anna Stribefeber som er veka før og den store bokmessa i Gøteborg samt den ordinære norske bokhøsten som Pondus-samlingane vert presentert til).
Det store talet på julehefter som kjem ut i November og som skal anmeldast, gjerne berre med eitt avsnitt kvar, er ei likeså stor utfordring. 30-40 kvart år, på det meste oppe i 80. Spennet i genrer, det at dette ofte er opptrykk av eldre serier der ein gjerne vil sjå på konteksten og korvidt dette er frå ein av dei betre eller dårlegare årgangane.
Slike «skippertak» går det kanskje an for anmeldarar å leve med, ein gjer det jo unna på eit vis, verre er det at ein ofte ikkje får vite om serier før dei står der i bladhylla. Viss ein er så heldig at ein handlar ved ein av dei utsalsstadene til Bladcentralen eller Narvesen som har tatt den inn.
Joe Bar serien har til dømes vore rimeleg populær i Noreg, med ein samleboks av dei første 7 albuma i hardcover. Så når Joe Bar 8 dukkar opp i hylla på Rimi utan førehandsinformasjon eller reklame, så må ein jo spørje seg : Ynskjer Egmont eigentleg å selgje desse albuma?
Spesielt Egmont må jo ha ein utgivingskalender for slikt klart mange månader før. Kvifor deler dei ikkje desse med spesielt anmeldarar på dedikerte teikneserienettstader som Empirix og Serienett? Dagbladet og BT og andre aviser som anmelder serier òg, sjølvsagt.
Slik kan redaktørane få ordna med anmeldereksemplar og få fordelt oppgåvene i god tid før ting vert publisert. Slik kan ein rydde seg tid til å ta desse anmeldingane og ikkje ha konkurranse frå andre oppdrag.
Klynger av utgivingar er vanskelege å unngå, då forlag prøver å gi ut bøker på tidpsunkt der dei kan maksimere merksemda (som ein festival eller ein spesiell markering), men ved betre kommunikasjon mellom forlaga og anmeldarar (og lesarar) så kan ein mestre slike situasjonar betre.
Absolutt et godt poeng at forlagene, da særlig Egmont, burde være mye bedre til å informere om utgivelsene sine på forhånd. Jeg har veldig gode erfaringer med Jippi, No Comprendo, Minuskel og Überpress på dette. Egmont og Cappelen Damm kunne vært mye bedre, men Egmont er i en særstilling, antar det er fordi hele det gedigne konsernet er i en stor krise, men så lenge de publiserer burde de være interessert i presserelasjoner, men den gang ei…
Ketchup-tendensen er også tydelig i Danmark! Særligt i de år, hvor der afholdes Copenhagen Comics – så udgiver forlagene et væld af tegneserier til festivalen og meget få resten af året. I år havde alene Forlaget Fahrenheit 11 (!) nye udgivelser med til Copenhagen Comics. Og ja, der er uden tvivl en del (hvis ikke mange) af dem, som ville have fået større dækning i pressen med en mere jævn fordeling af udgivelserne hen over kalenderåret …
Takk for info, interessant at dette også er et problem i andre land. Det er jo en ganske naturlig tendens at alle vil være høyaktuelle til en festival eller julesalget. Jeg tror i hvert fall tegnere bør være klar over dette, og dermed kunne utnytte lavsesongene mer. Hvis du er den eneste som utgir en tegneserie i mars er det store muligheter til avisoppslag. Det blir betraktelig vanskeligere i høysesongene. Fahrenheits elleve utgivelser må jeg si var noe «over the top» kan ikke skjønne at de syntes det var smart?
Godt spørgsmål. Der virker til at være ret bred enighed om, at det ikke er optimalt at koncentrere hvert andet års udgivelser SÅ meget omkring Copenhagen Comics, men særligt forlagenes ønske om at have friske udgivelser klar med de internationale gæster, der kommer til festivalen – og de danske tegneres lyst til at have noget nyt med – har det med at give den her ketchup-effekt alligevel 🙂
Jepp, det er et skikkelig dilemma, rett og slett! Forstår godt tankegangen deres.