Den ensomme studenten

Det er sjelden jeg kommer over en tegneserieroman med handling fra Studentersamfundet i Trondheim. Det er også sjelden jeg får innblikk i ensomheten som oppstår idet du forlater en kultur, for så å entre en helt ny på bar bakke. Selv om utgangspunktet er spennende og aktuelt, klarer ikke romanen helt å tilfredsstille leseren. 

Troverdige karakterer

Khaleel Etwebi (f. 1991) er fra Libya, og flyktet til Norge i 2014. Etwebi har bakgrunn fra film-og videoproduksjon på NTNU, og derfra er ikke veien lang til tegneseriemediet. 

Tegneseriedebuten Nu klinger igjennom bartebyen handler om de to studentene Khalid og Mathias, som hver på sin måte strever med både studenttilværelsen og eksistensielle spørsmål. Karakteren Khalid har i likhet med Etwebi også flyktet fra Libya, og kan tenkes å være basert på serieskaperens egne erfaringer. Denne koblingen skaper dybde og troverdighet, spesielt på grunn av detaljene om hverdagslige utfordringer som Khalid møter.

Vi får ikke vite hva Khalid og Mathias studerer. I stedet blir vi kjent med dem gjennom deres forhold til Samfundet, gjennom avsnittene med fedrene deres, og gjennom festscener. Mathias, som før var Marte, sliter med å forholde seg til fortiden. Faren virker støttende og sympatisk, men strekker ikke til på den måten Mathias ønsker. Forholdet til Khalid og faren hans er også problematisk; faren strever med å lære seg språket og å bli integrert. Han lengter etter hjemlandet, og aller helst vil han skrive dikt. 

Ode til og kritikk av studentmiljøet

Tittelen spiller på den kjente studentvisa “Nu klinger”. En snodig sang som er kjent for enhver Trondheim-student, og kanskje spesielt om man er en del av Studentersamfundet. Sangen synges av medlemmer og alle som tar del i lørdagsmøtene, eller på galla om du har vært intern på Huset (som Studentersamfundet kalles). For mange er det en sang som vekker positive assosiasjoner til fyll, venner og utallige seine kvelder på det runde røde. Men, som denne romanen viser, har den både vært gjenstand for debatt, og i enkelte tilfeller bidrar den til å skape større avstand til de som ikke kjenner seg igjen i sangen. Det er tegneseriens gjennomgående tema – Khalid finner seg aldri helt til rette i studentmiljøet, og han sliter med å forstå kulturen, i alt fra dating til drikking.

Samfundets interne sjargong og fyllekultur blir gjenstand for kritikk. Perspektivet er et friskt pust og en oppvekker for de som aldri har følt på det å stå utenfor og se inn på moroa. 

Tradisjonell stripeteknikk 

Den visuelle stilen i Nu klinger igjennom bartebyen kan nærmest betraktes som en form for antiestetikk. Det digitale uttrykket er enkelt, med få detaljer og skarpe snitt. Serien har også innslag av kollasjer og arabisk skrift, og tegninger av ikoniske steder og bygninger i Trondheim. I enkelte ruter har Etwebi satt inn eldre fotografier som fremstiller tidligere studenter og gamle plater, som er en interessant touch på det ellers simple uttrykket. Likevel fremstår ikke teknikken helt ferdig eller grundig gjennomført, og til tider halter språket. Det henger sammen med den statiske tegningen av karakterene, og lite variasjon i hvordan de uttrykker seg kroppslig. Formen bidrar ikke til å formidle så mye annet enn stillstand, og fører til en dempet formidling av både temaer og følelser. 

Samtidig som streken er lite tilgjort og savnet etter en dybde er der, fungerer stilen også som en balanse til det ellers alvorstunge innholdet. Det enkle visuelle uttrykket forsterker følelsen av ensomhet og bidrar til å skape en nedstemt atmosfære, med de gjentakende fargetonene og den nesten ironiske paint-lignende estetikken. Det barnlige preget skaper på den måten en slags nøktern kontrast til tematikken.

Stødig karakterutvikling, men sprikende narrativ 

Romanens oppbygging, og gjennomføringen i karakterutviklingen, er stødig. Spesielt ser vi en utvikling hos Khalid som går fra å være usikker og ensom, til å bli en mer selvsikker og trygg person. Den tidvis altoppslukende ensomheten tar mye plass i boka, og noen ganger virker det som om det aldri vil komme et vendepunkt. De stille samtalene mellom fedrene og sønnene står i kontrast til det man ellers forbinder med livlige og livsnytende studenter. Ansiktene er ofte triste, og måten de er tegnet på er preget av gjentakelse. Virkemiddelet fungerer for å få fram den ensomme og nedbrutte tilværelsen studentene befinner seg i. 

Tematisk sett tar romanen for seg alt fra ensomhet, integrering og transpersoners utfordringer, til funksjonsnedsettelse. De forskjellige elementene er plassert i romanen for å skape et bilde av å representere flest mulig marginaliserte grupper, likevel savner jeg en mer dyptpløyende problematisering av temaene enn det vi får servert. Det kan fort bli en utfordring når flere store og aktuelle temaer skal få plass i en tegneserie på 192 sider. Narrativet har en tendens til å bli sprikende og tidvis forhastet – som er uheldig når intensjonen er god. 

En debut som vil mye

Det er tydelig at Etwebi har store ambisjoner om å nå så mange som mulig, eller å representere bredt. Samtidig, når alle skal med, er det fort gjort at selve historien blir bortglemt, og det er litt den følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest debuten. Det er store og viktige temaer, og det skal mye til for å mestre disse på en overbevisende og realistisk måte. Likevel er savnet etter en form for vitalitet der, eller noe som løser opp i den depressive tåka. Den nøkterne og nedstemte tonen klarer ikke helt å engasjere leseren godt nok. Etwebis debut har et stort ønske om å være skarp og aktuell, men klarer ikke helt å holde det den lover.