Nye danske barnetegneserier

En gang var tegneserier bare for barn. Det sa man i hvert fall, og det ble snakket mye om at tegneserien på et tidspunkt «ble voksen». Det er jo egentlig noe vrøvl. Helt siden tegneseriehistorien startet i de store avisene på slutten av 1800-tallet, har tegneserier blitt lest av alle aldersgrupper på den ene eller andre måten.

Tegneserien har altså blitt voksen mange ganger. Et viktigere spørsmål er om tegneserier overhodet er for barn lenger?

I Danmark skjedde det i hvert fall noe rundt tusenårsskiftet. Donald Duck-bladene solgte mindre og mindre. Det var ikke lenger det samme gigantiske salget av klassiske titler som Asterix og Tintin. Det ble gitt ut stadig færre nye, danske tegneserietitler – og av dem var det få som var laget spesielt for barn.

Heldigvis er ting annerledes i dagens Danmark. Og i dette blogginnlegget vil jeg vise frem noen av de nyeste og beste eksemplene.

Noen av de aller beste seriene har jeg allerede skrevet om her på Empirix. Gundhild og hennes nordiske villskap og manga-energi er umulig å ikke bli i godt humør av. Ørn er en fabelaktig tegneserie i romanstørrelse som på magisk vis kan leses av både barn og voksne [og som kommer på norsk våren 2026, red.anm.]. Team Vildmark er skrevet spesielt for 8–13-åringer, og inneholder noen av de mest ekte og levende barnekarakterene jeg har møtt på lenge.

Tegneseriene vi ikke snakker om

Team Vildmark er samtidig et godt eksempel på en spesiell tendens. Stadig flere bildebøker for barn bruker tegneserieelementer – de har gjerne flere sider fortalt som tegneserie midt i en bok som ellers er mer klassisk oppbygd. Dette går hånd i hånd med en tendens i bildebøkene til at det visuelle fyller mer og mer av sidene – bildedelen dekker oftere hele siden i stedet for å være ett element på en hvit side. Forlagene kaller iblant slike bøker for grafisk roman, graphic novel, billedlitteratur eller billedfortelling. Tegneserienes fortellerstruktur, komposisjon og virkemidler brer om seg, men selve ordet «tegneserie» er fortsatt litt skjult. Forlag, skoler og biblioteker er glade i å bruke andre, finere begreper. Men ikke ta feil, bøkene er fulle av tegneserier!

Et eksempel på dette er Hanne Kvist og Ida Rørholm Davidsens vakre Silke, som er en adaptasjon av Bent Hallers roman med samme navn. Silke har fått betegnelsen grafisk roman, og det er jo riktig nok: Boken er en grafisk utgave av en roman [hovedillustrasjonen i denne artikkelen er hentet fra Silke].

Et Rædselsfuldt Eventyr av Kim Fupz Aakeson og Katrine Marie Nielsen er på sin side en vill bok om vennskap og eventyr som ifølge forlaget er illustrert i «tegneseriestil». Den sidste Sabeltiger av Line Malling Schmidt er en fargerik fabel om hvordan dyrelivet endret seg i en av fortidens naturkatastrofer. Alle disse tre tegnerne har tidligere utgitt tegneserier, og har tatt erfaringene fra dette med seg inn i arbeidet med bildebøker.

Trippel tegneserietopp

Importen av moderne barnetegneserier har vært sakte økende i Danmark, med et klart fokus på nordamerikanske, franske og norske titler. Der mange av disse utgivelsene lett kan settes i  bås etter tydelige sjangre og tendenser, er det mer rotete og tilfeldig hva som kommer ut av danske tegneserier for barn. Og det er jo en god ting! La oss se på tre eksempler.

Karatepolitiet ligner ikke på noen andre tegneserier. Tegneren er illustratør og tegneserieskaper Mikkel Sommer, men fortellingen er skrevet av datteren hans Yuna da hun var 11 år. Det gir fortellingen en helt ekstrem fantasifullhet og en fortellerstil som er både fragmentert og springende. Det fungerer vanvittig bra. Det ulmer kanskje noen sjangertrekk i bakgrunnen; gamle kampsportfilmer, klassiske politidramaer og en smule film noir. Men den umiddelbare fantasien og fortellergleden gir det hele en nesten ren og klar følelse. Fokuset ligger på karakterer og handling, mens de mange potensielle metafiktive referansene og tunge metaforene er renset bort. Her er bare Pow og Bang, et egg som driver med karate og en storby som alltid er nøyaktig det fortellingen akkurat har bruk for.

Roomies 1: Jenny og Jack er skrevet og tegnet av Line Nordskjold, og det er første bind i historien om Jenny på 15 år som starter på efterskole [litt som norsk folkehøyskole, bare for litt yngre ungdommer, red.anm.] – og det går ikke helt som håpet. Jenny finner mange ting vanskelige, spesielt det å møte nye mennesker. Det går heller ikke så bra for henne å finne plassen sin på efterskolen – men så finner hun en flygende tallerken og ender på en romstasjon langt ute i verdensrommet. Det ser først ut til å være redningen hennes, for det passer henne umiddelbart bedre med spennende, søte romvesener enn hverdagens efterskole-problemer. Skiftet mellom hverdagsproblemer og sci-fi-dramatikk lar tegneserieskaperen fortelle en masse om utfordringene ved å være seg selv og å passe inn i fellesskapet.

Den Magiske Ø: Lyde i Natten er skrevet og tegnet av Line Høj Høstrup, og det er en desidert barnevennlig tegneserie. Den er utgitt som en del av forlagets «lett å lese»-serie, komplett med tall for lesbarhetsindeks og en fargekode som forteller hvilken aldersgruppe den passer til. Tegneserier egner seg veldig godt til dem som har utfordringer med både leselyst og leseferdigheter, men det er første gang jeg ser en ren tegneserie være en «lett å lese»-bok. Det er en søt historie om Milla som er på ferie hos mormor og morfar på en liten øy. I utgangspunktet er hun misunnelig på vennen som i stedet er på ferie i Roma, men øya viser seg å være mer spennende enn først antatt. Milla møter de lokale alvene, og de har det gøy sammen.

De to store suksessene

Det er to titler som jeg slett ikke har nevnt, men som faktisk er de største og mest populære: Mira og Møkkapus, som begge også finnes på norsk. Begge seriene har kommet med ti bind hver i Danmark, og det er nok unødvendig å si at de er voldsomt populære. Nå i desember har den nye Mira-filmatiseringen premiere, og det samlede salget av Møkkapus-tegneserier har rundet 100.000.

Mira er en tegneserie for de litt større barna, og handler ofte om kjærlighet, vennskap og trøbbel med foreldre som ikke bor sammen. Serien er ofte fortalt i korte énsideshistorier, og Mira treffer overraskende bredt. Alle kan le av irriterende mødre og skøyete venner – Mira kan underholde voksne så vel som de litt yngre leserne.

Møkkapus er på sin side ekstremt sprø og går gjerne over streken i både tegninger og språk. Den lykkes med å være en slags «barnas egen tegneserie». Noen ganger er det viktig for barna å lese noe som kan føles som et lite «miniopprør».