Det er vanskelig å overvurdere den innflytelsen antologien Kramers Ergot har hatt på vestlige alternativtegneserier på 00- og 10-tallet. Siden oppstarten i 2000 har Kramers vært innom en rekke ulike forlag og enda flere formater, og det var først med den fjerde utgaven i 2003 at redaktør Sammy Harkham lykkes i å artikulere sin visjon for en ambisiøs og kunstnerisk relevant tegneserieantologi for det nye årtusenet.

Men da han lykkes, lykkes han til gagns: Kramers Ergot #4, #5 og #6 var epokegjørende utgivelser som staket ut en ny kurs for den typen tegneserier vi i mangel av et bedre ord fortsatt omtaler som “alternative”, og som styrte dette feltet bort fra 80- og 90-tallets litterært ambisiøse tegneserier i retning av et langt mer visuelt orientert og samtidskunstinspirert fokus.

Takket være Harkhams vakre og møysommelig kuraterte utgivelser ble tegneserieskapere som Mat Brinkman/Fort Thunder, Ben Jones/Paper Rad og Christopher “C.F.” Forgues sentrale premissleverandører for hvordan tegneserier skulle se ut og leses, og tegneserieforståelsen som ble hamret ut i disse tre utgavene preger fortsatt hvordan vi i dag tenker og snakker om alternative/eksperimentelle/kunstnerisk utforskende tegneserier. Den overdimensjonerte Kramers #7 fra 2008 var en konsoliderende seiersrunde hvor tegneserieskaperne Harkham hadde bidratt til å dyrke frem figurerte side om side med etablerte storheter som Daniel Clowes, Jaime Hernandez, Seth og Chris Ware.  Nummer 8, som kom ut fire år senere , bar preg av at redaktøren ikke visste hvor han skulle gå etter å ha satt kronen på verket på denne måten.

Sammy Harkham
Kramers Ergot #9 bakside. Tegning: John Pham

Det var med andre ord vanskelig å vite hva man kunne vente seg av årets Kramers Ergot #9, som er det første nummeret som utgis av alternativtegneseriens vugge Fantagraphics.

På et overordnet estetisk plan befinner vi oss fortsatt i paradigmet Harkham etablerte med Kramers #4, men i de tolv årene som har gått siden den gang har det likevel skjedd mye innen denne delen av tegneseriefeltet.

Blant annet har PictureBox – som var det forlaget som i størst grad speilet Kramers-sensibiliteten – blitt lagt ned, og man har sett en hel bølge av nordamerikanske og europeiske risograftegneserier som i liten grad har blitt reflektert i Kramers, og som på mange måter synes å ha kulminert i Olivier Schrauwens mesterlige Arsène Schrauwen fra 2014. Og kanskje viktigst: Med Mould Map 3 og 4 har britiske Hugh Frost og Leon Sadler tatt ånden fra Kramers Ergot et steg videre ved å lenke sine avantgardistiske formøvelser fast i en dagsaktuell politisk kontekst, og dermed har de også skjerpet forventningene til Harkhams antologi.

Fra Kramers Ergot #9. Tegning: Lale Westvind.
Fra Kramers Ergot #9. Tegning: Lale Westvind.

De færreste kunstneriske bevegelser – enn, si, tegneserieantologier – har mer enn én estetisk revolusjon i seg, og når Kramers Ergot nå lanserer sin niende utgave, er det altså i et tegneserielandskap den selv har bidratt sterkt til å forme. Kramers la – direkte eller indirekte – grunnlaget for tegneserieskapere som Michael DeForge, Jesse Moynihan, Dash Shaw, Patrick Kyle, Jonny Negron, Aidan Koch, Leon Sadler, Jonathan Chandler, Connor Willumsen, Lando, Stathis Tsemberlidis, Conor Stechschulte, Blaise Larmee, Lala Albert, Lale Westvind, Gabriel Corbera, bergenske Tur-nips og britiske Breakdown Press, og sørget for engelskspråklige gjennombrudd for utøvere som Olivier Schrauwen, Yuichi Yokoyama og Seiichi Hayashi.

Kramers Ergot #9 er en stor og vakker bok full av gode tegneserier, men selv om den er mer vellykket enn Kramers #8, bærer også den preg av at Harkham ikke helt vet hvor han skal styre skipet videre. Kramers Ergot er en av få antologier som tåler sammenlikninger med Zap, Métal Hurlant/Heavy Metal, RAW og Garo, og i likhet med disse utførte den sin historiske misjon om å etablere et nytt tegneserieparadigme i løpet av bemerkelsesverdig få utgaver. Og når denne oppgaven vel er utført og Harkham har inspirert sine etterfølgere til å plukke opp stafettpinnen, er det ikke så mange steder å gå.

Fra Kramers Ergot #9. Tegning: Michael DeForge.
Fra Kramers Ergot #9. Tegning: Michael DeForge.

Strategien redaktøren har valgt for den niende utgaven er derfor å demonstrere Kramers’ innflytelse. Blant bidragsyterne finner vi en flere veteraner – blant annet Johnny Ryan, Al Columbia og den alltid underholdende Kim Deitch – og en håndfull gamle Kramers-kjenninger – Ben Jones, Gabrielle Bell og Jerry Moriarty – men fokuset ligger hovedsakelig på yngre tegneserieskapere som tilsynelatende er inspirert av estetikken Harkham etablerte med antologiens fjerde, femte og sjette utgave.

Blant høydepunktene finner vi en introduksjon til et bisart fysisk internettbrukergrensesnitt signert Michael DeForge, Jack Kirby-inspirert New Age-mytologi fra Lale Westvind og en usedvanlig dyktig utført liten historie om en italiensk videregåendeklasse på tur til Paris, skrevet og tegnet av norgesvennen Manuele Fior. I tillegg byr Patrick Kyle, Dash Shaw, Noel Freibert og Antoine Cossé på interessante arbeider, men ingen av dem gjør noe radikalt nytt, og sett under ett framstår Kramers #9 som en utgivelse som er mer opptatt av å presentere et representativt tverrsnitt av kunstnerisk ambisiøse vestlige tegneserier anno 2016 enn av å stake ut kursen videre.

Fra Mirror Mirror #1. Tegninger: NOU (øverst) og Caroline Hennessy.
Fra Mirror Mirror #1. Tegninger: NOU (øverst) og Caroline Hennessy.

Om den forførende antagonistiske fremmedgjøringen som kjennetegner tegneserieantologier med en spesifikk og original kunstnerisk visjon glimrer med sitt fravær i Kramers Ergot #9, er den i aller høyeste grad til stede i første utgave av det amerikanske forlaget 2D Clouds nye flaggskipantologi Mirror Mirror. Første nummer er redigert av Blaise Larmee, som siden debuten med Young Lions i 2010 har vært amerikanske tegneseriers fremste konseptualist. Etter først å ha gjort seg bemerket med de relativt tradisjonelle Young Lions og 2001, har Larmees teoretisk funderte arbeider beveget seg stadig lenger bort fra tradisjonelle tegneserier, og i Mirror Mirror har han kuratert 192 sider med arbeider fra ti ulike tegneserieskapere med utgangspunkt i sin egen, høyst særegne tegneserieforståelse.

Dette innebærer at innholdet i Mirror Mirror #1 ikke ser ut som tegneserier i det hele tatt: Andrea Bjurström bidrar med en løst sammenhengende sekvens av blekktegninger av en gruppe unge kvinner, NOU er representert med det som ser ut som tidlige blyantskisser til et mangainspirert parforholdsdrama, mens Nicholas Verstraetens bidrag best kan beskrives som krusseduller med en vag, vag antydning om sekvensielle ambisjoner.

 

Utbrettsomslag til Mirror Mirror #1. Tegning: Andrea Bjurström.
Utbrettsomslag til Mirror Mirror #1. Tegning: Andrea Bjurström.

Antologien har undertittelen “an exhibition of 10 artists in print”, og de fleste arbeidene har form av løse skriblerier på kopipapir eller notater på utskrifter av tekster funnet på internett. Selv de vanligvis så særpregede tegnerne Leon Sadler og Connor Willumsen lar seg sluke av dette uttrykket, og selv om Willumsens kollasjer av Mac-vinduer og kryptiske blyantskisser er mer gjennomarbeidede enn de ved første øyekast ser ut til, har hele utgivelsen et kalkulert lettsindig og utilgjengelig preg.

Alle som kjenner noen som har gått på kunstskole kjenner arketypen om den late studenten som aldri er på skolen og aldri produserer noe, men som likevel gjør det skarpt takket være sin evne til å teoretisere rundt hurtig sammenraskede objekter. Denne første utgaven av Mirror Mirror kan sees som tegneserieekvivalenten av denne metoden, der den med utgangspunkt i en teori leseren aldri får ta del i, konstruerer en helhet av det som fortoner seg som ti spektakulært lite gjennomarbeidede bidrag. Faktisk er det bare Caroline Hennessys skildring av en jente som går gjennom en korridor som er interessant i tradisjonell tegneserieforstand, og da mer på grunn av hvordan tegningene er satt sammen med blanke sider, enn det faktiske tegnehåndverket.

Fra
Fra Mirror Mirror #1. Tegning: Leon Sadler.

Likevel har Mirror Mirror #1 noe. Med en utsalgspris på 28 dollar og en usedvanlig lav prosentandel meningsbærende informasjon per side er den dømt til å bli en skuffende og/eller provoserende leseropplevelse, men samtidig er det nærmest umulig å ikke bli nysgjerrig på hva Larmee ønsker å si med disse arbeidene. Altså har Mirror Mirror #1 én av tingene som kreves av en betydningsfull antologi – nemlig en særegen sensibilitet som oppstår i skjæringspunktet mellom de ulike arbeidene, snarere enn hos konkrete bidragsytere, og som peker videre inn i en fremtid der tegneseriemediet gjenoppfinner seg selv med utgangspunkt i hvordan mennesker i dag kommuniserer ved hjelp av tekst og bilder i hverdagen. Det den derimot mangler, er arbeider som framstår som betydningsfulle – eller engang givende eller underholdende – utenfor denne konteksten.

Kramers Ergot #9 har derimot motsatt problem: Den inneholder en rekke imponerende, underholdende og beundringsverdige bidrag, samtidig som den er relativt intetsigende som helhet betraktet. For Harkhams del er spørsmålet hvor man går videre med en antologi når man langt på vei har gjenskapt feltet man er en del av i sitt eget bilde, hvilket er et spørsmål det finnes få gode svar på.

The Simpsons’ Treehouse of Horror #15. Tegning: Dan Zettwoch.
The Simpsons’ Treehouse of Horror #15. Tegning: Dan Zettwoch.

Likevel er det verdt å minne om at Harkham året etter Kramers #7 kom ut var redaktør for Bongo Comics’ årlige The Simpsons’ Treehouse of Horror, hvor han slapp tegnere som C.F., Ben Jones, Tim Hensley og Kevin Huizenga løs i Simpsons-universet. Resultatet var en av de mest interessante tegneserieutgivelsene fra forrige tiår, samtidig som den også etablerte en ny frontier for den amerikanske tegneserieavantgarden som aldri egentlig har blitt fulgt opp.

For selv om mange alternativtegneserieskapere siden den gang har produsert arbeider for amerikanske animasjonsfranchiser – ikke minst Adventure Time, som holder en hel generasjon av tegneserieskapere i arbeid – har man ennå til gode å se Kramers-sensibiliteten infisere kommersiell underholdning på samme måte som den gjorde i 2009. Ideen om å skulle korrumpere kapitalismen innenifra er et utdatert konsept i 2016,  men i lys av den høflig status-quo-bevarende Kramers Ergot #9, er det nærliggende å minne om at den amerikanske underholdningsbransjens ikonografi fortsatt langt på vei er uutforsket terreng for vestlige tegneserieskapere.

Frilansskribent og kritiker som skriver jevnlig i Morgenbladet. Programsjef i Oslo Comics Expo.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.