Anmeldelse

O bli hos meg
Lene Ask
No Comprendo, 2021

På begynnelsen av 1900-tallet var Norge et av landene med flest misjonærer per innbygger. Misjonsvirksomheten var en av Norges største folkebevegelser. Lenge kjente vi misjonshistorien hovedsakelig gjennom historier fortalt av misjonen selv, som ofte bar preg av å være idylliserte fremstillinger. 

Det har etter hvert kommet frem at mange misjonærbarn holdt historiene sine for seg selv. De senere årene har flere tidligere misjonærbarn stått frem med sine fortellinger, som viser et annet bilde av historien vi tidligere har fått presentert. 

Lene Asks O bli hos meg er et bidrag til fortellingen om barna som vokste opp under misjonens vinger. Boka følger opp temaet i den dokumentariske tegneserieromanen Kjære Rikard fra 2014, om barndommen til misjonærsønnen Rikard på et barnehjem i Stavanger på slutten av 1800 tallet. Etter denne utgivelsen ble Ask kontaktet av tidligere misjonærbarn som ønsket å fortelle sine historier. 

Misjonshistoriens bakside

O bli hos meg baserer seg på intervjuer med ti norske tidligere misjonærbarn som vokste opp i Afrika og Asia i perioden 1930–1990. På 1900- tallet var det vanlig at misjonærbarn gikk på internatskoler mens foreldrene reiste rundt og misjonerte, og det gikk ofte måneder og år mellom hver gang barna så foreldrene sine. Dette er bakteppet for historiene i boka. 

Det er et betent, sårt og komplisert tema Lene Ask nok en gang går inn i. Som Berit, en av kvinnene Ask har intervjuet, sier: «Å erkjenne sin egen smerte, var å anklage foreldrene sine. Og å kritisere misjonen. Det var som å opponere med Gud selv. Og sånt gjør man ikke.» Flere av intervjuobjektene forteller at det først i voksen alder gikk opp for dem hva de hadde vært igjennom. Gunnar forteller om smerter i nakke og skuldre, og hender som har blitt operert som følge av å ha knyttet nevene i sinne. Ask sine illustrasjoner av Gunnars anspente kropp og senete hender er så presist og levende tegnet at man kan kjenne smertene på kroppen. 

Uttrykksfulle hender

I flere av sekvensene der Ask går bort fra det som synes å være fotoreferanser, illustrerer hun teksten med nære utsnitt av hender. Hånden til kokken på skulderen til Polla før han tok ham med ned i kjelleren og lå med ham der – og Pollas egne voksne hender som ruller en sigarett og forteller at han ikke er bitter. Hendene til Gunnars lillebror som i flere dager tviholder på brusflasken mor og far hadde lagt under puta før de dro, før den knuser mellom hendene hans. Hendene til Harald idet han åpner opp dynetrekket og kryper inn for å søke trygghet. Elisabeths hender som klamrer seg rundt et bjørketre, engstelig for å være tilbake i Norge. Søstrene Berit og Elisabeth som holder hverandre i hendene mens de venter på trikken som skulle komme med mor og far etter at de ikke hadde sett hverandre på åtte år. Hender foldet sammen i bønn under et møte i misjonen, for tilgivelse av husfaren som hadde forgrepet seg på Liv Kristin – og senere under rettsaken, der misjonen til slutt ble frikjent for alt ansvar. 

Ask skildrer dype følelser i disse illustrasjonene, samtidig som hun lar mye være opp til leseren å lese mellom rutene, så vel som mellom linjene.  

Nært og komplekst

Ask gjenforteller intervjuobjektenes historier med stor respekt og uten fordømmelse. På denne måten får hun frem nyansene i fortellingene på mesterlig vis. Selv om mange av historiene bærer preg av omsorgssvikt og grove overgrep, vises også respekten barna hadde for sine foreldre, organisasjonen og arbeidet de gjorde. Boken oppleves ikke som et forsøk på å plassere skyld, men som et forsøk på å gi de tidligere misjonærbarna rom til å fortelle sine historier slik de opplevde dem. For barna handlet det ikke så mye om Gud eller misjonen, men om en barndom preget av foreldrenes fravær.

Tegneserien er illustrert med varsomme sort-hvitt-tegninger, med tekst fra intervjuene. Tegningene er realistiske, og veksler mellom å være basert på fotografier og serieskaperens egne tolkninger av situasjonene. Selv om tekstene er korte, skinner personligheten til intervjuobjektene gjennom. Supplert av Asks levende strek oppleves hver fortelling ektefølt og nær. Innimellom historiene er det sekvenser med fakta fra misjonshistorien. Her benytter Ask seg av en enklere strek, fargelagte illustrasjoner og strammere ruteinndeling. 

Kontrasten mellom de ulike tegnestilene understreker at det er flere versjoner av misjonshistorien, og antyder en mørkere sannhet i de personlige fortellingene til intervjuobjektene enn den historien vi har fått presentert av misjonen selv. Et enkelt og virkningsfullt visuelt grep. O bli hos meg er et forbilledlig eksempel på tegneseriemediets unike evne til å fortelle komplekse historier gjennom tekst og bilder.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.