Det finnes to typer folk: De som ikke kan få nok av internettkatter og de som ikke klarer å le av en eneste en. Og så finnes det de som elsker The Oatmeal, og de som ikke takler å se et eneste pixel av den. Disse kategoriseringene tør jeg påstå er overlappende. Altså: Elsker du nettkatter nesten mer enn din egen levende versjon, vil du digge The Oatmeal. Hvis du derimot ikke takler et eneste «mjau» fra nettet, er ikke Oatmeal din ting. (Forsøk å motbevise teorien min i kommentarfeltet.)[infobox]
Stygt kan være bra
En grunn til at Matthew Inmans vellykkede nettserie enten blir elsket eller hatet, er tegningene. Det er bare å slå fast, først som sist: Tegningene er stygge, fargene er skrikende og helhetsinntrykket rotete. Men det betyr jo ikke at det ikke kan være morsomt. Inman er ikke i nærheten av å være på topp 100 000 som tegner, men han kan det å tegne humoristiske ansiktsuttrykk, folk og dyr, og kombinert med treffsikre tekster er det i grunn alt som trengs.
Hverdagsproblemer tatt på kornet
«Oatmeal» betyr havregrøt på engelsk, altså en sleip og formløs masse uten verken smak eller glede knyttet til seg. Ser man sånn på det, er det ikke så flatterende for serien. Men hvis man heller legger vekt på grøtens næringsinnhold, kan det fungere som analogi. The Oatmeal gir leserne den lille humoristiske næringen de trenger for å takle enda fire timer på kontoret eller i rushtrafikken. Og som det havreproduktet den er, tar The Oatmeal hverdagen på kornet – særlig de irriterende sidene av den. Dermed blir det endelig mulig å le av de verste flypassasjerene som man aldri klarer å unngå. (Men jeg savner sete-nedtrekkeren. Dere vet, hen som drar i setet foran seg av all kraft for å klare å reise seg opp. I det setet foran sitter som oftest jeg.)
Facebook-brukere får også sine pass påskrevet, her er det funnet plass til de fleste: Test-takeren, Spilleren, Den passiv-aggressive, Babyprofilen, osv. Fra mitt Facebook-univers tar jeg meg i å savne Meta-brukeren, der er det nemlig alltid minst en debatt gående om hvordan man bør føre debatter på FB, men forhåpentligvis betyr dette at jeg er alene om å bli utsatt for disse typene. «De 9 formene for dritkjipe håndtrykk» og «Seks varianter av en kjip klem» er andre gode hverdagsobservasjoner som byr på lett gjenkjennelige situasjoner, bare mye morsommere enn i virkeligheten.
Datatrøbbel
En bok som «5 veldig gode grunner…» bør testes under vanskelige forhold, for det er veldig lett å fnise litt foran dataen når man har tusen andre ting man egentlig burde gjøre. Det er veldig mye vanskeligere å bli påvirket av humor når man har vondt. Derfor skadet jeg meg selv litt og dro til nærmeste legekontors venterom. Etter kun tre sider måtte jeg fnise høyt og etter fem brøt jeg ut i et hikst. Det var ikke så veldig populært blant mine medpasienter, men for boka er det et svært godt skussmål. Historien som fikk meg til å ristes ut av vanlig kutyme var «Hvorfor det er best å late som du ikke kan noe om datamaskiner». Her kombinerer Inman egne opplevelser med svært gjenkjennelige typer.
Faktisk er denne sekvensen er så god at jeg spanderer dyr spalteplass på å dele en side til. Å forklare vitser har uansett aldri vært en suksess.
Les og lær
The Oatmeal er mest kjent som humor, og alt her er gjennomsyret av det, men jeg ble sjokkert over hvor mye jeg faktisk lærte av boka. At griser har halvtimelange orgasmer er kanskje ikke slikt jeg trengte å vite, men å endelig få en god og grafisk fremstilling av semikolonets bruk er definitivt nyttig. Og jeg innser nå at jeg har kunnet alt for lite om min nye helt Nikola Tesla, eller om hvordan man faktisk lager ost. Det er flere språkfeil som tas opp i boka, noe som må har forårsaket oversetter Iselin Røsjø Evensen ekstra hodebry: Fra eget oversetterarbeid vet jeg hvor frustrerende det kan være når man må forholde seg til tegninger som ikke vil samarbeide med den geniale oversettelsen man syns man har funnet på. Her fungerer det godt, og Evensens språk er helt på linje med originalens både når det gjelder tone og komisk timing.
Den perfekte dassbok
Som nevnt i starten er Oatmeal en utpreget rotete serie. Etter en stund blir man rett og slett mett, selv om det er mer igjen der det kommer fra. Derfor bør boka leses i kortere etapper. En skikkelig driteøkt er det perfekte tidspunkt å nyte The Oatmeal på. Da får du både adspredelse, lærdom og underholdning mens tarmene går sin gang.
Jeg sitter ikke på originalutgaven av «5 veldig gode grunner…» men som den nettkatt-fan’en jeg er, har jeg selvfølgelig et eksemplar av Oatmeals «How to tell if your cat is plotting to kill you». Det første som slår meg, er at mens den amerikanske utgaven har en mer glossy forside, er den norske mer glossy inni. Her kommer den amerikanske best ut – de matte sidene gir boka en viss ro som den absolutt trenger. Katteboka er utstyrt med kapitler og det ville vært et smart trekk i denne også, for pusterommenes skyld. Så hvis du er en av de som trykker «like» på videoer av katter som skremmer hunder eller andre tilgrensende ting, kan jeg varmt anbefale denne boka. Og uansett er den et godt gavetips!