O’Boy tar leseren tilbake til 1990-tallet

Ida Larmo kan tegne. Med blyanten som verktøy streker hun opp en verden det er lett å leve seg inn i; mennesker, steder og situasjoner skildres med en åpenhet som kan gi følelsen av at man faktisk er der – inni selve historien.

Nok en gang har tegneserieskaperen funnet inspirasjonen i eget liv, eller nærmere bestemt egne dagbøker fra en svunnen tid. Men der hennes forrige dagbokbaserte verk, Bow and Arrow (2019), tok for seg de formative 20-årene, er det overgangen fra barn til tenåring som står i sentrum i O’boy – Min klin kokos tegnedagbok.

Tilsynelatende skamløst deler Larmo episoder fra sitt 11-årige selv med en transparens som trolig vil vekke gjenkjennelse på tvers av generasjoner. Innlevelsen dette legger opp til kommer imidlertid ikke til sitt fulle. O’boy etterlater seg en følelse av at det er noe som mangler – som om boka er over før historien egentlig har begynt.

Sterk strek

Estetisk er det lite å utsette på Larmos arbeid. Sømløst fletter hun sammen rene tegninger med større akvareller. Vekslingen mellom mer detaljerte og røffe arbeider skaper en dynamisk opplevelse.

Med rent visuelle element avsløres bokas tempo – når vi skal lese raskt (her blir det spennende) og når vi skal stoppe opp (til ettertanke). Denne fingerspissfornemmelsen for det visuelle synes å komme helt naturlig, og fremstår som karakteristisk for Larmo.

Bokas estetikk blir også en inngang til tidsperioden hvor boka utspiller seg, tidlig nittitall. Dette melder seg allerede i forsatsbladet – hvor vi møtes av en kollasj av gamle tegninger, lapper og fotografier som dytter oss inn i rett tidsånd.

Episodisk narrativ

Følelsen av noe ufullendt, ligger muligens bokens natur – i tråd med det nevnte forsatsbladet, er selve boka basert på faktiske nedtegnelser i Larmos dagbøker i årene 1992-93.

Man kan ikke forvente at en 11-åring skildrer sitt eget liv på en sammenhengende måte. Litt mer vil man derimot forvente av en meritert tegneserieskaper med flere lange utgivelser bak seg.

Vi møtes av fragmentariske fortellinger; et utall personer og steder med varierende betydningsgrad for Ida 11 år opptrer gjennom boka. Her kan det synes som at Larmo faller i fella ved å være for tro mot sitt barnlige blikk. Det blir for mange personer og situasjoner, uten at disse egentlig flettes sammen på noen måte utover å ha vært til stede gjennom året Larmo skildrer.

Resultatet er noe som oppleves både som for privat og overfladisk på en og samme tid. På den ene siden blir et for mange detaljer, personer og situasjoner. For mye informasjon helt enkelt. På den andre siden virker ikke boken å ha noen tydelig handling. Vi kommer ikke i dybden på noe som helst.

Tilbakeskuende perspektiv

Den noe merkelige kombinasjonen av å ha for mye på hjertet, men ikke egentlig ha noe å komme med som O’boy formidler, gjør det også uklart hvem som er bokas målgruppe.

Ifølge forlaget er ikke boka noen «retro-fest», som leser er det imidlertid først og fremst det jeg sitter igjen med – her er mange elementer som jeg er sikker på at en person i Larmos generasjon vil kjenne seg igjen i. Dette er kanskje også bokens største styrke; at den appellerer til en nostalgisk foreldregenerasjon som nå har barn i 11-12 års alderen.

Jeg kan derimot ikke se for meg at den jevne sjuendeklassing vil oppleve O’boy som en skjellsettende opplevelse. For når man ser forbi 90-tallsreferansene – hva er det egentlig å leve seg inn i her?

Det føles gammeldags og litt tomt. At så å si hele boka er forfattet i preteritum underbygger opplevelsen at dette er en bok som først og fremst tar for seg lengselen til noe som var.