Anmeldelse
Oisann! Den første (og kanskje siste) boka
Marius Stene
Strand forlag, 2026
I en tid med doomscrolling når man står opp, spiser frokost, tar bussen, og skal legge seg, kjenner kanskje mange Marius Stenes Oisann fra reels eller andre typer innhold i sosiale medier. Men Oisann er likevel en tradisjonell stripeserie, en som både har funnet veien til de populære bladene Pondus og Storefri, og papiraviser som VG og Aftenposten.
Vel, helt tradisjonell er den kanskje ikke. Hvis noen fører statistikk over drap, selvmord og alvorlig psykisk sykdom i norske stripeserier, er jeg sikker på at Oisann allerede topper denne statistikken.
Kan man le av det?
Marius Stenes vitser er nemlig av en type jeg faktisk forbinder mer med internett-humor enn med stripeserier. Her er tilsynelatende ingen ting tabu, og dersom noe er tabu er det om å gjøre å pirke litt borti det også. I løpet av bokens 154 sider forteller Stene vitser om et utall psykiske lidelser, barnemishandling, homofobi og partnerdrap. Typiske tema man ikke forbinder med et stort publikum, og kanskje ikke med vitser i det hele tatt.
Selv om noen av stripene inneholder noe som ligner mer stueren og likandes humor, ligger det et mørke enten på eller under overflaten i Stenes vitser. Dette mørket står i kontrast til den søte og naive tegnestilen hans. Stenes strek er generisk, enkel og nesten barnslig, og tilsynelatende elsker han å tegne smilende ansikter og gjerne en hatt på alt fra sola til snegler. Stripene inneholder ingen faste karakterer, bare mange anonymt utseende mennesker som alle ligner på hverandre.
Hva er en stripe?
Kontrasten mellom den lette tegnestilen og de tunge temaene er påfallende. Det gir serien en følelse av galskap som ikke har vært så vanlig i norske serier, men som fans av internasjonale stripeserier som The Perry Bible Fellowship og Cyanide & Happiness kjenner igjen. I likhet med disse er Oisann en stripeserie som sier «fuck you» til folks forventninger om hva en stripeserie skal være, og på sitt mest ekstreme kan leseren lure på om hen er vitne til en psykose i fri dressur. Ofte kan man le av det upassende forholdet mellom stil og tema, eller av visuelle gags i tillegg til handlingen i stripene. Dette er en kvalitet jeg ofte savner i stripeserier.
Stene er også villig til å eksperimentere med formen på flere måter. De fleste stripene følger den etablerte dramaturgien med en punchline i siste rute, andre striper er bare tre småteite vitser etter hverandre, litt som når kompisen din som vet akkurat hva du ler av bare sitter og drar den ene one-liner’en etter den andre. Dette funker overraskende godt, og bidrar til at bokens innhold blir mer variert.
Med hjerte og hjerne
Apropos variasjon inneholder boken et mer personlig kapittel midtveis. Forfatteren innleder med å i tekst forklare at han ville lage noe nytt – underforstått: ikke bare stripeserier – når han fikk muligheten til å gi ut egen bok. Det er en hederlig tanke, og et kapittel som kunne løftet boken, men som dessverre ikke bidrar nevneverdig. Med sin upersonlige tegnestil har Stene nemlig laget en felle for seg selv, som gjør at det personlige innholdet formidles gjennom en stil som kjennes helt feil. Humoren er god, men følelsene trenger ikke gjennom.
Stenes humor er nemlig på sitt beste/verste når han får leseren med på å tenke mørkt, men le hjertelig samtidig. Mange av stripene kommenterer dagsaktuelle tema som KI eller transseksualitet, eller inviterer til debatt om alt fra Munch-museet til hysteriet rundt fitbits og andre helsefremmende duppeditter. Nesten samtlige striper formidler et dystert og skrått blikk på livet i en moderne verden der vi har alle svarene og ingen fasit samtidig. Slik god satire gjør.
