Siden forrige innlegg på denne bloggen har det utkommet en rekke tegneserier som både kvalifiserer til den ulne betegnelsen “indie” og fortjener spalteplass og oppmerksomhet i herværende tidsskrift. Denne månedenes tekst kunne handlet om Lagon Revues Torrent, det nye dobbeltnummeret av Olivier Schrauwens SundayFamicon Collection #4 eller den fysiske utgaven av Simon Hanselmanns Crisis Zone (allerede nominert til prisen for årets fotnoter), men det gjør den ikke. 

The Strange Death of Alex Raymond av Dave Sim og Carson Grubaugh (Living the Line, 2021)

Ei heller handler den om Mitch Jenkins’ og Alan MooreThe Show som a.) et innlegg i debatten om hvorvidt superheltfilmer er fascistiske, infantiliserende og estetisk homogeniserende og/eller b.) en videreføring av Moore og Kevin O’NeillCinema Purgatorio (tegneserier om film blir film om tegneserier). 

Denne gangen handler det nemlig om Dave Sim og Carson GrubaughThe Strange Death of Alex Raymond – årets uten sammenligning mest konspiratoriske, intertekstuelle og tvangsmessig researchede tegneserieutgivelse. 

Sim er best kjent som skaperen av tegneserien Cerebus (som utkom med 300 nummer mellom 1977 og 2004) og en pioner innen selvpublisering av tegneserier. Nesten like mange vil i dag kjenne Sim for hans bisarre teorier om kvinner, og han er også beryktet for en sterk aversjon mot moderne kommunikasjonsteknologi som har gjort ham til den mest standhaftige telefaksbrukeren i tegneseriebransjen. Grubaugh er for undertegnedes vedkommende et nytt bekjentskap, men ut fra hva jeg har lest meg frem til er han billedkunstner og kunstlærer med en lidenskap for fotorealisme. Og nettopp fotorealisme spiller en sentral rolle i The Strange Death…, hvor Sim redegjør for sin teori om at Alex Raymonds død var et resultat av en langvarig og kompleks sammenfletting av virkelighet og fiksjon som fant sted i amerikanske avisstriper og tegneserieblader gjennom flere tiår av forrige århundre. 

Raymond (1909-1956) huskes i dag kanskje best som skaperen av Flash GordonRip Kirby og – hvis man er norsk – Agent X-9, men det er hans uovertrufne tegneevner som er nøkkelen til Sims resonnement. I Sims øyne var Raymond nemlig den største av de fotorealistiske tegnerne – større enn Milton CaniffHal Foster og Stan Drake – og sammen med hans høye produksjonstempo gjorde dette ham til en eksepsjonelt potent utøver av det Sim kaller “comic art metaphysics”. Sim gir aldri noen klar og entydig definisjon av dette begrepet, men tolket ut fra måten han bruker det på, handler det om at virkeligheten etteraper fiktive hendelser og figurer i tegneserier. Dette er et fenomen mange tegneserieskapere har beskrevet; noen som et kuriøst fenomen man gjør klokt i å være bevisst (se: Robert Crumb), andre som en mekanisme eller teknikk man aktivt kan utnytte (Grant MorrisonInvisibles var i sin helhet designet for å påvirke vår verden og Morrisons liv).

Vi snakker altså om en form for magi hvor det å tegne og publisere visse figurer, motiver og hendelser får etterdønninger i den virkelige verde. Noen ganger får dette fatale konsekvenser, som i tilfellet Raymond, som døde i en bilulykke. Sim synes å mene at denne magien eller metafysikken er aktiv enten tegneren er klar over det eller ikke, og i The Strange Death… finner man både eksempler på bevisst og ubevisst utnyttelse av den. Skjønt, som så ofte ellers når man begir seg inn i dette terrenget, blir begreper som intensjon, kausalitet og tilfeldigheter gradvis mer tvetydige. Mot slutten dukker også Aleister Crowley opp – via journalisten, okkultisten og kannibalen William Seabrook– for å knytte disse tegnede ritualene (eller hypersigil-ene, om man vil) an til etablert esoterisk tradisjon og teori.  

 

The Strange Death… er utstyrt med en blurb som kaller den tegneserienes svar på Finnegan’s Wake, men mer presise sammenligninger er James Shelby Downards paranoid-konspiratoriske nøkkelverk King Kill 33° og den pensjonerte tegneserietegneren Christopher Knowles’ Cocteau Twins-blogg The Secret Sun. Det er med andre ord mye å hente her selv om man ikke har noen større interesse for Dave Sim, Alex Raymond eller fotorealistiske tegneseriestriper fra 30-, 40- og 50-tallet. For alle der ute som synes det er synd at Morrison for tiden er mer opptatt av film- og tv-adaptasjoner enn tegneseriemetafysikk (Superman and the Authority er ål-reit) og som er lei av å vente på The Moon and Serpent Bumper Book of Magic, er dette boka man ikke visste man lengtet etter.

Det er dermed ikke sagt at The Strange Death… ikke er en bok om Raymond og tegneseriene hans – eller, for den saks skyld, at ikke Sim og hans verdensbilde står sentralt. Prosjektet har sitt utspring i hefteserien Glamourpuss, hvis utgagspunkt var at Sim hadde satt seg fore å mestre fotorealismens kunst, og selv om historien om Raymonds død gikk som føljetong gjennom de 26 numrene, er store deler av den tegnet på nytt for denne bokutgivelsen. Formmessig er boka en triumf – ikke først og fremst fordi Sim har lært seg å tegne naturalistisk, men på grunn av den intrikate sammenflettingen av arbeidene til de involverte kunstnerne og Sims og Grubaughs skildring av deres liv. Sim og Grubaugh har kopiert et hundretalls gamle tegneseriestriper og -sider for hånd, og oppå dette tegner de seg selv (først og fremst Sim, men mot slutten av boka også Grubaugh) som kommenterer arbeidene. I tillegg putter de noen ganger egen dialog i snakkeboblene til Raymond & Co, for å ytterligere tråkle de forskjellige lagene sammen. Etter hvert som Sim stabler referansene og antakelsene oppå hverandre blir The Strange Death… en tung bok å lese, men fortellergrepene er både elegante og tiltalende tegneseriespesifikke, og kan med fordel tjene som inspirasjon for tegneseriehistoriske prosjekter i fremtiden.

 

The Strange Death of Alex Raymond avsluttes ikke så mye som den stopper. I løpet av arbeidet med boka ble Sim rammet av en mystisk leddsykdom som gjør ham ute av stand til å tegne uten enorme smerter. Dermed så han seg på et tidspunkt nødt til å gi opp prosjektet, og til slutt falt det på Grubaugh å forsøke å nøste trådene sammen og komme med noen oppsummerende bemerkninger. Gitt omfanget av Sims hypoteser, bevisføring og beskyldninger, er dette en nærmest umulig oppgave, og det eneste Grubaugh egentlig oppnår er å forsterke inntrykket av boka som prosjektet som tok knekken på Sim. Det er noe tiltalende lovecraftiansk over tanken på en bok som avdekker så mange skjulte konspirasjoner, og avslører så mange ubehagelige sannheter om hvordan verden fungerer, at den driver opphavspersonen fra forstanden (eller i alle fall fra tegnebordet). Det er ikke bare den best tenkelige slutten på en fortelling som dette, det er også den eneste mulige.

For undertegnedes del er The Strange Death of Alex Raymond uten tvil en av årets viktigste tegneserieutgivelser, men jeg kvier meg for å bruke ordet ‘beste’, og det bør understrekes at dette ikke er en bok for alle. For selv om håndverket og researcharbeidet som fyller disse sidene er i en klasse for seg, skal man ha høy toleransegrense for konspiratorisk og magisk tenkning for å henge med gjennom de drøyt 320 tettpakkede sidene (enn si like det man leser). Men: Hvis man liker sånt – hvilket det tross alt er ganske sannsynlig at enkelte lesere av denne teksten gjør – er dette ikke bare en utgivelse som vil få deg til å se på realistisk tegnede avisstriper, Alex Raymond og Tatt av vinden-forfatter Margaret Mitchell med nye øyne, men også en av få tegneserier utgitt i 2021 som kan kalles essensielle.


LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.