Anmeldelse
Om kjærlighet (og hvorfor du vil dumpe den du elsker)
Liv Strömquist
Oversatt av Hanne Kristin Wolden
Manifest forlag, 2026
I Om kjærlighet går Liv Strömquist til angrep på den monogame kjærligheten og river hardt i sømmene til patriarkatet. Boken er stappfull av vitser, visuelle metaforer og popkulturelle referanser, blant annet en jumpscare av Big fra Sex and the city som fikk meg til å hoppe litt i stolen.
Privilegert ung pike kjeder seg
Et par sider inn kjente jeg at jeg kjedet meg. I midten sukket jeg og tenkte at «dette er da ting alle vet!». Boken fokuserer i stor grad på forskning som viser at kvinner kommer helsemessig dårligere ut av ekteskap enn menn, at mannlige genier ofte ble båret til toppen sine kvinnelige ektefellers omsorg, og at Ronald Reagan var en pikk.
Men så slo det meg at dette er en oversatt bok, og at jeg burde sjekke når den først kom ut. Akkurat den informasjonen kommer ikke tydelig nok frem i kolofonen, men et nettsøk viser at originaltittelen Prins Charles Känsla kom ut for første gang i 2010 – altså for hele 16 år siden. Med dette ble det tydelig for meg hvor heldig jeg er. Denne anmeldelsen er skrevet av en ung kvinne som har høstet fruktene av andre kvinners arbeid. Den eneste grunnen til at argumentene og forskingen i boka kan virke noe banale, er at kvinner som Strömquist har kjempet med muskler og klør for å konstruere en ny virkelighet for kvinner. Den virkeligheten jeg får lov til å leve i.
Nå skal ikke jeg dvele ved dagens virkelighet for lenge. Det holder nok å si at den er langt ifra der den burde være, men bedre enn den var. Hvis noen vil høre mer om de tankene, så kan jeg spørres etter to øl på tegneseriefestival (som jeg ikke er booket til, til tross for både bachelor- og skinnende ny mastergrad i tegneserier).
Tegneserier som sakprosa
Boken presenterer en rekke ulike forskningsartikler fra både sosiologi og kjønnsforskning. Oppsettet er ofte at Strömquist siterer forskning i en tekstboks, og legger til en morsom og tolkende tegning under, hvor situasjonen eksemplifiseres og overdrives. Disse passasjene fungerer godt, og viser hvordan tegneserier er et medium som kan være både lærerikt og morsomt samtidig. Karikaturene er fantastiske, og collage-effekten hvor kjente ansikter fra offentligheten klippes og limes inn i serien er gøyal og gir en dynamisk leseropplevelse. Det virker noe tilfeldig når Strömquist velger å lime inn ansikter og når hun velger å karikere, men jeg ville ikke byttet ut mini-Carrie Bradshaw som klatrer på et gigantisk utklipp av Big mot noe i hele verden.
All forskning som nevnes blir sitert, men mangler årstall. Det er litt kjipt for de som er nerd nok til å ville lese kildematerialet. Kildene forsvinner også ofte inn i margen, hvor boken nærmest må rives i to for å se hva som står. Strömquist har også en tendens til å presentere forskning som om det var fakta, selv om sosiologi og kjønnsforskning sjelden kan konkludere endelig rundt så dynamiske og komplekse fenomener som kjærlighet og menneskelige relasjoner. Det finnes trolig mange forklaringer på hvorfor utroskap gjør vondt, og jeg tror ikke alt kan kokes ned til at kjærlighet er som en minireligion. Det tror jeg forøvrig ikke at Strömquist gjør heller, men enkelte valg må tas i en tegneserie. Det er mye gøyere å harselere og leke med konklusjoner enn å gjengi flere tiår med usikker akademisk diskusjon og samtale.
Vent, jeg skal bare hente forstørrelsesglasset mitt
Om kjærlighet har noen strukturelle problemer som gjør den vanskelig å lese. Blant annet er teksten er alt for liten, noe som fører til en hakkete leseropplevelse hvor jeg først må legge nesen inn til siden for å få med meg teksten for så løfte boken lengre unna for å se bildene. Dette hindrer teksten og bildene fra å jobbe sammen, noe som er en av de viktigste funksjonene en tegneserie har. Jeg vil også argumentere for at dette er et reelt problem, ettersom jeg leste boken med helt nye linser.
Oppbygningen gir heller ikke helt mening. Det er flere ganger hvor forfatteren virker å avslutte hele boken, for så å gi meg nakkesleng med et nytt kapittel etterpå. Ironisk nok savner jeg å bli holdt litt mer i hånden og guidet tydeligere gjennom hva som har skjedd og vil skje – litt som hun fremstiller mannlige partnere.
Er det bedre nå?
Det er ikke urimelig å påstå at Liv Strömquists bok er forbanna på menn og hvor tatt for gitt patriarkalske tanker om tosomhet har vært gjennom historien. Boken avsluttes med en epilog som forteller om bokens mottakelse rundt om i verden, hvor utallige kvinner har fortalt at de slo opp med typen etter å ha lest den. De usunne dynamikkene hun beskriver er ikke ukjente for meg, men som ung kvinne opplever jeg en litt annen verden.
I stedet for å gjøre emosjonelt arbeid for menn som ikke vet hva de vil eller gir noe tilbake, velger mange av venninnene mine å være single. Og i stedet for å være sammen med slike menn, skriver de heller masteroppgaver om dem. Vi skal ikke lenger tilbake enn foreldregenerasjonen vår før forholdene Strömquist beskriver er tatt på kornet. På en måte er det jo bedre nå, men samtidig føles det som mange av kvinnene rundt meg har gitt opp i stedet for å fikse problemene.
En av de mest originale og vakre tingene i boken, er tipset Strömquist gir til menn som vil fucke opp patriarkatet litt: «Gi en random kvinne litt kjærlighetsfull omsorg f.eks. en gang om dagen». Det er nemlig gjennom omsorg og støtte at fantastiske ting kan skapes og skje.
Selv om boken har fått utallige kvinner til å dumpe partneren sin, fikk den meg til å holde tettere rundt min. Jeg kjente ham nemlig ikke igjen i en eneste kritikk.
Så nei, Liv! Jeg vil ikke dumpe kjæresten min. Men det kan hende at bøker som denne har lagt selve grunnlaget for at både jeg og andre kvinner finner gjensidige forhold, hvor man bytter på middagslaging og selvrealisering. Selv om boken kanskje kommer ut litt sent på norsk, tilbyr den fortsatt en tankevekkende og morsom lesestund.
