Litteraturfestivalen på Lillehammer, eller Sigrid Undset-dagene som de også liker å kalle seg, er Norge og Nordens største litteraturfestival og et must for alle som er, eller vil være, en del av den norske litterære offentligheten. De siste årene har også tegneserier fått en viktigere og viktigere plass på festivalen. Fra å ha vært litt stuet bort i Pegasus-programmet, som er programmet for barn og ungdom, var det i år en rekke interessante tegneserieposter i hovedprogrammet og Anna Fiske var i tillegg festivalkunstner! Så hvordan behandlet Lillehammer-festivalen sine tegneseriekunstnere? Stemoderlig eller raust? Vi var der og inspiserte.
Lene Ask fikk æren av å åpne selveste sakprosaseminaret onsdag kl. 11. Hvordan tegne sant? var tittelen på Asks foredrag som fokuserte mest på hennes siste dokumentariske bok fra i fjor, «Kjære Rikard». Ask er svært god på scenen, hun klarte å være morsom, informativ og rørende i akkurat passe doser og helt fra første setning lyttet publikum intenst. Ask, som har bakgrunn som fotograf, fortalte at hun ble serieskaper litt ved en tilfeldighet. Da hun arbeidet med det som skulle bli «Hitler, Jesus og farfar» var det egentlig et fotoprosjekt, men Ask følte ikke at fotoene kunne fortelle den historien hun ville formidle. Dermed vendte hun seg til tegneseriemediet og har etter det aldri snudd seg tilbake.
I «Kjære Rikard» bryter Ask klart med stilen i sine tidligere serier. Her er streken realistisk og i bruntoner mens hun før har arbeidet i en mer naiv og fargerik stil. Ask fortalte at denne dokumentariske serien krevde et annet uttrykk, men også at hun har tegnet på seg så ny selvtillit de siste årene og i tillegg rett og slett blitt en bedre tegner, dermed var dette uttrykket også mer tilgjengelig for henne.
Rørende formidling
Man kunne høre snufsing i salen mens Ask fortalte om Rikard og faren, Davids, brevveksling og mangel på kontakt. Hun hadde jobbet bevisst med å holde brevene så intakte som mulig, men noe klipping hadde måttet til. Et annet problem var å unngå å få faren til å virke som et monster, valgene han tok, som virker ufattelige på oss i dag, var ikke like utrolige i misjons-Stavanger på slutten av 1800-tallet. Ask valgte derfor å fokusere mye på kjærligheten og savnet han også formidler i brevene. Foredraget varte bare en halvtime, det er uvanlig kort på festivalen, og det kunne gjerne vart lengre, men heller en strålende halvtime enn en kjedelig time!
Kina forteller
Andre tegneseriepost på onsdagen var et intervju med Xueting Yang. Festivalen hadde et kinesisk fokus i år og dermed var det naturlig å invitere den kinesiske tegneren som har flyttet til Norge. Yang fortalte om ensomheten hun følte i Norge i starten og hvordan det ble en katalysator for tegneserien. Presentasjonen kunne vært proffere, alle bildene ble vist én og én fra arbeidsbordet på mac’en, dermed ble det mye klikking inn og ut av bilder, og å se på bilder mot en bakgrunn av mac’ens hvite menyer er ikke akkurat den beste måten å få presentert tegninger på. Jeg vet derimot ikke om dette var Yangs egen feil eller festivalen, men uansett: Lag en power point neste gang!
Festivalkunstner Fiske
Anna Fiske var som sagt festivalkunstner i år og en av hovedgjestene på programmet. Det er stort, og det er på tide at Fiske får den anerkjennelsen arbeidet hennes har hatt rett på i så mange år. Med «Vaskedamen» har Fiske også opplevd intet mindre enn en liten kritikersuksess, med blant annet en sekser i Dagbladet denne uken. (Her er vår anm.) Utstillingen var på galleri Zink og ble åpnet på onsdag. Den står også til midten av juni så alle som er i området bør ta turen innom!
Stuet bort
Utstillingen viser Fiskes originaler og skisser fra en rekke tegneserier og bøker, med mye fra de siste utgivelsene.
For de som kjenner Fiskes bøker er det ikke noe nytt at Fiske også er glad i å lage ting. Dette kom også godt frem på utstillingen hvor en rekke kjeramikkgjenstander supplerte tegningene på veggene. Utstillingen var godt kuratert og satt opp, men å få sett den skulle vise seg vanskeligere enn man skulle ha trodd. Galleri Zink, hvor den står, er også flittig brukt til programposter. Dermed kunne jeg ikke engang få komme inn de to første gangene jeg prøvde.
Det var også elendig skiltet og umulig å vite at det befant seg en Anna Fiske-utstilling i lokalet hvis man ikke satt på den kunnskapen fra før. For å toppe det hele har de stuet Fiskes utstilling oppe i en lav andreetasje med dårlig belysning. Dette var rett og slett en pinlig dårlig behandling av en festivalkunstners kunst, og bør definitivt gjøres noe med. Hvis Zink ikke kan by på bedre lokaler og skilting er det en rekke andre muligheter til å stille ut kunsten slik den fortjener det i Lillehammer by, så her må det tenkes nytt!
To våkne typer
Onsdagen ble heldigvis avsluttet med glans da Flu Hartberg, amerikanske Stephan Pastis (Perler for svin, Timmy Tabbe) og moderator Øyvind Vågnes snakket om, humor, sensur og arbeidsprosess i det nye teltet som var noe kaldt, men som fort ble varmet opp av latter. Flu er alltid god og morsom på scenen, og Pastisk var som amerikanere flest drillet i talebåndets kunst. Samtalen gikk naturlig nok på engelsk og Vågnes stilte spennende spørsmål på upåklagelig engelsk langt fra Jagland- og Stoltenberg-land.
Interessante ulikheter
Pastis var egentlig advokat i San Franscisco, en jobb han hatet, men det skulle ta mange forsøk før han endelig brøt igjennom som tegneserieskaper. Flu på sin side har aldri jobbet med noe annet enn tegning, og i hvert fall ikke vurdert advokatyrket. Deres ulike bakgrunn gjorde at de utfylte hverandre bra på scenen og tonen var upåklagelig. Det ble også avdekket store forskjeller i hvordan de jobber, Pastis må jobbe med musikk på i den kreative fasen mens dette er utenkelig for Flu, og mens amerikaneren er underlagt sterk sensur fra syndikatet han leverer til kunne Flu fortelle at han aldri noensinne har opplevd å bli sensurert. Pastis på sin side må unngå alt fra kreft til kraftuttrykk. Det var liten tvil om at han misunnet sin norske kollega på dette punktet.
Gode tendenser
Det er flere andre tegneserieposter på programmet i år, blant annet er Josef Yohannes gjest på fredag, men i skrivende stund er denne rapportøren på vei tilbake til hovedstaden i tog med en sjokkerende god internettforbindelse. (Takk, NSB!) Selv om Fiskes utstilling hadde fortjent bedre er hehetsinntrykket at tegneserier både får mer fokus og blir tatt mer seriøst av kultureliten enn før, noe som er svært gledelig. Lillehammer er en litteraturfestival så det er ikke akkurat noen overraskelse at tegneserier ikke har første-pri, men miksen i år var god, spesielt glad er jeg for at de mindre barneorienterte seriene har fått en plass. Det er bare å håpe at festivalen tar dette med seg videre og leverer et godt og variert tegneserieprogram også til neste år. Da er det i grunn den perfekte oppladingen til Oslo Comics Expo!
