Når ett univers ikke er nok

En gang i tenårene lånte jeg Robert Shea og Robert Anton Wilsons romantrilogi Illuminatus! (1975) av en science fiction-lesende kompis. Selv om jeg umiddelbart falt for bøkenes anarkistiske humor, ville det være synd å si at jeg forsto noe særlig av den labyrintiske handlingen eller det obskure filosofiske tankegodset. Jeg var blitt kastet ut i noe jeg helt manglet forutsetninger for å forstå. 30 år senere sitter jeg da også her uten å huske annet enn ordet «fnord».

Tegneserien Ontonauts gir meg noe av den samme følelsen, i hvert fall til å begynne med.

Hver mann sin virkelighet

Ontonauts tar utgangspunkt i tankene til nettopp Robert Anton Wilson. Han mente – blant fryktelig mye annet – at et hvert trossystem utgjør sin egen virkelighet. I Ontonauts forstås dette helt konkret: «Comics from a multiverse where everything anyone has ever believed is true,» lyder seriens tagline.

Det er Lars Schwed Nygård fra Oslo som har satt i gang dette på alle måter ambisiøse prosjektet. Nygård står – akkurat som de åpenbare forbildene Alan Moore og Grant Morrison pleier å gjøre – for manus og konseptuell overbygning, men gir den enkelte historien form i samarbeid med ulike tegnere.

E Pluribus samler seks frittstående kortserier som tidligere har vært publisert på nett og i hefter. Avskrekkende nok er det bokens første historie som vekker den gamle følelsen av intellektuell utilstrekkelighet i undertegnede.

UNUM, med tegninger av Liv Katrine Steinheim, er basert på en blanding av kvantefysisk teori og deterministisk filosofi. At Nygård og Steinheim styrer unna ren eksposisjon, men i stedet baker all nødvendig informasjon – og den er det mye av – inn i tekst og bilder, betyr at serien oppleves ekstremt fortettet. Kun den mest årvåkne leser vil kunne få med seg alt som har betydning. Jeg måtte ærlig talt lese de 10 sidene tre ganger før hovedpoengene sank inn.

Mekanikk og følelser

Heldigvis er resten av historiene litt enklere å trenge gjennom.

Pax Aeterna handler om verden som styrt av de romerske gudene. Under God forteller om inkvisisjonen i tilnærmet Sin City-stil. Admit One er en helt bokstavelig tolkning av Shakespeare-replikken «Hele verden er en scene».

Ingen av seriene ligner hverandre i verken tematikk og tone. Alle balanserer på grensen mellom noe tiltalende lekent og noe fryktelig pretensiøst.

Mest vellykket er kanskje Let Them Lead. Her handler det – i en virkelighet skapt av et barnesinn – om noe så allmennmenneskelig som tapsfølelsen det kan gi å vokse opp.

Serien er det beste eksemplet på hvilket bevisst forhold Nygård og samarbeidspartnerne hans, i dette tilfellet Charlotte Sandmæl og Jelena Đorđević, har til den visuelle utformingen. Så lenge vi ser virkeligheten gjennom barnets øyne, er den avrundet og myk som i en barneserie. Mot slutten, når et objektivt blikk tar over, blir den litt mer realistisk, litt mer skitten og en god del kjipere.

Mens UNUM er mekanisk, nærmer Let Them Lead seg noe genuint gripende.

Uendelige muligheter

Det mest besnærende med Ontonauts er på dette stadiet alle mulighetene som ligger i konseptet. De er bokstavelig talt endeløse. Sånn sett er det naturlig å se de interessante, men fortsatt prøvende snuttene i E Pluribus som grunnstener i det som etter planen skal bli et helt multivers.

Og antakelig er det i de lengre fortellingene – som allerede blir publisert på Ontonauts.com – at Lars Schwed Nygårds grandiose ideer virkelig vil komme til sin rett. Novelleformatet er krevende nok i seg selv om man ikke også skal fylle det med avansert intertekstualitet og dristige formale grep.

For å si det sånn: Det er gode grunner til at Illuminatus! måtte bli en trilogi, og det er gode grunner til at Robert Shea og Robert Anton Wilson fortsatte å utbrodere de samme temaene i et utall senere bøker.

Fnord.