Solid krigshistorie, uklart helteportrett

John S. Jamtli er åpenbart en serieskaper i flytsonen. Bare ett års tid etter den første Sabotør-boken, et år hvor ranværingen sammen med Aleksander Kirkwood Brown også har rukket å gi ut Norges Ninjakommandør – Den sanne historien om Arne Treholt, er han nå klar med Sabotør-bok nummer 2.

Forskjellen på denne og Jamtlis tidligere prosjekter – som også inkluderer DASS (2016), en svært fri skildring av forfatterpresten Petter Dass – er at han her baserer seg på historiske hendelser uten å legge til eller trekke fra elementer etter eget forgodtbefinnende. Sabotør – Operasjon Muskedunder skal være historien «slik den utspilte seg».

Operasjon muskedunder var et alliert sabotasjeraid mot det tyskkontrollerte Glomfjord kraftverk i Nordland fylke natten mellom 20. og 21. september 1942. Sabotasjegruppen fra det legendariske Kompani Linge bestod av ni briter, én kanadier og de to nordmennene Erling Djupdræt og Sverre Granlund. Granlund er hovedperson og forteller i Jamtlis versjon av hendelsene. 

Dessverre er fremstillingen av ham også bokens svakeste punkt.

Færre klisjeer, mer patos

John S. Jamtli viser seg nok en gang som en dyktig tegner av den fransk-belgiske skolen. Figurtegningene hans er kanskje ikke alltid perfekte, men undertegnede er i hvert fall glad for at han har droppet de gigantiske pupillene som ga folkene i forrige bok en merkelig form for dyreøyne, og i de filmatiske, ofte ordløse skildringene av soldater på vandring over isbreer og fjell viser Jamtli seg som en formsikker forteller.

Siden han også holder seg til én rettlinjet beretning, i stedet for å klemme flest mulig historiske personer inn i flest mulig sannferdige og oppdiktede scenarier, blir heller ikke tempoet like heseblesende som i forrige bok.

Når «Sabotør – Operasjon Muskedunder» i tillegg har færre klisjeer, færre karikaturer og mer patos, oppleves den i sum mer respektfull overfor både historien og menneskene som gjennomlevde den.

En sånn fyr

Det er på personskildringen det skorter. I begynnelsen av Sverre Granlunds fortelling – en fortelling som har mange likheter med den mer kjente Jan Baalsrud sin, den som ble skildret i filmene Ni liv (1957) og Den 12. mann (2017) – fremstår han både cocky, klønete og overivrig. Så opptatt er guttungen av å komme med bråkjekke kommentarer, at han på et tidspunkt presterer å rote bort pistolen sin.

Mot slutten, derimot, er han blitt en selvoppofrende heltetype som biter tennene sammen og siterer Arnulf Øverland når det røyner på.

Det er selvsagt en klassisk karakterutvikling. Problemet er bare at Jamtli ikke viser oss den. Vi ser Granlund gå gjennom store prøvelser – han må drepe, han står stadig i fare for å bli drept, han tilbakelegger lange avstander på tom mage – men vi får aldri inntrykk av at han går gjennom en prosess. Han er liksom bare en sånn fyr, så er han blitt en sånn annen fyr.

Og det hadde vært interessant å vite hvilke kilder Jamtli har brukt. Er for eksempel fortellerstemmen til Granlund hans egen eller er den lagt ham i munnen av serieskaperen?

Krigen er kommet for å bli

Men boken er i alle fall utstyrt med fotnoter som forklarer britisk militærsjargong og noen nyttige, kortfattede historiske notater som viser at Jamtli ikke har tatt lett på research-biten. Til neste Sabotør-bok er det å håpe på at han også dykker litt lenger ned i det psykologiske.

Og, ja, vi tar det for gitt at flere bøker vil komme.

Andre verdenskrig er tross alt epoken som aldri slutter å levere gode historier.