Anmeldelse
Opp ned sagaen – Den umulige reisen
Håvard Heggenhougen og Eddie Jensen
Überpress, 2021
Det er en morsom tankelek: Hvordan ville det ha vært å leve i en verden som var opp-ned? Kunne det faktisk la seg gjøre? Hvilke utfordringer ville man i så fall møte? Hva slags naturlover måtte man forholde seg til? Håvard Heggenhougen er en som har tenkt mye på slike spørsmål.
Sammen med tegner Eddie Jensen, et annet ellers ubeskrevet blad i tegneseriesammenheng, har Heggenhougen jobbet med Opp ned sagaen helt siden 2013. Serien har de publisert én side av gangen på nettstedet Grapplecomic.com. Denne boken, som har fått undertittelen Den umulige reisen og er første bind i en planlagt trilogi, samler sagaen så langt.
Omvendt tyngdekraft
Vi befinner oss på en klode med omvendt tyngdekraft. Alt unntatt jord og steiner, som jo er deler av kloden, faller ned og ut i intet hvis det ikke blir holdt tjoret fast. Menneskene tar seg frem ved hjelp av broer og tunneller. Slik foreldre i vår verden insisterer på at barna må bruke sykkelhjelm, er de her, med god grunn, påpasselige med at ingen glemmer sikkerhetsselene sine.
Guttungen med det kledelige navnet Turner er en sånn som helst vil løpe fritt. Den lille eventyreren formelig klør etter å finne ut hva som ligger bak horisonten. Når Turner får seg et par helt spesielle hansker – som kan brukes til å klatre og slåss og litt av hvert annet – og dessuten treffer den likesinnede jenta Issadora, ligger alt til rette for at han kan legge ut på reise.
Men det skal ta sin tid før vi kommer så langt.
Stadig nye brett
Det sier seg selv at forholdene i denne verdenen krever mye forklaring. Men i tillegg har Heggenhougen og Jensen også et utall mer eller mindre klare karakterer, konsepter og konflikter de gjerne vil fortelle om. Det hele oppleves litt som et dataspill hvor man stadig blir kastet over til nye brett: Fartsfylte, ordløse actionsekvenser avløses av dialogtunge politiske diskusjoner – ikke ulike dem som preget George Lucas’ siste Star Wars-filmer – og fortellingen finner aldri en rytme leseren kan falle inn i. Det merkes at serien er blitt til side for side, for å si det sånn.
Og først helt mot slutten kan den utlovede reisen omsider begynne.
Cartoon Network-generasjonen
Visuelt vil nok serien først og fremst appellere til Cartoon Network-generasjonen. For en som ble flasket opp på Carl Barks og de fransk-belgiske mesterne, oppleves Jensens tegnestil – med sin vekt på søte figurer og sterke farger snarere enn subtile detaljer – steril og lite dynamisk.
Flere bilder av hvordan denne fantastiske verdenen faktisk ser ut – som for eksempel det flotte, luftige tablået som strekker seg over sidene 12 og 13 – ville også ha gitt serien et sterkere «sense of wonder». Bare unntaksvis får man følelsen av å befinne seg et sted som bokstavelig talt er opp–ned.
Språklig skjemmes Opp ned sagaen (burde det ikke ha vært minst én binde- eller tankestrek i den tittelen?) av et slurvete forhold til komma og den slags. Anglisismene sitter dessuten løst. Det heter rett og slett ikke «kunne du holdt et øye opp for denne mannen?», «denne gangen skal vi to ha noen ord» og «det driver dem gærne» på norsk.
Uforløst potensiale
Opp ned sagaen er basert på en god og forholdsvis original idé. Den har en sympatisk tone og hovedpersoner det er lett å like. Men i bokform blir det også tydelig at serieskaperne har vel mye på hjertet og at veien er blitt til mens de har gått. Slik kommer fortellergleden i veien for fortellingen.
Det er ikke dermed sagt at seriens potensiale ikke vil kunne bli forløst videre utover i trilogien. Bokens siste 10–12 sider er nemlig også dens klart beste.
