En forkjemper for vitenskapen

Det første som slår meg: Ingenting ved første bind av Oppfinneren vitner om at dette er en norsk – eller engang vestlig – tegneserie. Alt fra setting til visuelt uttrykk lyser japansk manga og anime lang vei.

Dernest, idet jeg begynner å lese, blir jeg imponert over hvor god kontroll debutanten Lars Henrik Eriksen har over sine valgte virkemidler. Snart skal serien hans også vise seg å ha en tematikk med spesiell relevans for tiden vi lever i.

HMS i eventyrland

Et malerisk oppslag som klippet ut av en animasjonsfilm fører oss inn i seriens alternative virkelighet. På gutterommet i et hus med skilpaddeskall-formet tak, sitter guttungen Kobolt og pusler med en av oppfinnelsene sine.

Hans verden er en hvor menneskene bedriver naturalhusholdning og holder kjempeskilpadder som husdyr. Digital teknologi eksisterer etter alt å dømme ikke, men her er flust av mekaniske dingsebomser basert på damp, propeller og drivreimer. Så er da også Kobolts bestefar og store forbilde en oppfinner av den gode, gamle, smått eksentriske Reodor Felgen-skolen.

Dessverre er ikke bestefar så opptatt av HMS og den slags. Et uhell med en av oppfinnelsene hans fører til at Kobolt mister begge bena og at han selv blir utstøtt fra det lille samfunnet. Seriens egentlige historie begynner noen år etter denne tragiske hendelsen.

Og når undertegnede ganske raskt får en følelse av å ha lest den historien før, er det fordi jeg har gjort nettopp dét. Ikke er det lenge siden heller. Plottet i Oppfinneren – Jakten på evighetsmaskinen er nemlig akkurat det samme som i fremdeles aktuelle Opp ned sagaen – Den umulige reisen.

Begge bøker handler om en eventyrlysten, vitebegjærlig gutt som har et underlig dyr som sidekick og en likesinnet, men litt mer jordnær jente som nestenkjæreste, og som må legge ut på reise for å finne en mann med mange hemmeligheter.

I Oppfinneren har den unge gutten robotben, i Opp ned sagaen har han mekaniske hansker. De er kort og godt den samme figuren i den samme historien.

Men, OK, selv om plottene oppleves vel standardiserte, har disse fortellingene andre kvaliteter som gir dem farge og egenart. I Oppfinnerens tilfelle handler det mye om vitenskap.

Fremskrittets pris

Lars Henrik Eriksen, som selv er utdannet byggingeniør, overdriver ikke poenget, men tegneserien hans har en hel del å si om hva vitenskap er og hvordan den fungerer.

Vi lærer at det å forske handler om å prøve og feile. «Jeg er oppfinner, ikke trollmann,» sier Kobolt, som altså har mistet bena i en forskningsrelatert ulykke. «Tror du at man bare kan knipse, og så løser alt seg?» Sånn snakker en fyr med et genuint ønske om å føre verden fremover.

Det gjelder bare å finne den rette balansen mellom utforskertrang og sunn fornuft. Kobolt har ganske sikkert flere lekser å lære om akkurat dette i kommende bind.

Og mer passende tematikk er vanskelig å tenke seg i en tid da anti-vitenskapen pipler inn fra så mange kanter.

Poesi og semi-realisme

Først og fremst er Oppfinneren – Jakten på evighetsmaskinen likevel et eventyr. Som sådan står det ikke tilbake for noen av de andre – de veldig mange andre – tegneseriebøkene som har kommet i sjangeren i senere år.

Eriksens tegnestil er en slags semi-realistisk manga-variant. Figurene – liksom bare store øyne, hardt hår og tydelig mimikk – kan til tider bli litt stive, men man er aldri i tvil om hva som foregår og fortellingen har utmerket flyt. Hele veien er dialogen forbilledlig ukunstlet og klar.

En drømmesekvens med åpenbar inspirasjon fra Hayao Miyazakis filmer (Chihiro og heksene, Det levende slottet med flere) viser dessuten at Eriksen har en poetisk side han gjerne må utforske videre.

Dette er i det hele tatt en uvanlig løfterik debut. Vi får bare håpe at fortsettelsen kommer snart. Idet bok nummer én slutter, har nemlig ikke jakten på evighetsmaskinen – hva nå enn dét er for noe – rukket å begynne engang.