Anmeldelse
Oppfinneren 2 – Skrotnissens hemmelighet
Lars Henrik Eriksen
Egmont, 2023
I første bok av Oppfinneren-serien skulle debutant Lars Henrik Eriksen overbevise oss om at serien hadde livets rett. Det gjorde han ved først å blåse beina av helten Kobolt og plassere ham i rullestol, og deretter ved å tegne opp Kobolts bestefar – den lokale oppfinneren og historiens katalysator – som i beste fall en antihelt. Med disse grepene, samt ved å ta vitenskap på alvor, sikret Eriksen at jeg og mange flere var nysgjerrige på hvor han ville ta historien videre.
Det får vi vite når Kobolt nå forlater hjembyen og ender opp i handelsknutepunktet Basara – én del Mos Eisley romhavn, én del Det levende slottet, og én del The Stacks fra cyberpunk-universer som Ready Player One.
Litt av det meste
Oppfinneren er en av mange norske serier som fremdeles er i startgropa. Den hører også hjemme i nordisk manga-stallen til Egmont. Dette virker automatisk å innebære at et uavklart antall bind er under planlegging, at uttrykket er kommersielt og polert, og at serieskaperen forplikter seg til historien med stort alvor og oppriktighet – nordisk manga har ikke rom for parodier eller store meta-grep.
Slik er det også for Oppfinneren, uten at likheten med de andre seriene er særlig forstyrrende for lesningen. Serieskaper Lars Henrik Eriksen har nemlig satt sammen en rekke mer og mindre kjente bestanddeler til noe helt eget.
Verdenen vi møter i Skrotnissens hemmelighet er litt postapokalyptisk, litt fantasy og litt sci-fi – uten at den kan sies å lande helt i noen av sjangrene. Dyr kan snakke – på et vis – og både fisk, mus, og gamle pizzastykker(!) virker å ha personlighet. Kobolts hjemby Mata-Mata er et idyllisk og naturnært samfunn som i andre bok viser seg å stå i stor kontrast til de mer urbane impulsene som finnes utenfor.
Eriksen har en tegnestil som legger seg på det halvrealistiske, med en dreven strek og flere nikk til japansk animasjon. Ut fra presseskrivet er det tydelig at forlaget ønsker at Studio Ghibli-merkelappen skal bli klistret på Oppfinneren, og det er flere ideer og figurer her som virker hentet fra det japanske filmstudioet som ga oss filmer som Det levende slottet og Chihiro og heksene.
Tegningene er veldig lekre, og Eriksen har konstant variasjon i størrelse og form på rutene, stadige helsider som gjør stort visuelt inntrykk, og figurer som hele tiden sprenger seg ut av rammene. Tempoet er høyt, men aldri frenetisk.
Det er mange små detaljer og ideer som er med på å gi denne historien liv, i tillegg til at det tidlig blir etablert at dumme valg kan ha store konsekvenser. Kobolt er ikke den eneste som blir lemlestet her.
Tony Stark som bestefar
Da vi møtte Kobolt igjen mot slutten av første bok, hadde det gått fem år siden ulykken hvor han mistet beina. Med tegninger fra bestefaren har Kobolt konstruert sine egne mekaniske bein, drevet av batterier med den samme alfa-energien som forårsaket ulykken. Bestefaren er på sin side forvist fra byen, så når strømnettet bryter sammen er det ingen som kan få det til å fungere igjen. Sammen med skilpadden sin har Kobolt lagt ut på reise for å finne bestefaren og ta ham med hjem igjen.
Bestefarsfiguren er et av de beste grepene i Oppfinneren, og Eriksen viser ham som en uansvarlig og egosentrisk figur – en høy og stram tilstedeværelse med stålgrå mustasje og lite blikk for noe annet enn sine egne gjennombrudd. Slik står han i kontrast til Kobolt, samtidig som at det er klare likheter mellom de to som fører vår helt ut i trøbbel ved flere anledninger.
Veien er målet
Skrotnissens hemmelighet introduserer helt nye figurer og et helt nytt miljø for historien å utvikle seg i. Det gjør at boken ikke bare føles som mer av det samme, men som en avsluttet og avgrenset del av den videre historien om Kobolt. Når boken når sitt dramatiske og (nærmest påkrevde) uavklarte sluttpunkt, virker det også som om neste bok vil finne sted et annet sted enn både Mata-Mata og Basara.
Oppfinneren er en serie som har mange gode egenskaper, der selve målet for historien virker mindre viktig enn eventyrene på veien. Slik sett spiller det mindre rolle om det er fem eller tolv bøker igjen før Lars Henrik Eriksen selv føler at han har fått fortalt det han ville. Så lenge han fortsetter å finne opp gode ideer er det fristende å følge ham.
