
Anmeldelse
Optipess
Kristian Nygård
Gyldendal, 2019
Kristian Nygård har holdt på med tegneserier i over ti år. Nærmere bestemt med Instagram-suksessen Optipess, som i skrivende stund har rundt 125 000 følgere.
Den nye boken, med samme navn som instagramkontoen, er et kuratert utvalg av striper Nygård har laget og er på ingen måte en komplett samling. Boken har 86 sider til rådighet på å gi et bilde av en serieskaper som har holdt på i 10 år. Det sier seg selv at det er en vanskelig oppgave.
Sjonglerer sjangerballer
Nygård sjonglerer mange sjangerballer med blandet hell. «Hva gjør ting når vi ikke ser på»-vitser og en overflod av zombievitser får sitte i forsetet. Mye av dette er sjelden kost for meg som aldri leser striper, men de fremstår likevel dårlig poengterte og lite morsomme.
Det er flere ordspillstriper i boka, og når disse først treffer er Nygård virkelig god. Humoristisk sett er boken i beste fall en humre-bok, men det er nettopp ordspillvitsene som har fått meg til å humre. Det finnes en vits med dyr på et fly som fikk meg til å le høylytt i lesekroken. Synd at ikke flere vitser har samme effekt.
Samfunnssatiren er nok Nygårds svakeste side. En stripe viser oss isen som smelter med fortapte dyr på, og i de neste rutene får vi se noen bli oppgitt over at øllet deres blir varmt på teltur. I neste øyeblikk ser vi våre grettne turgåere i en demonstrasjon der de krever at klimaet reddes, ikke fordi isen smelter, men fordi øllet ders blir varmt. Stripene er hverken «on point» eller morsom.
Om Nygårds hensikt er å fremeprovosere en reksjon hos leseren eller virke relevant i debatten rundt en av vår tids største kriser må han være en troverdig avsender. Når alle hans karakterer er hvite, øvremiddeklassefolk (foruten zombiene og romvesnene, så klart) fremstår han ganske lite reflektert og resultatet blir at satiren står mer som «clickbait» enn noe annet.

Dropp boken, les «posten»
Bokens uttrykk er på sitt mest spennende når Nygård gjør noe annerledes. Han har noen striper som er en digital etteraping av noe som kan minne om kobberstikk. Han har også en DaVinci-inspirert stripe som tegneteknisk blir bokens høydepunkt for meg. Begge disse uttrykkene er stiligere enn slik han vanligvis jobber og mer vellykket som uttrykk.
Nygårds farger er stort sett grå og triste. Det er så stor likhet i nyanser at ting ser flatt ut. Slik er det imidlertid ikke på instagramkontoen hans og forskjellen er forbausende stor. Dette er sunn fornuft at ting som er tegnet til skjerm vil være best på skjerm, men det er overraskende hvor kjipe Nygårds illustrasjoner ser ut på trykk.
En annen åpenbar forskjell på Instagram og bok er mengden. Boken virker tynn og vilkårlig. Da Aksel Kielland anmeldte Jellyvamps av Ida Neverdahl, kritiserte han forlaget for å trykke litt, fremfor alt. Den samme innvendingen gjelder Optipess.
På Instagram viser Nygård seg fra en bedre side, og bredden er betraktelig større, både uttrykksmessig og tematisk. Kommentarfunksjonen hjelper også Nygård. Det viser seg at han er en viktig støttespiller for mange med mantale lidelser og miljøet han har skapt virker sterkt.
Det gjør ikke arbeidene hans bedre, men det viser at han bruker mediet til noe som utgjør en forskjell for mange. Og det gjør ham umiddelbart hakket kulere.