Anmeldelse
Orakelet taler
Liv Strömquist
Oversatt av Hanne Kristin Wolden
Manifest forlag, 2024
«Som mange har lagt merke til så lever vi nå i en ENORM BOOM AV SELVHJELP, LIVSRÅD OG TERAPI!»
Dette er et av sitatene svenske Liv Strömquist bruker i sin nyeste utgivelse Orakelet taler. Boka er et satirisk essay i tegneserieform hvor Strömquist drøfter hvordan internettkulturen påvirker oss til å tenke at alt skal optimaliseres. Kan vi bli bedre mennesker om vi ignorerer alle negative følelser?
Gjennom syv kapitler utforsker Strömquist industrien som får oss til å bruke penger på det som utgir seg for å være skjønnhet, lykke og kjærlighet. Det handler om selvhjelpsbøker, men ikke minst TikTok og Instagram hvor brukerne praktiserer sine versjoner av “self care”, som egentlig bare er absurde måter å ignorere sin egen dødsangst på.
Boka har et skarpt og ironisk synspunkt, støttet opp av teoriene til en rekke kjente sosiologer, psykologer og filosofer. Streken er leken og naiv, og fungerer veldig godt med de humoristiske virkemidlene. Den får meg til å tenke på formidlingsevnen og stilen til Anna Fiske, selv om Orakelet taler går mer i dybden enn den norske serieskaperen vanligvis gjør for å understreke poengene sine.
Likevel er boka veldig uformell i formen. Det er mye “Ja da, jeg vet, jeg kommer til poenget!” og lignende setninger. Det fungerer godt sammen med streken til Strömquist, og er med på å balansere all informasjonen vi blir gitt. For det er virkelig mye informasjon i denne tegneserien. Min største kritikk er at selv om fonten som blir brukt passer Strömquists uttrykk, er den litt slitsom å lese i lengden. Jeg vil anta at det er en font basert på hennes personlige håndskrift, men jeg ville likt det bedre om all teksten enten sto i blokkbokstaver eller var mer leselig.
Popfilosofi vs filosofi
Tegneserien treffer godt med tematikken. De aller fleste føler på usikkerhet, tap av kontroll, trøtthet og stress. For ikke å snakke om presset rundt å forbedre livet og føle at alt er gøy og spontant, enda alt er nøye planlagt.
Et godt eksempel er når Strömquist forklarer hvordan netthandel ble til for å gjøre shopping mye lettere, men at vi istedenfor bruker mye unødvendig tid og konsentrasjon på å følge med på bestillingen, oppgi ekstra informasjon og sjekke hvor langt pakken har kommet. Og hvis du i tillegg sender varen tilbake, ja da vil du ende med å kaste bort mye unødvendig tid. Strömquist skriver: «Istedenfor å frigjøre tid så TAR DET TID ifra alle involverte, STJELER DAGER FRA ALLE SINE LIV, tvinger dem til å bruke sitt (eneste) (korte) liv på absurde, meningsløse utrolig kjedelige ting.»
Ved å ta eksempler fra personer som kjendissastrologen Carroll Righter, youtuberen (og “Gudfaren til mannosfæren”) Rollo Tomassi og psykolog og selvhjelpsforfatter Nicole LePera, setter Strömquist deres meninger opp mot kjente sosiologer, psykologer og filosofer som Theodor Adorno, Zygmunt Bauman og Hartmut Rosa.
Boka kanskje har litt vel mange eksempler og navn. Ikke alle føles like nødvendige, selv om alt er godt formidlet.
Utydelig introduksjon
Orakelet taler er den første utgivelsen jeg leser av Liv Strömquist, så jeg visste ikke helt hva jeg gikk til. Derfor tok det også litt tid før jeg skjønte hvordan den er satt opp. Fra et rent tegneserieperspektiv, utnytter ikke Strömquist mediumet til det fulle.
Gjennom hele boka følger vi en rekke eierløse snakkebobler som fungerer som Strömquists stemme. Men vi får aldri se hvem som snakker. Man kan lett få et inntrykk av en stemme som prater ut i intet, og det kan også hende at det er derfor den heter Orakelet taler. Men jeg ville likt at en person, gjerne Strömquist selv, i tegnet form kunne tatt deg gjennom boka eller eventuelt introdusert seg selv i starten. Det ville gitt et tydeligere narrativ, og da ville jeg ikke ha brukt et helt kapittel på å skjønne hva jeg egentlig leste.
Tegneserier er tross alt en utelukkende visuell måte å kommunisere på, så her mister vi en gylden mulighet til å utnytte det. Eventuelt kunne boblene ha stått i tekstbokser istedenfor å være snakkebobler. En annen strek i regningen er at jeg som leser blir frustrert over oppsettet til snakkeboblene på alle oppslagene. Blikket mitt kjemper mot leseretningen til boblene, som henger sammen i en strek og forteller deg hva du skal lese først. Likevel blir jeg dratt mot feil bobler, fordi leseretningen ikke alltid henger på grep.
Den evige skjermtiden
Et siste sitat som jeg likte spesielt godt: «Negative følelser har blitt tabu i samfunnet (siden kulturen i stor grad domineres av ideer om optimisering, effektivitet og vekst), og derfor må negative følelser umiddelbart omformes til noe positivt.»
Den svenske serieskaperen har laget et godt stykke arbeid som er støttet opp med gode kilder, som derfra er formidlet på en kreativ og underholdende måte. Det er en samfunnskritisk tegneserie om teknologi og de som bruker (og utnytter) den, som nok vil resonere med alle som blir sliten av sin egen skjermtid. Jeg vet hvertfall at jeg ikke liker å bli minnet på hvor mange daglige minutter jeg bruker på Instagram.
