Anmeldelse
Ørn
Jeppe Sandholt
Oversatt av Erlend Loe
Strand forlag, 2026
Med hele 836 sider kan Ørn av Jeppe Sandholt framstå som en tung og fryktinngytende murstein, men tegneserien om den keitete gutten Tor og hans adopterte lillebror Ørn fyker unna med en heseblesende fart – uten å ofre dybde, emosjonell tyngde eller strålende streker.
Med en lekenhet som utfolder seg både visuelt og i dialogen er dette engasjerende barnelitteratur på en så herlig og uanstrengt måte som bare danskene kan lage. Dette er i samme tradisjon som Terkel i Knipe, Stripete Ninja, eller Wulfmorgenthaler – bare med en mer naturlig varme og naivitet tegnet med en reflektert strek. Oversettelsen av Erlend Loe klarer å fange det lavmælte kaoset og lune humoren på en måte som virker naturlig og hjemlig for norske lesere uten å miste den danske særegenheten.
Å finne seg selv og sin ørn
Tor bor på den perifere danske landsbyen, med en far som er på kant med lov og orden, en forståelsesfull mor, og en skole som er mer et arnested for bøller og dårlige karakterer enn et sted for mestring. En enklere forfatter hadde brukt dette som et utgangspunkt for tristesse og utfordringer – med en verden som er for hard eller fremmedgjørende for den unge gutten Tor som ikke helt passer inn.
Men Tor er ikke en trist utenforstående, han er bare Tor. Han er verken skoleflink eller særlig tøff, og han gjør ikke alltid rett, men han prøver så godt han kan. Faren er en bonde med et slepphendt forhold til sine omgivelser, relasjoner og rovviltnemnda. Tor nærmer seg tenårene og faren mener at det er på tide at guttungen arver bestemorens gevær og blir introdusert til den stolte familietradisjonen krypskyting. Han plaffer ned en havørn og oppdager et nyklekt egg og en nylig foreldreløs ørneunge. I en kombinasjon av nysgjerrighet og skyldfølelse beslutter Tor å oppdra ørneungen i skjul som en adoptert lillebror.
Lekende uten pekefingre
Tegneserien byr på en rivende historie med funnet brorskap, rollespill, leselyst, og keitete forsøk på forelskelse. Forfatteren klarer å skape en ektefølt, men samtidig absurd reise i hele følelsesspekteret uten å ty til overdrevne klisjeer. Faren til Tor er oppriktig glad i sønnen sin, bøllene har ikke så mye å si for Tor sin psyke og skolen er jo tross alt bare noe en må komme seg gjennom. De er en lykkelig familie selv om de har sine mangler.
At karakterene kan ha institusjonelle og personlige mangler uten å måtte bli presset inn i et post-Edouard Louis-jeremiade av utenforskap og sosialporno er forfriskende. Forfatteren unngår enkle snarveier og hopper bukk over unødvendige pedagogiske leksjoner eller moralprekener som forteller deg at dette er en alvorlig bok som prøver å fortelle noe viktig. Dysfunksjonelle fedre eller svake øyeblikk utgjør ikke hele bildet.
Varme ruter og leken rytme
Det betyr ikke at boken ikke er stor, for det er den både bokstavelig talt, og emosjonelt. Bokens lengde tillater både trivielle hverdagsøyeblikk men og absurde utskeielser, og lar reisen gjøre seg fortjent til de store øyeblikkene; karakterene får mulighet til å vokse og utfordre seg selv, og selv med et forrykende tempo tillater Jeppe Sandholt at øyeblikk får pusterom med stillhet og tyngde.
Det åpne danske landskapet med sine myrer, skoger og uendelige strender blir til et abstrahert, men gjenkjennelig eventyrland. Sandholt har en evne til å skape en atmosfære gjennom økonomisk bruk av farger og en effektiv men leken strek. Han klarer på mesterlig vis å få landet hele tegneserien med en tilfredsstillende slutt som sikrer at alle løse tråder henger sammen.
Det hele er en imponerende bragd, boken har et heseblesende tempo og en evne til å skifte fokus som virker skreddersydd for dagens unge med deres manglende evne til å fokusere. Avrundingen og bokens sluttpunkt oppleves som naturlig oppbygd, det store klimakset er fortjent og de tilsynelatende tilfeldige bikarakterene får spilt sin rolle. Jeppe Sandhold klarer å sjonglere kaotisk lek med disiplinert fortellerkunst – Dette er en tegneserieforfatter jeg gleder meg til å lese mer av.
