Anmeldelse
Oslolovers
Flu Hartberg
No Comprendo, 2025
De fleste kan vel huske hva det var som fikk dem hekta på tegneserier. Hvilken serie, tegneserieskaper, eller fortelling som fikk oss til å forstå at litteratur også kan formidles i ruteformat – eller at tegneserier bare var innmari artig. For meg som barn var det Tommy og Tiger’n av Bill Watterson, og som voksen på Serieteket i Oslo var det English Conversation av Flu Hartberg.
Begge var tegneserier som skildret oppvekst og hverdagsliv, og hvor jeg kunne finne historier som jeg kunne relatere til. Jeg føler meg dermed heldig når Hartberg severer opp en serie i samme sjanger 20 år etterpå.
Norges morsomste tegner
Hartbergs Fagprat, som har vært på trykk i Dagbladet, Pondus og Lunch, er Norges morsomste serie. I samspill med Dongery-kollektivet er serieskaperen godt etablert innen et noe absurd humorunivers som har blitt utvidet med flere bokutgivelser og en Dongery-samleboks. Under årets Oslo Comics Expo ble han i tillegg tildelt Norsk illustrasjonfonds hederpris for sitt engasjement i kampen mot kunstig intelligens i illustrasjonsbransjen.
Så vi kjenner Hartberg som engasjert og morsom. Men som det kom til syne allerede i English Conversation i 2005 og i tegneserieromanen Jammerdalen i 2022, er han også en formidabel skildrer av følelser og mellommenneskelige forhold, ungdomstid og tidlig voksenliv.
Til byen, til byen
I Oslolovers følger vi Ove, som i starten av boken jobber på Esso i hjembygda mens han venter på å flytte til Oslo for å studere. Snart er han tatt opp på kunstskolen, bor i kollektiv, oppdager kjærligheten og lærer om kunst, alt mens han balanserer gamle og nye kjærester med kunstoppdrag i hovedstaden.
Hele tegneserien er tegnet i blå- og gråtoner, og er 264 gode sider lang. Selv om handlingen skjer over et helt år, tar historien seg god tid til de små detaljene og særtrekk i karakterene. Særlig fornøyelig Larsen-familien som bor ute i skogen ved hjembygda hans, og som Ove blir bestukket av etter at de raner Esso-stasjonen. Etterhvert blir han hyret til å male familieportrettet deres, og han arver en troll-skulptur som faren i familien skjærte ut med motorsag.
Det er også en erotisk eskapade som blir malt ut samtidig som vi følger en forelesning i kunsthistorie – samspillet mellom de ulike stilartene Hartberg låner fra for å vise lidenskap og hva foreleseren messer om er utrolig kult.
Livet selv
Oslolovers er morsom, og til tider Hartberg-esque absurd i humoren (« Snart kan man sikkert genmodifisere folk så alle ser ut som Leif Juster!»). Men den er mest av alt skikkelig fin. Historien om Oves steg ut i den store verden – fra bygda til Oslo – er formidlet med et øye for detaljer og karakterer som gjør du som leser verken vil at boka vil slutte, eller klarer å gi slipp på fortellingen etter at siste side er bladd om.
Kanskje handler det om personlige omstendigheter; jeg studerte selv i Oslo, men har ikke bodd i byen på fem år og har et noe romantisk forhold til byen. Som bibliotekar, festivalarrangør, kritiker og leser har jeg vært del av det norske tegneseriemiljøet siden jeg var tenåring. Jeg og Hartberg jobbet også sammen under Oslo Comics Expo i en årrekke før jeg flyttet utenlands. Mye av historien er gjenkjennelig for meg personlig, og kanskje treffer den blink nettopp derfor.
Men det finnes mye litteratur om forvirrede nittenåringer som flytter hjemmefra for å bli voksne som ikke nødvendigvis klarer å formidle den generelle sårbarheten og tosidigheten i å bli voksen, ta egne valg, møte nye mennesker. Oslolovers gjør det til de grader. Boka er et kjærlighetsbrev til hovedstaden og det begynnende voksenlivet, og bør gå rett hjem hos alle som har vært 19. Enten de har bodd i Oslo eller ei.
