Indiebloggen
Aksel Kielland rapporterer jevnlig fra tegneserienes mer og mindre farbare avkroker, med vekt på alternative og avant-garde tegneserier.
18. september døde den amerikanske tegneserieskaperen Joe Matt av et hjerteinfarkt. Avhengig av hva slags tegneserieleser man er, er Matt enten berømt, beryktet eller høyt elsket for sine ekstremt navlebeskuende og patologisk selvutleverende serier, utgitt i hefteserien Peepshow og samlet i bøker som The Poor Bastard og onaniopuset Spent. I kraft av sitt mye omtalte og utførlig illustrerte vennskap med Seth og Chester Brown er han også en av de mest mytologiserte skikkelsene i alternative nordamerikanske tegneserier. Da han døde var det halvannet tiår siden Matt hadde gitt ut en tegneserie, men hyllestene som har veltet frem i kjølvannet av nyheten om hans bortgang viser at hans beskjedne produksjon har satt dype spor.
Lenge før blogging og sosiale medier så dagens lys, skildret Matt sitt lite bemerkelsesverdige og lite misunnelsesverdige liv i utførlig detalj, med en ukontrollerbar trang til å fremstille seg selv som smålig, gjerrig og nevrotisk. Tegneseriene hans har åpenbare forløpere i de selvbiografiske arbeidene til Harvey Pekar og Robert Crumb. Men til forskjell fra Pekars parole om å lage tegneserier om vanlige mennesker, lå det ikke noe politisk analyse til grunn for Matts selvbiografiske utlegninger. Og til forskjell fra Crumb, hvis personlige bekjennelser tidlig vant et stort og entusiastisk publikum verden over, og ofte serveres med en undertone av humblebrag, var det vanskelig å se hva Matt hadde å vinne på å fremstille seg selv som grunnleggende stusselig og usympatisk.
Det som skiller Matt fra de fleste andre hvite heterofile menn som lager tegneserier om de triste livene sine, er at han utleverte sine tilkortkommenheter med et smil om munnen, og at man som leser aldri fikk følelsen av at han var ute etter sympati eller bekreftelse. Hans tvangsmessige nevroser og impulser synes å være like mye av et mysterium for ham selv som for leseren, og en vedvarende kilde til fascinasjon og humor. Assosiasjonen med Seth og Chester Brown gjorde det lett å undervurdere Matts talent som tegneserieskaper. Dersom man ser bort fra enkelte tidlige Peepshow-sider, var han den klart mest visuelt konvensjonelle av de tre, og den lurvete motivkretsen hans stod i tydelig kontrast til Browns surrealisme og Seths stiliserte gjenskaping av et fordums Canada.
Selv om det er et kjent faktum at Matt brukte lang tid på seriene sine og ofte var rammet av tegne- og skrivesperre (i tillegg til god gammeldags latskap), fremstår de som uanstrengte og spontane på en måte som kjennetegner tegneserieskapere som er intenst fortrolige med mediet (han fargela også en del tegneserier for Matt Wagner). I tillegg var han genuint morsom og i stand til å skildre sine verste sider på en måte som fikk leseren til å le, samtidig som han aldri etterlot noen tvil om at han var en mann med kroniske og substansielle issues som skapte betydelige utfordringer for både ham selv og hans nærmeste.
På et tidspunkt forelå det planer om å lage en HBO-serie basert på Matts tegneserier, men denne ble aldri noe av. Det er imidlertid lett å forstå tv-bransjens interesse, særlig når man tar i betraktning at Matts skildring av seg selv har mye til felles med hvordan Louis C.K. senere fremstilte seg selv i stand-up-en sin og tv-serien Louie(før det kom for en dag at ærligheten og introspeksjonen var mer av en positur enn en realitet). Hans monomane utlegninger om pornografikonsum, onanirutiner og de bisarre krumspringene han var villig til å gjøre for å unngå å bruke penger, foregrep også en hel haug med innhold som i dag når et stort og entusiastisk publikum i podkaster og på sosiale medier.
Ser man til tegneseriefeltet er det vanskeligere å få øye på Matts innflytelse. Med unntak av Fair Weather later bøkene hans til å være utsolgt fra forlaget, og skal man kjøpe dem brukt må man både forvente å bruke tid og penger. Ser man på tegneseriene som faktisk lages i dag, er det ikke veldig mye som peker seg ut som tydelig inspirert av Matt (det begynner å bli noen år siden David Heatley ga ut My Brain is Hanging Upside Down). Det utgis naturligvis fortsatt (selv)biografiske tegneserier i bøtter og spann, men påfallende mange av disse handler om andre personer enn opphavspersonene selv, og da helst personer som har opplevd ting som alle kan enes om at det er verdt å fortelle om (som krig, folkemord og vanskelige oppvekster som er illustrerende for bestemte tidsepoker og/eller miljøer). Dessuten er en god del av dem skrevet og tegnet av mennesker som tilsynelatende verken har laget eller lest noe særlig tegneserier før.
Under et besøk i København tidligere i høst var jeg fast bestemt på å kjøpe med meg en dansk tegneserie hjem, og den engelske utgaven av Peter Snejbjergs Mareridtsom jeg hadde funnet til ti kroner i en tilbudskasse kvalifiserte ikke. Etter å ha vært innom Faraos Cigarers tegneserieavdeling flere ganger uten å finne noe som fristet, falt valget til slutt på Anna Rakhmanko og Mikkel Sommers Din bedstefar Vasja. Sommer er en av Nordens dyktigste tegneserietegnere når han bestemmer seg for det, og jeg likte Strannik, som han og Rakhmanko laget for noen år tilbake. Skuffelsen var derfor betydelig da Din bedstefar Vasja viste seg å være en tidstypisk andrehåndsbiografisk skildring av Rakhmankos slektninger som på 1940-tallet ble deportert til Sibir sammen med sin familie, tegnet i en naivistisk strek og fargelagt i duse toner.
Din bedstefar Vasja er ikke noen dårlig tegneserie. Grunnen til at jeg bruker akkurat den som eksempel er at den er laget av tegneserieskapere som beviselig kan langt bedre, men som i dette tilfellet har valgt å lage en type tegneserie dagens nordiske/europeiske/vestlige tegneseriemarked vil ha. Vasja føyer seg inn nemlig i rekken av velmente, forutsigbare og estetisk konvensjonelle skildringer av mennesker som har levd dramatiske og begivenhetsrike – altså verdige – liv, som i dag legger beslag på betydelig mengder av tegneseriemediets tilmålte plass og oppmerksomhet i offentligheten. Dette gir seg som regel utslag i vage og velvillige karakterportretter, som bærer preg av at serieskaperne enten ikke er interessert i eller ikke føler seg bekvemme med å bore inn i sine subjekters psyke. Jobben til disse sjablongene er da heller ikke å være interessante, men å tjene som skjeletter opphavspersonene kan henge historiske hendelser og samfunnsvitenskapelige betraktninger på.
Slike tegneserier er utpreget respektable og oppbyggelige, glir sømløst inn i medienes kulturdekning, og appellerer til et publikum som ikke har for vane å lese tegneserier. Vi snakker altså om en type utgivelse som er et direkte resultat av at tegneseriemediet har oppnådd den allmennkulturelle aksepten det i så mange tiår kjempet for, som åpner opp feltet for utenforstående og bidrar til å bygge ned fordommer og oppheve stigmaer. Hvis man er opptatt av tegneserien som kulturuttrykk, er man på et eller annet nivå forpliktet til å ønske slike prosjekter velkommen.
Og likevel kommer man ikke utenom det faktum at Joe Matts tegneserier om å spise buser, være kjip mot kjæresten sin og bruke talløse timer på å redigere sin voluminøse samling av pornofilmer på VHS er langt mer givende lesning enn 99% av slike grafiske romaner om viktige historiske hendelser og samfunnsproblemer. Dette skyldes både at Matt hadde et langt bedre grep om tegneseriemediet enn de fleste som lager tegneseriebøker i dag og at han fulgte besettelsene sine dit de tok ham, også når dette innebar å ta publikum til noen ganske lugubre og ubehagelige steder.
Når man leser tegneseriene hans får man inntrykk av å bli utsatt for en person som er sykelig, selvsaboterende ærlig (Peepshow er en god tittel nettopp fordi serien gir oss følelsen av å se mer enn vi burde). Chester Brown har presisert at Matt iblant fremstilte seg selv som verre enn han egentlig var for å gjøre tegneseriene morsommere, men det er liten tvil om at han hadde et behov for å utlevere seg selv som stakk dypere enn ønsket om å få publikum til å le. Og det er nettopp denne vedvarende, tvangsmessige fikseringen på hans egne verste egenskaper – studert gjennom et humoristisk og delvis abstraherende tegneseriefilter – som gjør Joe Matts kunstnerskap til et av de siste tredve årenes mest fascinerende selvportretter, uavhengig av medium.
Det er også denne typen eksentriske, bisarre og både profesjonelt og etisk tvilsomme prosjekter som står i fare for å bli marginalisert når tegneserien kobler seg tettere opp mot andre kulturfelts kvalitetskriterier og verdensbilder (det er viktig å huske at Matt i mange år var å regne som et stort navn innen alternative tegneserier). Felles for mange av de biografiske tegneseriene som utgis i dag er at de deler perspektiv, tematikk og innfallsvinkel med biografiske prosjekter man finner i film, tv og litteratur (og i mange tilfelle er optimalisert for multimediesynergi). Joe Matts kunstnerskap er derimot et produkt av en tid der tegneseriemediet var en arena for weirdos og outsidere, som ikke nøt samme respekt som tegneserieskapere gjør i dag, men som til gjengjeld stod fritt til å definere sine egne rammebetingelser og kvalitetskriterier.
Mange vil hevde at utviklingen som har funnet sted på tegneseriefeltet i de tjue-tredve årene som har gått siden Matt var på høyden av sin anerkjennelse og berømmelse er en modningsprosess; et etterlengtet og sårt tiltrengt brudd med en historie preget av banal underholdning og pubertal selvopptatthet. Da underslår man imidlertid det faktum at vestlig kultur som sådan de siste tiårene har tatt store skritt i retning Matts kunstneriske overdelingspraksis, og at det alltid er de unike og særegne stemmene som driver en kunstform fremover (også når de ikke snakker om masturbasjon). Joe Matts død er derfor noe mer enn en anledning til å huske en enestående tegneserieskaper, det er også et godt utgangspunkt for å reflektere rundt hvilke dynamikker som oppstår når et medium går fra å være avfeid og uglesett til å bli innlemmet i det gode fellesskap – og hvordan dette påvirker kunsten som blir laget og hvordan den blir tatt imot.
