Høye fjell og dype daler

Neste år er det jaggu ti år siden forlaget Überpress blåste inn over tegneserie-Norge som en frisk vestavind. Med en – den gangen – oppsiktsvekkende aversjon mot stripeformatet, var det ikke bare gjennom fokuset på fortellinger at Über skilte seg ut, men også gjennom hvordan de jobbet med ulike sjangre.

Selv om Über-antologiene har vært gjennom titler som ÜberWestern og ÜberTerror, har de hele tiden vært et trygt hjem for fabelprosa – også kjent som fantastisk litteratur. I tillegg har Bergen-baserte Überpress bevisst eller ubevisst klart å fylle antologiene med serieskapere som utpeker seg ikke bare som særegent norske, men vestnorske.

Med Overtrykk tar forlaget steget opp fra 80-ish sider til omtrent det dobbelte. Dermed får åtte serieskapere slå seg løs over opptil 30 sider hver, i tillegg til korte intervjuer. Serienes eneste fellestrekk er sjangeren fabelprosa, og dermed serveres både skrekk, eventyr og noe som ligner klassiske fantasy-fortellinger.

Det var en gang …

Antologien første novelle, Lars Helgemos Solriket, ligner mer en myte fra oldtiden enn en moderne fantasy-fortelling. Den utspiller seg i noe som kan ligne det nordlige Europa tidlig på 1900-tallet, men plasseres aldri konkret i tid og sted, et grep som forsterker fortellingens tidløse preg. Her er det karakterutvikling følelser og fortellingens moral som er i fokus, ikke plott.

Selv om hovedkarakterene Jannicke og Henning hele fortellingen gjennom jobber mot et konkret mål, er det hva man kan lese mellom linjene som gjør fortellingen interessant. Jannickes villskap gjør at fortellingen har høy intensitet, uten at overflatiske virkemidler som vold og ødeleggelse er benyttet.  Det bygges hele veien opp mot en avrunding med en moral, men jeg må innrømme at jeg ble tatt helt på sengen av den følelsesmessig eksplosive avslutningen, og fortellingens siste tvist. Dessverre får man også servert i overkant uklare svar på et par sentrale spørsmål, og jeg blir usikker på om det er med vilje fra Helgemos side, eller om jeg er en for lite oppmerksom og intelligent leser. Jeg skal ikke utelukke det sistnevnte.

Som redaktør Are Edvardsen skriver i bokas forord, har norske tegneserier blitt mer ambisiøse på de ti åra Überpress har eksistert. Solriket er et tydelig eksempel på denne og flere endringer i norsk tegneseriekunst. Helgemo jobber med grafikk til dataspill, noe som er tydelig. Karakterene har klare visuelle identiteter, Helgemo vet hvilke detaljer som er nødvendige og hvilke som ikke er det, og ikke minst har han gjort en framifrå jobb med landskap og fargelegging. Da er det synd at det, som jeg ofte tidligere har sett, later til at de mørkeste panelene ikke lar seg overføre like godt fra digitale flater til papir, men blir litt for mørke, og jeg mistenker at en del av arbeidet med fargelegging, skyggelegging og detaljer rett og slett forsvinner.

Det samme gjelder Maria Steffensens Jakta på Sol. Steffensen jobber også med spill, og har riktignok skrevet en fortelling om en karakter som famler i mørket på flere vis, men den kunne likevel vært visuelt sterkere. Her må jeg myse for å finne fortellingen i den ene mørke siden etter den andre. Det er synd, for det er tydelig at også Steffensen er en serieskaper med noe på hjertet, og en særpreget stil.

Universets utstrekning

Apropos særegen stil, gjenkjenner man med en gang Oliver Levangs strek i På avvegar. Den etter hvert ganske rutinerte Levang sine storøyde men realistiske menneskeskikkelser har figurert i flere Über-utgivelser. Denne gangen får han nesten 30 sider til rådighet, og han gjenbruker karakterene fra sitt forrige bidrag i en Über-antologi. Levang leker seg med «ungdommer drar på tur i villmarka»-sjangeren, men fire sider ut i serien blir det klart at vi befinner oss i en verden der magi finnes og er noe man skal være forsiktig med. Likevel ligner denne fortellingen mistenkelig på min oppvekst på 1990-tallet, med ingredienser som Paintball og DVD-filmer, forelskelse og forviklinger. Med sine gjennomførte, detaljorienterte og presist fargelagte tegninger, får Levang fremhevet både de hverdagslige, de brutale og de magiske elementene. Igjen er det i avslutningen jeg synes fortellingen svikter. Eller er dette egentlig en episode, i en fortelling som skal fortsette? Det virker i alle fall som Levang er i ferd med å bygge et univers med plass til mange fortellinger.

Hint om et større univers finner man også i Isabell Martinsens Mor. Martinsens aller første tegneserie er nydelig tegnet og fargelagt, og lagt til et univers der vinteren er hard, magi eksisterer – og stort mer enn det får vi ikke vite i løpet av den korte historien. Serien har en slående likhet med Alvefolket, og Martinsen uttaler i intervjuet at hun er i gang med idéer til en egen serie. Jeg gleder meg til å se fortsettelsen.

Trolldom: Veksten,av serieskaperen som kaller seg Vinter er den tredje av seriene som utspiller seg i et univers som fremstår som stort og magisk. Vinter er nok en norsk serieskaper som stilmessig er mer inspirert av asiatiske serier enn av de amerikanske og fransk/belgiske som inspirerte Frode Øverlis og Bjørn Ouslands generasjon. Over 12 sider presenteres en fortelling om forholdet mellom menneskene og (den magiske) naturen, med en moral som gjør meg oppmerksom på denne antologiens største problem: Er jeg egentlig i målgruppa? Hvem er målgruppa? Jeg finner nemlig det samme problemet her som i Ørjan Aarviks Trollfest; Moralen – og dermed fortellingen – blir for enkel. Kanskje er det et for stort og uregjerlig prosjekt å samle så mange serieskapere under samme paraply, og la dem få skape fritt. I alle fall er det langt fra de poetiske trekkene og den litterære kompleksiteten i Solriket, Mor og I gamle dagar, til de mer enkle fortellingene tilsynelatende tilpasset unge lesere.

Mellom bakkar og berg

Blant alle de utenlandske inspirasjonskildene i Overtrykk, er Aarviks Trollfest og Maya Øvrebøs I gamle dagar de mest norske seriene. Serier basert på norsk folketro bør alltid tas imot med åpne armer. Dessverre fremstår disse to seriene som samlingens mest uferdige. Førstnevnte på grunn av en svært enkel og samtidig lite dynamisk strek, i tillegg til at den har den leie kombinasjonen av mye blod og barnslig enkel slutt. Jeg forsøker å bore inn i fortellingen for å finne en dypere mening, men jeg sliter med å finne et budskap, og hovedkarakteren Jegeren, som Aarvik har planer for i fremtiden, fremstår enn så lenge som endimensjonal og tom.

Øvrebøs serie har det motsatte problemet. I I gamle dagar fortelles det i flere lag, og det stilles spørsmål ved hva som er myte og hva som er virkelighet. I tillegg drives fortellingen av en karakter man som leser blir mer og mer usikker på, fram til en spenningstopp. Men ved endt lesning er jeg usikker på hva som egentlig utspilte seg i denne fortellingen; Hvor kom karakterene fra, hvor gikk de, og hva er moralen? Forhåpentlig kan serieskapere som Aarvik og Øvrebø lære av hverandre, for å finne tydeligere og mer interessante former til sine serier.

Etter en reise gjennom høye fjell og dype daler, avrunder Petter Faustinos RotteRonny denne varierte utgivelsen med en fortelling som, jeg holdt på å si ironisk nok, får til alt det jeg savner i en del av de andre seriene. Enkel og samtidig kompleks, subtil historiefortelling og en fandenivoldsk ironi gjør RotteRonny til en perfekt skittenrealistisk motvekt til den romantiske og eventyrlige åpningsfortellingen fra Solriket. Underveis er det som jeg har vært med på en parallell reise der serieskaperne prøver å finne formen. Spennende nok i seg selv, men det er høydepunktene som gjør Overtrykk 2021 lesverdig, og som gjør at jeg gleder meg til Overtrykk 2022.