Noe ujevn boltreplass for norsk spenning og fantasy

Bergensforlaget Überpress har publisert årlige antologier siden 2012, og de første utgivelsene var tematisert i ulike sjangre der serieskaperne utfoldet seg i fantasy, skrekk, og western.

«Übers viktigste funksjon har alltid vært å være en arena hvor nye illustrasjons-, animasjons-, spilldesign- og tegnetalenter kan vise seg frem i tegneserieformat,» skrev Aksel Kielland om en av disse antologiene tilbake i 2018.

Overtrykk-serien, som med 2025-utgivelsen er blitt fem i tallet, har mindre overhengende tematikk som tegnerne tar inspirasjon fra. Den kan likevel leses som å ha samme funksjon som forgjengeren, og serverer fabelprosa/fantasy laget av norske serieskapere.

Hekser, spøkelser, og ødelagt fyrtårn

Historiene i årets Overtrykk er lekne og morsomme. Selv om serieskaperne ikke har altfor mange sider til disposisjon – hele antologien er drøyt 120 sider lang – rekker de å introdusere oss for karakterer som er velutviklede og solide.

I «Jakta på nattmynta» drar Pytalita og sauen Lambert på jakt etter nattmynta som kan hjelpe den sjuke tanta hans. Serien er søt nok – de nye vennene møter på utfordringer i jakten på urten, men tanta blir frisk til slutt. I tillegg til dialogen karakterene imellom er fortellingen formidlet som postkort til Pytalitas bestemor, som er et godt grep.

Sidene der de leter etter urten inne i mørket i en grotte er definitivt de beste, der Jostein Fyllingen bruker fargene mer eksperimentelt enn når serien er i dagslys – neonlysende sopper og glitrende lys rundt nattmynten gir sidene dybde. Til sammenligning føles resten av serien visuelt litt flat, med store ruter uten skygger eller fargespill.

«Ein nesten heilt vanleg fyr» av Alf C. Saasen er en liten historie om en fyrvokter som trenger ny lyspære, og som får muligheten til å gjøre en god gjerning for noen skapninger nede i havdypet i samme slengen. Saasen vet hvor man trenger dialog og hvor man kan la rutene fortelle alene, og ofte er fyrvokterens ansiktsuttrykk eller kroppspråk nok til å drive fortellingen videre. Det er finurlig og fint.

Da Überpress ga ut serien Udugelege heltar ble Lars Erik Helgemos karakterer kalt Norges Rick and Morty –  i «Bounties» møter vi Bern og Gerla, som kan sies å være Norges svar på «nådde ikke finalen i Gorillaz-auditionen».

Dette er den serien i antologien som mest ser ut til å være en liten del av en større part, siden den ender på en cliffhanger. «Bounties» er ok morsom,men det er kanskje mer å hente i denne serien for de virkelig action-interesserte: Her er det gode slåssescener som Helgemo maler ut med flammer, monsterblod og store onomatepoetika.

Litt stilrent og litt slurv

Hos Vibeke Ihlen Selnes’ «Hunde-teikneserie» finner vi en formidabel fortellerevne. Serien er en fargerik og morsom fabel om Mango Lassie, en radioaktiv hund som skaper trøbbel for eieren sin og verden for øvrig. «Hunde-teikneserie» er antologiens beste serie, den formidler en morsom historie med minimalistisk stil og konsist manus – og den har også den mest særegne tegnestilen.

Bokas siste serie er «Dårlege ander» av Ørjan Aarnes. Den handler om to spøkelsesjegere som skal finne overnaturlige bevis i en gammel dames hus, men som ender opp med å la en grisk bankmann smake sin egen medisin når de finner ut at han ikke har rent mel i posen.

Noen av Aarnes’ sider er tegnet mye mer detaljert enn andre, og i stedet for at det føles som et stilistisk valg, ser det litt uferdig ut. Helhetsuttrykket blir dermed litt slurvete, men historien er morsom og dialogen flyter fint – det er en god balanse mellom hva som blir fortalt med ord og hva som blir fortalt med tegning.

Antologi = arena for kreativitet

Det er et godt redaksjonelt grep å plassere Saasens nesten minimalistiske fyrvokterfortelling og Selnes’ hund med superkrefter inn i mellom de øvrige tre fortellingene. Det skaper en tydelig stilmessig forskjell mellom dem, siden Fyllingen, Helgemo og Aarnes’ serier ligner mer i stilen, med store manga-øyne, overdrevne ansiktsuttrykk og overnaturlige evner.

Kyrre Goksøyr skrev i 2023 at Overtrykk gir «absolutt eit tidsbilde av kvar mange nye, norske teikneserieskaparar kjenner seg heime nett no», og det er kanskje det jeg ser også: De tre manga-inspirerte serien ligner på hverandre både visuelt og i fortellerstil – og uten å ville starte en ny debatt om Nordic Manga, synes jeg som leser at det kan bli for likt eller forglemmelig i lengden. Det er sikkert gøy å tegne Miyazaki-bestemødre og muskelstruttende spøkelsesjegere, men å skille seg ut fra mengden bør være viktig for en serieskaper, selv når en har frie tøyler som i Overtrykk.

Etterlyst: Stødigere redaktørpenn

På den ene siden – skal Overtrykk være arena for kreativitet og utforsking blant nye serieskapere, må det være rom for at man blir inspirert av tidens ånd. På den annen side – selv om det er boltreplass, savner jeg kanskje noen oppfølgingsspørsmål fra redaktør om enkelte elementer i historiene. Når heksa heter Pytalita og sauen Lambert, hvorfor heter appelsinfuglen, av alle ting, Torild?

Når det gjelder strukturen på boka, klarer jeg ikke helt bestemme meg om jeg liker de små intervjuene med serieskaperne etter hver fortelling. Det er bra at en antologi har rom for at serieskaperne kan fortelle litt om seg selv, hva de er inspirert av, og om bakgrunnen for serien sin. Samtidig står fortellingene stødig for seg selv, og kan formidle budskapene sine alene uten at serieskaperen trenger å svare på mer eller mindre relevante spørsmål fra redaktøren. Men som en boltreplass for nye serieskapere kan det vel argumenteres for at det er bra at det er rom for litt selvpromo.

På generelt grunnlag påpekte Vivien Ngyuen nylig viktigheten av antologi-formatet for å synliggjøre seriene sine, og ved å stille en slik årlig plattform til rådighet gjør Overtrykk og Überpress en formidabel jobb.