Trippelanmeldelse av utgivelser fra Überpress: Den dødelige nattskygge av Kristoffer Lindseth, Haugson av Ola Olsen Lysgaard og Per-Baren og Luske-Lars: Blodsbånd av Per Hallstein Fauske og Lars Harald Aarø.
Det er ikke første gang jeg påpeker det: Det er noe uhorvelig irriterende med publikasjoner som forteller deg hva du skal synes om dem før du i det hele tatt har bretta ut permene.
Om ikke forlaget Überpress’ tagline «Det er overlegent» er et løfte om at leseropplevelsene derifra blir utelukkende eminente, setter det i det minste en standard for hva som kan forventes av dem – en standard som grunnet slurvefeil, dårlig språk og billig humor kun tidvis holder mål.
Sjarmerende superhelt
Den dødelige nattskygge av Kristoffer Lindseth innfrir, dog. Lindseths første solopublikasjon handler om superhelten og tegneserieskaperen Nattskygge, som bor i den lille bygda Snokfjord.
Nattskygge, en noe bløtkokt noir-skikkelse, møter nemesiser, sidekicks og superskurker, og må slåss mot versjoner av seg selv fra andre dimensjoner. Serien, som tidligere har vært publisert kapittelvis på internett, fungerer godt i bokform, og er en generelt helhetlig publikasjon fra bergensforlaget.
Boka er i det hele tatt ganske så søt: Det er sjarmerende å lese noe som tar seg selv så lite høytidelig, og som driver gjøn med superheltsjangeren gjennom parodier på stereotypiske karakterer og språkbruk.
Sidene er også kreativt utformet, og brukes som virkemiddel i humoren, som når Nattskygge møter noen slemminger midt i boka og utbryter «Jeg banket dere jo i en montasje!», trykket på side seks.
Billige vulgariteter
Mindre – langt mindre – morsomt er det i Per-Baren og Luske-Lars: Blodsbånd, av Per Hallstein Fauske og Lars Harald Aarø. Boka startet som en nettserie fra Bergens mikrobiologimiljø før den ble en selverklært parodi på barbarsjangeren – dog hvordan den overgangen har gått til, er mindre åpenbar.
Barbaren Per-Baren og hans mindre muskuløse sidekick Luske-Lars skal forsøke å redde verden fra demoner, innimellom ymse styrkekonkurranser og bordellbesøk, og baksida lover at «Uansett hvor mye blod som flyter, vil du aldri slutte å le».
Men sjelden har «øyet som ser» vært et mer passende uttrykk – det påstått parodiske drukner i havet av vulgær gutteromsvitser, og pupp- og pikkhumoren vil ingen ende ta.
Hovedsakelig baserer det seg på analogier og ordspill som for de fleste ble oppbrukt rundt åttende klasse – som da Per-Baren forsøker å hugge demondronninga i skrittet og ber henne «Blø som en kvinne!» og hun svarer at «Kjøttøksen din slipper ikke til der lenger!»
Kudos til serien, dog, for å minne meg på at «mugger» ikke kun kan bety «noe man heller væske fra», men også – ja! – kvinnebryster. Høhø, dere.
(Og før noen rekker å komme drassende med det: det er i teorien mulig at jeg som kvinne bare ikke forstår den utsøkte parodiske humoren i utsagn som «Den gongen du vart laga, var då eg tok mor di i ræva», men det er og blir vanskelig for meg å se at dette er potensielt artig for noen andre enn trettenåringer som aldri har tatt på en ekte pupp.)
Ingen ord og et nikk til Gynt
Mindre verbal er Haugson av Ola Olsen Lysgaard. Det er en bok helt blottet for tekst, noe som setter visse krav til både strek og fortelling, men det fungerer stort sett bra – tegningene står fint uten dialog, og Lysgaards tykke, grove strek passer historien svært bra.
Bokas helt Haugson har fått familiemedlemmer respektivt utslettet og kidnappet, og må ut på eventyr for å hevne faren og redde søsteren. Et levende tre, ansvarlig for mordet på faren, og en sleip demon, som har fanget søsteren og satt henne i bur, er bare noen av de forskjellige karakterene man møter i Haugson – Lysgaard blander norske folkeeventyr og folklore, og både nisser og troll dukker opp til stadighet. Haugson rider også rundt på en bukk, et artig nikk til Gynt.
Helheltsinntrykket blir dog noe trukket ned av en uforløst slutt – boka ender et sted man naturlig kunne plukket opp igjen i en oppfølger, men det er ikke klart noe sted hvorvidt dette er et førstevolum eller ei.
Rar redaksjon
Men uklarhet, humor (eller mangelen på det) og billige ordspill til side – det er mest på det redaksjonelle nivået at seriene fra Überpress viker fra det selverklært overlegne, gjennom noen merkelige valg som har blitt tatt.
Det engelske sammendraget på baksiden av Haugson er både unødvendig og tvers igjennom dårlig oversatt, og det står ikke et eneste ord på Per-Barens forside eller rygg om hvem som har skrevet serien – det må man åpne boka for å finne.
Også i redaktørens forord finnes det slurvete feil, som ufullstendige, tilsynelatende uredigerte setninger. I tillegg er det på de siste sidene i alle tre utgivelsene trykket enten skisser fra den kreative prosessen, portretter av karakterene tegnet av andre serieskapere, og – det rareste! – egne sider der leseren kan tegne sine egne versjoner av figurene.
Når enkelte tegninger er pikselerte, og flere gjestetegnere er fra Überpress selv (blant annet redaktøren), virker utgivelsene enkelte ganger som et leserinkluderende kompisprosjekt. Og det tar oppmerksomheten bort fra selve fortellingene. Det er synd, for utgivelsene er ellers produksjonsmessig forseggjorte, særlig Haugson og Nattskygge, med sine matte forsider, fine farger og godt papir.
Enten seriene er gode eller umorsomme i utgangspunktet, blir helhetsinntrykket kraftig redusert av slikt slurv. Det blir også ekstra irriterende når det hevdes å være så overlegent.
Så nå er kanskje ikke «Det er halvveis» en særlig salgbar tagline, men det ville i alle fall vært nærmere sannheten.
For videre Überpress-lesning, her er Kyrre Matias Goksøyrs anmeldelser av henholdsvis Über Sci-Fi og Über Western.
