En transkripsjon av samtalen er tilgjengelig under. Den er delvis maskinoversatt, og kan ha små irregulariteter.
Øystein Runde:
Hei, vi har Øyvind Lauvdal i studio. Han lager Knut Berg juleheftet.
Knut Berg er en nynorsk ingeniør heltefigur som ble skapt i 1941.
Han kom som julehefte fra 1943 til 1960.
Han er en kjekk, stram ingeniør, som også er en framifrå bokser når det kommer til nevekamp mot slemme monster av ymse slag.
Det var en slags blanding av Lynn Gordon og Einar Gerhardsen.
Øyvind Lauvdahl:
Jeg synes vi skal avsløre til de som hører på at dette er et andre forsøk på å gjøre dette opptaket.
Nå fremstår du veldig profesjonell og har gjort en kjempegod introduksjon.
Jeg synes du skal fortsette.
Runde:
Jeg er også veldig utålmodig, for jeg lurer på om jeg mister et halvt opptak.
Hvor bor du, Øyvind?
Lauvdahl:
Jeg bor i en liten bygd sør for en liten by i Nordland som heter Bodø. Bygdet heter Misvær.
Runde:
Ja, Misvær. Jeg kjenner til Misvær Skaforening.
Lauvdahl:
Ja, det er vel gjerne enten det eller misværost, folk kjenner til når de hører navnet.
Det er i nord, langt oppe i nord. Eller vel ikke så langt oppe i nord, men litt oppe i nord.
Runde:
Jeg skal i hvert fall ikke gå ut av vinduet for å søke Knut Berge her etterpå.
Lauvdahl:
Nei, nå må vi la alt være og ha denne samtalen med de mulighetene og ressursene vi har tilgjengelig her og nå.
Runde:
Men med det trikset at jeg har gjort alt før.
Knut Berg juleheftet ser helt nydelig ut. Det er den trauste, varme fargeestetikken på forsiden som de gamle hadde.
Og det er denne sekseruters med enfarge og strekee-stetikken som de gamle heftene hadde.
Dette var veldig bevisst, men den forsiden, den har jeg spørsmål om.
Den ser veldig streit ut på en måte.
Var det bevisst?
Lauvdahl:
Da må du tydeliggjøre først: hva mener du med streit?
Runde:
Nei, innsiden så veldig Øyvind Laudahlsk ut. Det vil si at det er veldig organisk og Lauvdahls.Forsiden var veldig nedpå. Det er to figurer og en t-banevogn.
Det er Knut som redder en dame fra en t-bane. Det er ikke surrealismen som jeg forbindet med deg.
Det gjorde meg litt nervøs da. Helt til at jeg åpnet opp og så at det var definitivt Laudahl-ish.
Lauvdahl:
Ok, da skjønner jeg hva du mener med streit. Jeg tilnærmer meg hvert nye prosjekt på en helt ny måte.
Jeg prøver ikke å legge føringer for hvordan jeg skal løse oppgaven før jeg har satt meg inn i prosjektet.
Altså at prosjektet skal finne sin egen form. Det samme gjelder for Knut Berg.
Så uttrykket i dette heftet, både omslaget og materien inni, i mitt hode er det den naturlige løsningen på oppgaven som lå framfor meg eller som jeg fikk tildelt av redaktøren. Det er ikke noe mer magisk enn det.
Jeg har jobbet på en del forskjellige prosjekter. Alt jeg har laget er det naturligvis jeg som har laget.
Det vil jo være likheter, det vil jo være ting som både tematikker og motiver som går igjen.
Og små idiosynkrosier i tegnestil og så videre.
Runde:
Ja, sånn kroppene med hode som peker feil vei eller fjes som står opp ned. Hode som åpner seg som et puslespill type ting, det er jo noe som hender.
Lauvdahl:
Men, jeg vet ikke. Jeg tenker ikke at det omslaget skilte seg så mye ut fra innsiden.
Det er jo et hefte som… Mitt bidrag til Knut Berg er jo … Det er en lang tradisjon da, som jeg nå bare hopper rett inn i.
Og jeg har ikke, uten å forklare noe om plott eller sånne ting, så har jeg… Jeg tror jeg visste det ganske tidlig at jeg hadde ikke lyst til å gjøre noe sånn…
Hva skal jeg si? Et slags frenetisk brudd med tradisjonen. Jeg har stor respekt for serien etter at jeg satt meg inn i den og leste den.
Og jeg har ikke lyst til å demonstrativt bryte med den tradisjonen som jeg bare nå tilfeldigvis nærmest har blitt en del av.
Så den forsiden er jo litt sånn i takt med tidligere forsider, altså på tidligere hefter.
Og det samme kan vi si om formen i bladene når man åpner det.
Jeg tror ikke at… Altså første inntrykket for en som har lest Knut Berg i mange år, vil jo være at heile her ser jo kjent ut.
Og det er jo… Det er nok litt av hensikten min at man skal ha akkurat den opplevelsen.
I hvert fall til å begynne med. Så det var et langt svar. Jeg vet ikke en gang om jeg svarte på spørsmålet, men…
Runde:
Jo, pappa var litt bekymret for at det var Prinsesse Aima som du hadde tegnet. Han syntes ikke du hadde tegnet Prinsesse Aima bra.
Eller glamorøst nok.
Lauvdahl:
Nei, men du har jo ikke lest det her heftet. Du har jo avslørt til meg at du stilte totalt uforberedt til denne samtalen om Knut Berg i alle fall.
Fordi du har en kjempefin tradisjon der du først lese juleheftene på julaften. Og jeg må jo bare si at jeg er helt enig med deg i denne vurderingen.
Runde:
Ja, haha. Ingenting for podcasten, den kan jeg ha fast.
Nei, nei. Pappa putter den i strømpa mi, og det har han gjort siden jeg var liten. Jeg fikk Knut Berg, søsteren min fikk Vangsgutane.
Lauvdahl:
Såpass. Ja, men det synes jeg er kjempefint. Så du er absolutt med god margin tilgitt på det punktet.
Runde:
Men jeg var jo glad når jeg så det var deg, fordi du lager bra ting. Og det du har, både den håndverksmessige intensiteten og crazinessen som kan gjøre det spennende.
Ja, så det er veldig fint. Du er jo den eneste norske tegneserieskaperen som har jobbet med Tyler, the Creator.
Lauvdahl:
Det vet jeg ikke, men jeg har i alle fall gjort det.
Runde:
Ja, du og Frode Øverli.
The Pondus album som Tyler kalte det. Nei, det er vel bare deg tror jeg. Og det er vel på grunn av din ganske populære Insta-konto.
Lauvdahl:
Ja.
Runde:
Som, hva heter den?
Lauvdahl:
Kontoen heter bare @Lauvdahl.
Runde:
Da har du laget masse sånne små scratchy skisser. Denne var litt stille i siste året. Det er kanskje på grunn av Knut Berg?
Lauvdahl:
Det prosjektet er jo noe helt annet enn Knut Berg, som igjen er noe helt annet enn Kjære Sorgenfri, som igjen er noe helt annet enn andre ting som jeg har gjort.
Det prosjektet på Instagram er vel en slags fortsettelse av noe av de tidligste, jeg liker ikke helt ordet eksperimentelle, men det er nå det som blir brukt.
Det er de tidligste eksperimentelle seriene som jeg har laget. Der målet med den serien var å prøve å utforske tegneseriefeltet.
Formen, sekvensialitet, leseropplevelse, innenfor rammen av den nye teknologien som er de såkalte sosiale medier.
Det prosjektet holdt jeg på med ganske lenge. Jeg nådde egentlig en del av de målene som var satt for det.
Jeg er ikke nødvendigvis ferdig med det, men nå bruker jeg mer energi og den lille tiden jeg har på andre ting. Blant annet i en periode, denne Knut Berg-tegneserien.
Runde:
Skal du lage flere Knut Berg?
Lauvdahl:
Det er jo umulig å si. Jeg tror planen er jo det, men det kommer vi vel an på hvis det selger greit. Det er egentlig et spørsmål som redaktøren min må svare på.
Jeg har en greie for tredelinger. Jeg har en greie for at ting kommer i tre deler. Jeg har plottet ut to til deler i denne syklusen av Knut Berg.
Jeg er i alle fall motivert til å jobbe mer med denne materien. Det er et veldig rikt univers. Det er en gammel serie.
Spesielt det aller første heftet når jeg leste det, som jeg gjorde bare som research til mitt eget arbeid på serien, for jeg har aldri så vidt jeg vet læst Knut Berg før jeg ble kontaktet angående denne jobben.
Spesielt det første heftet har veldig mye interessant samklang med vår egen tid. Det er mye bare i det første heftet, den aller første historien, starten, som kan utvikle seg, utforskes og problematiseres.
Det er mye rik og god samklang med det, og selvfølgelig også veldig mye problematiske aspekter av den første serien.
Alle de tingene, både de positive og negative delene av denne historien, er interessant for meg å utforske.
Vi får se. Hvis alle løper ut og kjøper dette heftet, så er vel sjansen større for at det blir mer.
Runde:
Kan du si noe om hva du fant i det første heftet som var så slående, eller vil du spare det til selve lesingen?
Lauvdahl:
Nei, det er jo i og for seg et stort tema. Jeg avslører ikke noe nødvendigvis av min tilnærming ved å snakke om det.
Det er jo en optimistisk serie, som innebærer en del utopisk tenkning, spesielt teknologioptimisme, som er interessant.
Runde:
Forsåvidt også likestillingsspørsmål.
Det er jo kvinneplaneten som heter…
Lauvdahl:
Det er ikke så mye en planet som et litt skjult rike, et skjult samfunn.
Men alt er sammenblandet med orientalisme, rasisme og kolonialisme. Det er mange ismer i konflikt i denne serien.
Det skaper en spenning for meg, som når jeg leste den var veldig givende.
Det var egentlig det som gjorde at jeg fikk lyst til å jobbe med denne serien.
Det er også at det er en science fiction serie, som har et veldig jordnært utgangspunkt.
Du har en helt som ikke har noen slags superkrefter i det hele tatt, annet enn at han er en ingeniør.
På den tiden da serien kom ut i ingeniørene sin gullalder, var den skaperkraften og viljen og ønsket å omforme verden med teknologi og intellekt…Jeg vet ikke, kanskje ansett nærmest som en superkraft.
Det er interessant. Det er mye i den serien som samkling med utfordringer vi har i dag, og tendenser i kultur og populærkultur som vi ser i dag.
Jeg jobber gjerne mer med det.
Runde:
Jeg er veldig spent på hvordan du klarer å ivareta den eksotiske munken Tala og den nesestærke skurken Dr. Panga.
Det er mange element i den som er en del av DNAet til serien, og samtidig er det veldig spennende å se hvordan du oppdaterer sånne ting uten å oppdatere deg i hele.
Lauvdahl:
Ja, jeg skal ikke røpe opplevelsen for deg, så jeg kan bare si at jeg håper at du vil synes at den er interessant.
Det er veldig viktig å være respektfull overfor utgangspunktet.
Jeg har ikke så mye til å oversvare for den ideen om at man skal bygge videre på noe utelukkende gjennom å rive det ned.
Runde:
Hva synes du om Alan Moore sin måte å gjøre Swamp Thing på nytt?
Han drepte jo Alec Holland.
Det er det som skjer i Swamp Thing, man tror jo at det er Alec Holland som er blitt forvandlet til en sånn plantemann.
Men straks Alan Moore tar over bestemmer han at det var tull, plantene spiste liket, og så fikk de for seg at de var Alec Holland.
Alec Holland er død og han kan aldri bli Alec Holland.
Han tok vekk Alec Holland sin viktigste drivkraft, som er at han vil bli menneske igjen.
Han har etablert at Swamp Thing er bare en ting og kommer aldri til å bli menneske.
Det er egentlig en slags respekt for leseren, for leseren vet jo at Swamp Thing aldri kommer til å bli en fyr, for da er jo serien død, så det er jo ingen som vil lese en serie om en fyr som bare er en vanlig fyr.
Med mindre han er ingeniør da, så klart.
Lauvdahl:
Ja, jeg skjønner. Jeg har veldig sansen for Alan Moore. Jeg har jo vokst opp med Alan Moore sine serier.
Det var vel kanskje noe av det første jeg leste etter de vanlige Donald og Edderkoppen og Lyngvingen, som jeg vokste opp med som barn da. Alan Moore og Neil Gaiman.
Så den måten der å forholde seg til kildermaterialet på er jo, det er klart at det er nok definitivt spor av det, for å si det forsiktig i min tilnærming. Det er jo det.
Men ikke sant, på samme måte, Alan Moore gjør det jo med en kjærlighet til kildermaterialet.
Det er jo ikke en avstandstagen, en slags, hva skal jeg si, ren ironisering. Det er det jo ikke.
I alle fall ikke de tingene jeg kommer på nå. Det var en mer sånn tve-tydig lek med språk og populærkultur,
og med kultur der ting flyter over grensespranget og ting flyter over i hverandre. Postmoderne er det absolutt.
Runde:
Han er jo et radikalt brudd ofte, men han er et brudd som tar veldig, du skjønner at han har lest seg innmari opp på tradisjonene.
Det er ikke det radikale bruddet er et radikalt brudd, for det er så respektfullt føler jeg.
Lauvdahl:
Du mener det ikke er så respektfullt?
Runde:
Jo det er veldig respektfullt, og han kan være ekstremt radikal fordi all radikaliteten kjennes så grounded i karakteren sin natur.
Det er rettferdiggjort, det føles som om du har forklart hvorfor det er sånn, nå har du løst et logisk problem uten å ødelegge kontinuiteten.
Det hjelper med å tro mer på Swamp Thing som figur.
Det hjelper med å kjøpe premisset mer ved å ta liv av et aspekt ved serien som egentlig alltid var tull, så gjør du den bedre og mer seg selv på et vis.
Lauvdahl:
Ja, det er nok noe der antakeligvis, det er jo en lek med symboler, en aksept av at dette er metaforer og et veldig formbart materiale.
Jeg vil tro at de forfatterne og kunstnere som har en sånn tilnærming ikke innbiller seg at deres versjon skal erstatte materialet som det er bygd på, men bare belyser det fra en ny vinkel og også bare synliggjør og tydeliggjør at dette er lek, dette er en materie som kan ses fra forskjellige vinkler og at det er kanskje en sunn ting.
Det blir det motsatte av dogmatisk. Det gjør at man kan ha, jeg tenker også, som publikum eller som leser, at man kan få dypere opplevelser av lesninger, gjennom å se ting fra forskjellige vinkler. Hører du meg?
Runde:
Ja, jeg gleder meg til å lese Knut Berg juleheftet, det er vel det det går i.
Ja, jeg har fått svarene, jeg synes det er flott, det ser lovende ut, jeg vil ikke ha noen mer spoilere. Knut Berg er en kul tradisjon, og jeg vet at Vangsgutane selger litt mer vanligvis, men i år får vi håpe at Knut blir vinneren.
Lauvdahl:
Ja, det håper jeg også at mange leser, det har vært veldig morsomt å jobbe med.
Runde:
Så håper jeg det blir to sånne til, helst.
Lauvdahl:
Ja, det hadde vært morsomt, det hadde vært veldig morsomt å få gjøre det. Jeg håper jo det, og jeg tror kanskje også det.
Runde:
Du tegner alt for hånd, eller?
Lauvdahl:
Ja, jeg tegner alt for hånd, det gjør jeg. Altså, det gjør man vel, ikke bare for hånd, men jeg tegner på papir, med blekk på papir. Så alle strektegninger er gjort i blekk på papir.
Runde:
Det er vanligvis kleint å spørre om, men hvilken penn?
Lauvdahl:
Ja, jeg har litt forskjellige penner. Det er litt forskjellig utstyr som jeg bruker. Jeg kan snakke pennesplitter og pensler i i det vide og det hele, men jeg er ikke noen purist på det.
Det verktøyet som får jobben gjort er det verktøyet som er bra.
Runde:
Men det er split?
Lauvdahl:
Ja, det er litt splittpen, men det er også en sånn, hva heter det for noe, det er bare en slags type kulepenn.
En billig penn som man kjøper på bokhandelen, som jeg liker veldig godt å jobbe med.
Hele den Instagram-serien jeg har gjort med den penna, der var forøvrig litt av poenget å bare bruke så billige materialer som var mulig.
Så jeg bruker den penna i denne serien også.
Runde:
Den som er så liten?
Lauvdahl:
Ja, og litt forskjellige penner. Alt fra splitpenner til q-tips dyppet i blekk.
Det er det som funker. Jeg liker veldig godt at originalen ser ok ut, så jeg prøver å behandle når det jeg lager tegninger i tegneserier.
Så prøver jeg å få det til å se greit ut i originalen og, i den faktiske tegningen jeg jobber med.
Fordi denne taktile opplevelsen av å sitte og jobbe med penn og papir, det er viktig for meg.
Men det er ikke sånn at jeg har en favoritt penn som jeg bruker til absolutt alt jeg gjør, det har jeg ikke.
Runde:
Blir originalen stilt ut noen steder?
Lauvdahl:
Det er ikke noen planer om det.
Det finnes en kalender som forlaget ga ut der jeg har scannet inn originalene og blåst dem opp.
Jeg scannet inn i så stor oppløsning at de lot seg blåse opp for å trykke i den kalenderen så man kan se originaltegningen med blåblyant og perspektivlinjer og alt klart i dagen.
Det er det nærmeste du kommer en slags artists edition av det første heftet.
Men det er ikke noen planer om å stille ut. Det kunne vært kult.
Runde:
Selger du originalene?
Lauvdahl:
Det har jeg heller ikke tenkt på. Kanskje. Vi får se.
Får jeg et supert tilbud så selger jeg nok det meste av ting som jeg lager.
Men det finnes ikke noen butikk der de er i salg nå.
Runde:
Jeg tenker det er mange som er keen på en Knut Berg-side.
Spesielt hvis det er veldig fine originaler så er det jo helt rått.
Blir den kalenderen å finne til salgs?
Lauvdahl:
Jeg tror ikke den er i salg på samme måte som heftene.
Det var nok mer en slags promoterings-gimmick.
Runde:
Men for all del: ta kontakt med forlaget og høre om de har den.
Kjartan Helleve på Facebook. Kjartan Helleve. Det er mannen å mase på.
Og si at Øystein sendte deg. Det er bare å prøve.
Lauvdahl:
Jeg synes det var artig å gjøre den kalenderen også.
Det ligger en del arbeid i de originaltegningene.
Ja, det er en 2023-kalender. Ja, det er for kommende år.
Runde:
Kjartan, du skal få mail. Det er ikke tvil.
Ja, kult. Det må jeg gjøre noe med. Det var jo nugget på slutten her som er en bonus.
Men jeg har veldig lyst til å se originalene dine.
Nå er det Deichmanske serieteket. Bør du ikke det, Berit Petersheim eller dere der nede.
Man må ha sitt ansvar.
Kaffistova kan stille ut Knut Berg-originaler.
Det er jo Knut Berg-fansens eneste kilde til næring.
Lauvdahl:
Ja, men som sagt, jeg har ikke tenkt…
Jeg er generelt veldig dårlig på alt som har med det som egentlig er den viktige biten av tegneserieproduksjon.
Det er den biten som ikke er tegneserieproduksjon, men alt som er rundt det.
Jeg kan sitte og tegne, det er det jeg er flink til.
Så alt sånn promotering og utstilling og salg av originaler, det er jeg veldig dårlig på.
Som regel hopper jeg rett til et nytt prosjekt når jeg ferdig.
Runde:
Du burde ha en agent.
Lauvdahl:
Ja, det burde jeg kanskje.
Runde:
Skal jeg si at hvis noen vil være agenten til Øyvind Laudahl, så er det bare å sende ham en SMS?
Lauvdahl:
Nei, det trenger du ikke.
Runde:
Skal jeg ikke?
Lauvdahl:
Det er ikke… Hvis behovet blir prekært, så kan vi snakkes.
Runde:
Du har egentlig et ganske bra set-up. Det føles som du har en ganske bra struktur på livet ditt i Misvær.
Jeg vet du var en ivrig kickbokser før.
Lauvdahl:
Jeg har vel ikke akkurat drevet med kickboksing.
Jeg var innom shootfighting, som er en kombinasjon av brasiliansk jitsu og muay thai.
For mange, mange år siden.
Runde:
Fordi du var dørvakt.
Lauvdahl:
Ja, jeg har vært mye. Det er en av de tingene jeg har gjort.
Det er en av mine mange strøjobber.
Runde:
Jo, vet du hvorfor jeg vet det?
Lauvdahl:
Nei.
Runde:
Du vet ikke hvorfor?
Det var en gang for, for mange år siden, at jeg utfordret hele tegneserie-Norge til nevekamp.
Det var et utslag av en slags hybris og en slags frustrasjon over at det var for lite gøy som skjedde i tegneserie-Norge.
Så jeg etablerte en nevekamp-duell, og så var det ingen som utfordret meg, for det var ingen som gadd å nedverdige seg til den idiotiske greia der.
Sånn at jeg vant jo på en måte over hele tegneserie-Norge på nevekamp.
Det har jo ikke blitt arrangert en nevekamp mellom tegneserieskapere, offisielt.
Sånn at jeg står jo prinsipielt som vinner. I praksis gjør ikke det.
Fordi Ida Neverdahl har jo slått meg i en nevekamp allerede på en gress-bane i Bergen.
Hun er jo en spektakulær brasilian jujitsu-utøver.
Lauvdahl:
Tøft.
Runde:
Kampen sluttet med at jeg i en desperasjon prøvde å brette foten min rundt hodet hennes, som en sånn nøtteknekker.
Og mitt eget kne sa popp, og så er jeg skadet for livet.
Lauvdahl:
Oi, se der ja.
Det var sånn en triangle-choke du prøvde på der.
Runde:
Jeg prøvde en triangle-choke og det gikk dårlig. Jeg hadde ikke varmet opp, og ingen av oss hadde varmet opp.
Og jeg er en voksen mann som ikke burde kjempe imot når jeg blir knust av yngre kvinnelige krefter.
Men jeg trodde jeg hadde en…
Uansett, Mads Eriksen fortalte meg at du egentlig hadde lyst til å ta tog til Bergen fra Trondheim.
Bare for å banke meg.
Lauvdahl:
Ja, du må ikke høre på noe han sier.
Det kan ikke forestille meg at jeg noen gang har sagt. Det tror jeg ikke jeg kjente til en gang.
Runde:
Kjenner du Mads Eriksen?
Lauvdahl:
Jeg bodde jo i Trondheim i mange år og var godt kjent med ham da.
Runde:
Så han var jo karate-instruktør på et tidspunkt.
Så kanskje han bare brukte deg som en scapegoat, og det var egentlig han som ville komme til Bergen for å banke meg.
Lauvdahl:
Ja, for han trenet jo karate.
Og det vet vi jo alle de der ritualiserte danse-kampsportene de er ikke verdt papiret de r tegnet på.
Runde:
Hvilken tenker du nå? Karate?
Lauvdahl:
Det var i alle fall det som jeg fleipet med han da.
De kampsportene der man går rundt og har kata og danseoppvisninger, de var jo underlegne det mer moderne MMA-uttrykket.
Runde:
Så du mobba karaten til Mads?
Lauvdahl:
Ja, det var veldig godhjerta.
Det var det som var poenget.
Og da kan det gå til å se at man kan dikte opp en trussel fra meg.
Runde:
Han ville lage en konflikt mellom oss for å få sine fiender til å utslette hverandre.
Lauvdahl:
Ja, se der. Det kan godt hende. Men vi kan ikke snakke om hans motiver for det.
Runde:
Typisk Machiavellien Mads Eriksen, tegneserie-Norges ondeste mann.
Har du hørt noe fra han i det siste? Han er jo tilbake så vidt det er med en liten M-stripe.
Lauvdahl:
Ja, det har vel kommet noen nye ting.
Men hans produksjon, livet og levned, det får han uttale seg om.
Runde:
Mads, hvis du hører på oss, og jeg mistenker litt at du hører på, send en SMS.
Og så snakkes vi på podcasten.
Det var det. Nei, en melding på Facebook.
Ja, da var det oppklart. Men det er fortsatt Ida Neverdal som regjerer tegneserie-Norges kamphierarki.
Så mindre du klarer å ta Ida Nevedal, så er det hun som er øverst.
Lauvdahl:
Og jeg er en veldig rolig og fredelig person, og det har jeg alltid vært.
Så det kommer ingen utfordringer fra min side. Og det hadde jeg egentlig aldri gjort.
Men det er en veldig fin måte å trene på. Det var grunnen til at jeg var interessert i det.
Det var en veldig god treningsform, allsidig.
Uten noen sammenlignende, svømming. En aktivitet som trener hele kroppen.
Det er ingenting som… Ja, det anbefales.
Runde:
Men driver du fortsatt med ting for å holde deg i form?
Lauvdahl:
Nei, jeg driver ikke med noe kampsport. Det har jeg ikke i det hele tatt.
Nå er jeg jo en gammel mann. Nå kan jeg ikke drive og ødelegge knærne mine på sånt.
Runde:
Den kjente jeg litt. Men er det andre ting som holder tegneserieformen ved like?
Lauvdahl:
Det er jo… Det er jo en veldig… Det å sitte og lage, det å sitte ved et bord og tegne eller skrive.
Men kanskje spesielt det å tegne, det er jo en veldig destruktiv aktivitet på egentlig absolutt alle måter.
Så man må kompensere litt med fysisk aktivitet og mental aktivitet for å holde seg i noenlunde grei form.
Ellers så går man bare til grunne. Det er jeg helt overbevist om.
Runde:
Jeg synes jeg har et inntrykk av at når jeg ser dødsfall, så er det tegnerne som ryker før forfatterne i tegneseriebransjen.
Kevin O’Neill døde nylige. Gode, gamle Kevin O’Neill.
Lauvdahl:
Ja, det er det.
Runde:
Han med Nemesis til Warlock og League of Extraordinary Gentlemen.
Marshall Law.
Lauvdahl:
Det er en forferdelig teit ting å sitte og lage tegneserier. Det er helt idiotisk.
Det er ikke noe sunt, det er det ikke. Det må balanseres mot sunne ting.
Runde:
Sunne aktiviteter.
Lauvdahl:
Ja.
For den usunne.
Runde:
Klatring funker bra. Strekke ut ryggen litt.
Lauvdahl:
Klatring er…
Runde:
Jogging går ikke lenger på grunn av kneet mitt.
Lauvdahl:
Man må bare finne sine ting. Det trenger ikke være en organisert idrett eller sport. Det trenger det absolutt ikke være.
Det viktigste er bare å komme seg bort fra tegnebordet.
Runde:
Kom deg bort fra tegnebordet.
Lauvdahl:
Ja, rett og slett det. Eller tegnebrettet for dem som jobber digitalt.
Runde:
Med disse kloke ord, oppmuntrande for den kommende generasjonen, får vi si tusen takk, Øyvind.
Kommer du på noe mer?
Lauvdahl:
Nei, jeg synes vi har snakket om det viktigste akkurat nå. Det var jo Knut Berg.
Runde:
Ja, Tyler, the Creator-prosjektet. Jeg er jo en stor Tyler-fan.
Lauvdahl:
Stemmer, vi nevnte det.
Runde:
Fantastisk rapper og musiker. Fikk du møtt ham? Fikk du noe særlig igjen for? Du gjorde noe skodesign, ikke sant?
Lauvdahl:
Jo, det var vel på et tidspunkt snakk om noe flyging over havet, men det vart ikke noe av det.
Jeg er ikke spesielt glad i å reise uansett, så det var egentlig bare bra.
Men nei, jeg har ikke møtt personlig noen av de jeg jobbet med.
Men det var en veldig spennende og givende jobb den Converse-serien. Det var intenst.
Det var noen… Jeg jobber som… Jeg var vikarlærer.
Runde:
Du var vikarlærer?
Lauvdahl:
Og så gjorde jeg det på nattestid. Det var dagtid, og så var det natt, og så var det natt, og så var det tre, fire dager.
Det var rundt 17. mai også, så det gjorde det jo enda mer dynamisk.
Runde:
Hvor mye gjorde du, da? Var det en sko, et skopar, eller?
Lauvdahl:
Den kolleksjonen var vel tre par med sneakers, der jeg selv fikk designe ett par.
Og så var det et som var et samarbeid, og så var det den andre… Hva var det han het, Hawaii Etnavaro?
Som gjorde det tredje paret, og jeg og han samarbeidet om det andre med designerne på Converse.
Runde:
Og det var mye jobb med frem og tilbake, og mange skisser og versjoner og sånt, eller?
Lauvdahl:
Nei, det var… Det var det ikke tid til.
Det var bare å stole på erfaring og kompetanse, og hoppe rett ut i det, og gjøre det, nærmest.
Altså, fra tegnepapir til sko. Det var ikke noen lang prosess, det var en kort, intens prosess.
Runde:
Det var bare å poppe det inn i en melding på Instagram, som, hei, vi liker greiene dine, vi vil lage sko med dere.
Bryr du deg om musikken selv, eller er det mer sånn…
Lauvdahl:
Ja, jeg synes han er en fantastisk kunstner, veldig allsidig og veldig…
Hva skal jeg si? Min type musiker som er kunstner, er vanskelig å kategorisere.
Som har en enorm bredde i uttrykk og kompetanse.
Så jeg liker… Jeg kjente til ham i fra før, og satt veldig pris på, ikke bare musikken, men kunsten som han produserer.
Men det stemmer det, jeg fikk bare en melding på Instagram.
Runde:
Fra han personlig, sånn «halla»?
Lauvdahl:
Det husker jeg ikke. Jeg husker ikke hvordan det der helt kom i stand.
Men det var en periode der prosjektet mitt på Instagram var veldig… der det var aktivt.
I mye større grad enn hva det er nå. Så det var mye som skjedde.
Det var mye som skjedde på den tiden. Både ting som har blitt veldig synlige og ting som ikke er så synlige.
Så det var en av de tingene som var morsomt, som er en del, for min del, av det prosjektet.
Runde:
Du fikk jo bekreftet at du er en slags internasjonal størrelse hvis du har lyst til å være det, på en måte.
Lauvdahl:
Ja, det… hva er det? Det vet jeg ikke.
Det er utvilsomt det prosjektet som har… ifra meg, som har nådd lengst ut. Det er det.
Selv om jeg ikke poster nye ting i den serien på nett, så er det veldig mye aktivitet på den kontoen.
Altså ifra de som følger den. Og det er fremdeles usannsynlig mange som følger den.
Men jeg har holdt på med mitt veldig lenge.
Så for meg var det mer en anomali. Ok, nå plutselig er det mange som setter pris på dette uttrykket.
Men min følelse av det, når det skjedde, var at det følte meg kanskje litt som… det blir som en klokke som har stoppa.
Og så er den tilfeldigvis på det rette tidspunktet, to ganger i døgnet, eller en gang i døgnet.
Og det var den gangen, da klokka mi var i takt med verden.
Runde:
Det påvirket deg veldig lite. Det påvirket ditt selvbilde ekstremt lite?
Lauvdahl:
Ja, egentlig. Det gjorde det. Det var morsomt. Det var det. Det er jo unektelig morsomt.
Men mer rart. Litt sånn surrealistisk.
Så jeg har ikke noen idé om at… uansett. Det var morsomt.
Det var morsomt og rart, men som sagt, jeg holdt på lenge nok til at jeg kan godta det som en ting som skjedde…
Runde:
Har du vært hektet på Insta-fame og sånt og jakta på mer og mer og mer sånt? Du bare…
Lauvdahl:
Et av motivene i serien er fremmedgjøring, fragmentering, oppstykking, digitalisering av hverdagen, skuespillsamfunnet og alt det der.
Det var vel mer en slags ironi i at nettopp da…
Så… til tross for, eller kanskje på grunn av det, så fikk den serien oppmerksomhet.
Så nei, det har ikke noe… Jeg tror at hvis jeg skulle prøve å aktivt forholde meg til det og bry meg om det,
da hadde… det hadde ikke funket. Jeg er ikke en influencer. Jeg kan ikke den forretningsmodellen der. Jeg kan ikke det.
Og det byr meg uansett imot…
Det er en lettelse å…
Men heller en science fiction-serie enn å prøve å tvære ut noen slags… ja, hva skal jeg si, produkt ut av…
Runde:
Men du betyr at du ikke er så dyster som Instagram-tegneserien din fremstiller deg heller, kanskje, personlig?
Lauvdahl:
Det er vanskelig å si. Jeg har jo… Jeg tror min tanke er at selvportrett og selvbiografiske serier er fullstendig unødvendige.
Det er ting som jeg ikke gjør, fordi alt du gjør er uansett et selvportrett, så det er ingen vits å på en måte… hva skal jeg si… overtydeliggjøre det faktumet.
Det er ikke noe dagbok, det er ikke noe speilbilde av min personlighet nødvendigvis, annet enn…
… gjennom at det jo selvfølgelig er det fordi det er jeg som har laget det. Men det er jo mitt forsøk på en måte å prøve å forstå det prosjektet da. Det er mitt forsøk på å prøve å forstå tendenser i kulturen og i populærkulturen og mediering gjennom teknologi.
Det er et prosjekt som alle andre prosjekter, som Knut Berg, som Kjære Sorgenfri, der det krever at jeg går inn i det universet som er opprettet for akkurat det prosjektet, og så produserer jeg innenfor rammen av det universet som jeg da har skapt.
Runde:
Disse sneakersene, er de fortsatt mulig å få tak i?
Lauvdahl:
Det vet jeg ikke. Det finnes jo et sånt second hand marked. Med jevne mellomrom dukker de opp, og så ser jeg at de selges. Men jeg tror ikke de selses i noe slags…
De ble produsert i et begrenset antall.
Runde:
Fikk du noen eksemplarer selv?
Lauvdahl:
Ja, jeg fikk en del selv.
Runde:
Går du rundt med de? Er det sånn, yes, traske, traske?
Lauvdahl:
Nei.
Runde:
De ligger og godgjør seg?
Lauvdahl:
Ja, jeg vet ikke helt hva jeg skal med det. Vi prøver å bli kvitt de.
Runde:
Hvilken størrelse er de? Spør for en venn som er 43?
Lauvdahl:
Nei, jeg vet ikke. Det er det jeg vet. Det er et spektrum. Jeg har en del.
Så hvis det blir utstilling, skosalg og originaler og det ene og det andre en dag, så kan jeg bare dumpe alt i et utstillingslokale så får folk bare…
Runde:
Det høres jo helt superrått ut. Ja, det er kult. Jeg må få en agent først. Tusen takk, Øyvind. Takk for praten. Takk for at du ikke banket meg opp i Bergen i 2005. Og generelt takk for at du laget et så langt, veldig fristende utseende Knut Berg julehefte.
Folkens spring og anskaff det. Det finnes i alle butikker, tror jeg. Eller så kan man kontakte Fonna forlag direkte.
Lauvdahl:
Ja, det kan man. Og tusen takk for at jeg fikk…
Runde:
Hva er ditt neste? Vet du hva som er ditt neste prosjekt? Akkurat nå, eller er det det? Å håpe på Knut?
Lauvdahl:
Akkurat nå jobber jeg med den siste delen av Kjære Sorgenfri. Det er det jeg sitter og ser nå, ser på og skriver på tegnebordet.
Runde:
Ja, vi burde kanskje snakke om den også.
Lauvdahl:
Ja, det er mye vi ikke rekker. To år omtrent i Kjære SorgenFri. Jeg vet ikke når det kommer. Det kommer jo alt og forskjellige ting.
Men forhåpentligvis går jeg i gang med neste Ingeniør Knut Berg om ikke alt for lenge. Det er ting å gjøre. Og noen andre små prosjekter og eventuelt noen store prosjekter som jeg ikke er finansiert på.
Runde:
Tusen takk.
Lauvdahl:
Tusen takk sjøl.
[Musikk]
