I denne serien sjekker Empirix inn på norske bibliotek over det ganske land. Hvem er det som låner tegneserier? Hva leser de? Og bør vi egentlig være bekymret for mediets fremtid?
Hvilke tegneserier lånes ut hos dere? Er det noen tendenser i hva folk leser?
– Ås bibliotek er så heldig å ha en tegneseriesamling som er større enn gjennomsnittet, og det betyr at våre brukere har mye å velge i. Barn låner mye manga, både på norsk og engelsk. My Little Pony holder like godt grep om fansen som tegneserie som den gjør som animasjon. Klassikere som Lucky Luke og Donald Duck og rusler og går. Men den absolutt største suksessen på tegneseriefronten for barn de senere år er Amuletten. Vi har mange eksemplarer av hvert bind, og det er sjelden å finne noen av dem på hyllen.
– På topp-listen for voksne ligger i øyeblikket tre svært ulike titler: På tredje plass er første bind av The wicked + The divine, en handlingsmettet serie om tolv vanlige ungdommer som plutselig blir forvandlet til guder. Haken er at de vil alle være døde innen to år.
– Nummer to er den lekkert tegnede Flight of the Raven, som foregår i Frankrike under 2. verdenskrig.
– Øverst troner Lunch med sjette bok: Du jobber, vi ordner resten. Lunch trenger vel ingen nærmere presentasjon, vi har alle sett kontordører tapetsert med striper fra denne overlevelsesmanualen. Takket være Børge Lund vet vi at vi ikke er alene om å observere absurditetene i arbeidslivet, og desperasjonen blir litt mindre.
– Jeg synes ikke det er så lett å se noen tendenser, særlig ikke i det voksne leser. Jeg tror nok at tegneseriebutikkene lettere vil se slikt, siden de har mye større volum. Men det kan virke som om at det ryktes i vennegjenger når en tegneserieleser oppdager noe som faller i smak. Da får disse albumene ofte flere lån etter hverandre. Biblioteket i Ås sentrum ligger nær Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, og studentene er flittige tegneserielesere.
Vi har hørt at du underviser i tegneserier, så du er engasjert! Men hvilke serier leser du selv?
– Dette spørsmålet har jeg nesten ikke hjerte til å svare på, for jeg kommer bare til å glemme noen av de mange favorittene jeg har fått opp gjennom årene. Og så kommer jeg til å gremme meg når jeg ser dette publisert, og tenke «Hvorfor nevnte jeg ikke den? Og den? De er jo så bra!»
– Det hele begynte med Donald Duck. Nå blir jeg innimellom presentert som den eneste biblioteksjefen som har ukens fineste stund på jobb med matpakke og det nyeste Donald. Men det kan umulig stemme, det må da være andre Donald-lesende biblioteksjefer der ute?
– Så kom superheltene i flokk og rad, og da jeg ble voksen oppdaget jeg at superhelt-universet egner seg veldig godt til å fortelle historier med komplekse problemstillinger.
[Dette kan også Superbloggen vår si seg enig i – red.anm.]
– I den andre enden av sannsynlighetsspekteret har vi fine og såre virkelighetsfortellinger som Tepper (Craig Thompson), Min fars dagbok (Jiro Taniguchi), En frivillig død (Steffen Kverneland).
– Mange klassikere har gjort inntrykk, som Sandman, Watchmen og Vindens passasjerer. De beste Tintin– og Asterix-albumene kan jeg lese om og om igjen. Asterix er forresten glimrende oversatt, det er ikke lett å overføre slik språklig humor. Nå kan vi vel snart regne Pondus blant klassikerne? Jeg er så imponert over timingen i stripene til Frode Øverli! Hvordan vet han akkurat hva han IKKE skal vise?
– Jeg er svak for litt rare utgivelser, som Linda Medleys Castle waiting. Den handler om en flokk svært ulike mennesker som av forskjellige grunner er havnet på et avsidesliggende slott. Alle har sine historier, og her finner vi alt fra en traumatisert pestlege til en nonne med skjegg. Nevnte jeg den snakkende hesten?
– Så må jeg tilstå at jeg ofte faller for serier som er visuelt slående. Noen eksempler er Havok & Wolverine: Meltdown (John Muth og Kent Williams). Man skulle ikke tro at et samarbeidsprosjekt mellom to så ulike tegnere kunne fungere, men det gjør det. Før nevnte Castle waiting er presist utformet i svart/hvitt med de mest uttrykksfulle og morsomme bilder. Daredevil: Love and War (Bill Sienkiewicz ) flyter inn og ut av realismen og er så vakker at man glemmer å lese teksten. Alt Mike Allred gjør er saftig, corny pop-kunst. Hellboy av Mike Mignola har brukt alt det svarte blekket som finnes, og hver side er som musikk, det er rytme og flyt.
Hvordan avgjør dere hva dere kjøper inn av tegneserier?
– Vi er flere i personalet som leser tegneserier, og vi prøver å holde utkikk etter nye godbiter. Ås er strategisk plassert kun en halv time fra Oslo, og det hender at vi reiser inn og ber ansatte i tegneseriebutikken til å vise oss alt det morsomme som er utgitt siden sist. Så kommer det noen kasser i posten etterpå. Utfordringen er å få tid til å katalogisere dem – lite av dette finnes ferdige poster på, så vi må til pers og skrive dem selv.
Hvordan fungerer innkjøpsordningen for tegneserier på Ås bibliotek?
– Det er fantastisk at bibliotekene faktisk får mange norske utgivelser via Innkjøpsordningen. Da har vi en basisstamme, og så kan vi bruke budsjettmidlene på å utvide den. Forhåpentligvis stimulerer det også norsk serieproduksjon, slik at vi får flere norske serieskapere. Tegneserieelskere blir raskt henvist til å lese på andre språk enn norsk, så hver utgivelse er verdifull! Vi skulle bare ønske at de nådde biblioteket litt raskere.
Skjer det noe spennende på tegneseriefronten hos dere fremover?
– Både i Ås sentrum og på Nordby bibliotek har vi faste voksne bokprat-publikummere som tar det meste på strak arm. Jeg har lenge tenkt at de bør få en tegneserie-bokprat. Om det blir mest spennende for brukerne eller for oss ansatte som skal holde bokpraten gjenstår å se.
Har du en programerklæring for utlån av serier?
– Som ellers i biblioteket avhenger god formidling av tegneserier av tre faktorer:
- Kjennskap
- Kunnskap
- Engasjement
– Jeg kunne selvfølgelig også ha nevnt tilgang som en faktor, det er vanskeligere å få noen av de ovenstående hvis man ikke har serier tilgjengelig. Mange – både bibliotekarer og lånere – tror at de ikke liker tegneserier, men så er det bare det at de ikke har funnet den rette ennå. For noen henger også det gamle stigmaet igjen om at tegneserier er bøker for svake lesere. Men dette er ikke tilfelle. Tegneserier krever en helt egen lesekompetanse, og dette kunne jeg ha snakket mye om!
– For dem som ønsker å lese serier, men ikke helt våger, så er julen en perfekt tid å begynne. Nå kan alle, uansett yrke og sosial status, sette seg ned med en tegneserie uten at noen begynner å tvile på ens intellektuelle kapasitet. Alibiet heter julehefter, og det finnes så mange av dem at man godt kan klare seg fra julaften og godt ut i romjulen. Enten man liker bygderomantikk, ender, fete katter eller storpolitikk finnes det et hefte som passer. Og hvem vet, kanskje blir man hektet.
Helt til slutt – Vi har hørt en historie om at No Comprendo Press er grunnlagt på biblioteket deres?
– Jeg vet ikke helt om biblioteket kan ta æren for suksessen til No Comprendo Press, men sikkert er det at tidligere biblioteksjef Anne Bratberg var sentral. Det var hennes sønn Hallvard Bratberg og kompisen hans Espen Holtestaul som startet forlaget. Den første tiden var det en del dugnadsarbeid for familien med snekring av lettvegger og diverse i det første lokalet der utgivelsene ble trykket. Å få distribuert utgivelsene var ingen enkel sak, blant annet var Narvesen ikke vant til å ta inn blader fra uavhengige utgivere som No Comprendo. Ås bibliotek fikk alle utgivelsene og formidlet dem etter beste evne. Også den gangen hadde biblioteket et spesielt fokus på tegneserier.
