Anmeldelse

På fire bein, Der
Berenika
Oversatt av Katarzyna Tykocka og Knut Inge Andersen
Andersen forlag, 2022

Vesle Rev er en tilfreds kar. Han har epletreet sitt. Dalen sin. Han lever alene, og det er han i grunn veldig fornøyd med. En dag dukker Store Villsvin opp. Med ørsmå forskyvninger i tegningene blir det taktskifte for Vesle Rev, som helst ser at Store Villsvin finner et annet epletre, og en annen dal å leve livet sitt i.

Slik åpner På fire bein, tegneserien skrevet av den polske forfatteren Berenika for barn 3+. Gjennom de fire fortellingene «Her», «Saman», «Kvar for seg» og «Der borte» blir leseren kjent med to svært forskjellige dyr som møtes, blir kjent, blir uvenner og til sist drar på en oppdagelsesreise sammen.

Med få ord klarer Berenika på en overbevisende måte å tegne opp universet til den introverte og den ekstroverte, der frykten for det ukjente, det sårbare i knytte vennskap og ikke minst det humoristiske i å inngå kompromisser i stort og smått.

Når hjertet knuses

Illustrasjonene i tegneserieboken er med akvareller, der fargene er utflytende og gir et drømmende uttrykk. Motivene er forenklede uten å bli abstraherte, noe som skaper et scenisk alvor i hver rute. Penselstrøkene til Berenika er grove og nærmest skisseaktige, samtidig som illustratøren mestrer godt å skape presise stemninger hos både dyrene og i landskapene som omgir dem.

Selv om dette er en ordknapp billedbok vil jeg tror at både første- og andreklassinger vil også har stor glede av denne boken, mye på grunn av det overhengende temaet vennskap som vris og vendes på i fortellingene. Også disse skolestarterne har store følelser i små kropper, der hjerter knuses slik som hos Vesle Rev når Store Villsvin drar. (Spoiler; han kommer tilbake.) I likhet med Vesle Rev repareres også skolestarternes hjerter, før eller etter storefri.

Ordknappe barnebøker, presist formulerte univers er en kunstart i seg selv, fordi de overlater mye av historien til leseren som selv kan tolke følelser og forklare hvorfor hun eller han gjorde slik eller sånn.

Boken er oversatt til nynorsk, en språkdrakt som passer ypperlig til den organiske estetikken.

Albumene har mottatt mange priser i Polen, er oversatt til en rekke språk, og i USA er det til og med produsert en animert filmserie på hele 52 episoder.

Surrealisme og fremmedfrykt

I Norge har vi flere samtidige dyreunivers med stor leserskare, som blant annet Reven og Grisungen (Bjørn F. Rørvik og Per Dybvik) og «de nye» Bukkene Bruse-fortellingene (Bjørn F. Rørvik og Gry Moursund).

Det er likevel forfatter og illustratør Kari Stai som jeg synes ligger tettest opp mot Berenikas to firbeinte univers. Stai har skapt stor suksess med Jakob og Neikob, mye på grunn av hennes evne til å skildre store tema gjennom humor og til tider surrealisme i tospannet som alltid gnisser mot hverandre. Til tross for at Jakob og Neikob kan fremstå som sære og til tider ganske korttenkte karer fra et barnetv-program fra 1970-tallet, tematiseres aktuelle problemstillinger som både store og små kan kjenne seg igjen, som hvordan håndtere fremmedfrykt, eller grensesetting i et vennskap.

Der Stai nærmest konseptuelt anvender de samme formene og primærfargene som et premiss for de estetiske valgene hun tar, har Berenika gradvis latt omgivelsene påvirke prosessen. Hver av de fire fortellingene i boken er skapt gjennom fire ulike artist-in-residence-opphold, der universet gradvis åpnes opp og blir større for Vesle Rev og Store Villsvin. Tilsynelatende små detaljer, som et skjerf, en eikenøtt eller en robåt trekker samtalene deres i en retning der de våger og utforsker stadig litt mer i en evig ekspanderende verden, som de gjerne vil gå sammen til tross for litt kjekling underveis. Alt blir bra til slutt.

Kunsthistoriker som bor og arbeider i Oslo. Arbeider til daglig som direktør for Trafo Kunsthall.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.