På sporet av en klassiker

Hernandez-brødene vant i forrige måned hver sin Eisner for siste utgave av Love and Rockets. Etter trettito år med glimrende og nyvinnende tegneserier er eneste prioritering å erobre nytt terreng.

Dette var riktignok Hernandez-brødenes første Eisner, men de har vunnet et skred av andre priser opp igjennom årene. L&R ristet burene allerede ved første utgivelse, og i dag figurerer de nesten alltid nær toppen av toneangivende rangeringer. I mai inntok de for eksempel førsteplassen i Rolling Stones’ Best 50 non-superhero graphic novels.

Samler støv

Hvis Love and Rockets har stått på leselista di i årevis uten at du har gjort noe med det, er du ikke alene.

Hernandez-brødrene er mange tegneserieentusiasters dårlige samvittighet, kanskje nettopp på grunn av de trettito årene med stødig produksjon.

Prosjektet er så stort og omfattende at det er vanskelig å vite hvor du bør begynne. De som hopper midt uti bassenget for en rask dukkert blir ofte forvirra. (Forlaget har derfor lagt ut en hendig guide ved navn How to read Love and Rockets).

La oss ta det fra begynnelsen

[infobox]

Mario, Jaime og Gilbert Hernandez vokste opp i California med en mor som elsket tegneserier. I 1981 utga brødrene det første nummeret av Love and Rockets på egenhånd. Like etterpå ble L&R plukket opp av Fantagraphics. I motsetning til lillebrødrene sine dedikerte ikke Mario livet sitt til tegneserier. Jaime og Gilbert bygde opp hvert sitt rike og omfattende persongalleri uten å noensinne samarbeide.

Tidlige ambisjoner

De første historiene til Jaime foregår i et Marvel-aktig univers med dinosaurer på fremmede planeter, superhelter og en maktsyk diktator. Vi møter Maggie som en ambisiøs tenåring. Hun håper å bli en så god mekaniker at det vil gjøre henne verdensberømt. Ambisjonene får henne nesten drept i den kollektive ødeleggelsen til nevnte maktsyke diktator. Det er solide saker, men hvis Jaime hadde fortsatt i samme stil ville han neppe gått inn i historiebøkene.

Fra science fiction til sosialrealisme

Fortellingene om Maggie ble på en sømløs måte snevret inn til hverdagen i det røffe nabolaget Hoppers, et fiktivt sted i California. I begynnelsen bor hun sammen med bestevenninnen Hopey, en fyrrig, lesbisk punker. Sammen glir de inn og ut av et kjærlighetsforhold flerfoldige ganger. Dramaet har forblitt interessant fordi innbyggerne i Hoppers eldes.

Fra Maggie er en stram tenåring til en lubben, moden kvinne blir leseren kjent med alle aspektene av personligheten hennes. Det finnes ingen tegneseriekarakter du kommer nærmere innpå enn Maggie.

Landsbylivet ifølge Gilbert

Gilberts beste arbeid foregår i Palomar, en landsby som har forblitt uberørt av den moderne verden. Innbyggerne er menneskelige på en måte som det kun er mulig å være i isolerte lommer. Alle er frie og uhemmede nok til å vise frem særegenheter fremfor å bli slipt til anonymitet i storsamfunnet. I likhet med Jaime er det kvinnene som har de mest komplekse personlighetene, enda de gjerne er tegnet med lite klær og gigantiske pupper.

Fortellerteknikken til Gilbert er flytende, med færre holdepunkter enn i Jaimes serier. Du kan se den samme forskjellen i tegnestilen. Jaime er presis, Gilbert organisk.

Eisner-vinneren

I New Stories #6 er folkene vi først ble kjent med i Palomar enten døde eller fått barnebarn. I den nye generasjonen følger vi skuespilleren Killer. Hun blir besatt av et filmklipp fra en femtitalls film noir. Filmrullen rommer kun én scene med oldemoren til Killer (Maria) i rollen som femme fatal. Fascinasjonen fremkaller bitterhet hos bestemor Luba. I et flashback lærer vi at Maria forlot datteren sin i Palomar for å søke lykken i Hollywood. Da Killer selv blir gravid står historien i fare for å gjenta seg.

Et mordmysterium

Bitre familieminner er også et tema i Jaimes “Fuck summer”. Vi blir kjent med Tonta, stesøsteren til Vivian, en av Maggies rivaler. Faren til Tonta har blitt skutt og drept av en innbruddstyv. Tontas stesøsken er overbevist om at det er moren som har bestilt drapet. I et dovent krimdrama hadde Tonta og Vivian knyttet et bånd i deres felles smerte, men Jaime gjenkjenner at barn oppvokst i en så dysfunskjonell familie mangler tilliten til å lene seg på hverandre. Vivian gir ikke fra seg annet enn giftig hat. “Fuck summer” høres kanskje ut som en trist historie, men den er faktisk overhodet ikke dyster. Tonta er en altfor keitete tenåring til å romme noen dyptloddende sentimentalitet. Dessuten er penselen til Jaime perfekt her: rene linjer og masse luft i hver rute.

Tiden er inne

Trettito år inn i prosjektet er Jaime på sitt skarpeste. “Talent like that doesn’t go away”, som Daniel Clowes bemerket i 2012. Det er ingen tegneserieskaper idag som er mer interessant enn Jaime Hernandez. Sammen med Gilbert har han skapt noe som mangler parallell blant tegneserier. Det er faktisk ikke enkelt å finne paralleller i litteraturen heller. Selv mammut-prosjekter som Prousts På sporet av den tapte tid kan ikke konkurrere med omfanget.

Love and Rockets har en høy stjerne idag, men hvis Hernandez-brødene fortsetter å overgå seg selv frem til det siste bind er skrevet vil øvrige tegneserier fra vår generasjon fryse i skyggen.

Ikke nøl med å trekke den første L&R-boka ut av fjellet. Det er en god følelse å være ukjent i Love and Rockets-universet. Det minner om å ankomme en storby i et fremmed land.