Kristian Krohg-Sørensen hadde et høyst produktivt år i fjor med utgivelsen av debuten Gulosten: Liv i helvete og heftet Sporveien i Oslo 1875–2015: 140 år på skinner, hvorav førstnevnte vant gull i Grafills prisutdeling for årets vakreste bøker i kategorien tegneserier.
Besøk flere tegnebord med oss!
Vi har pratet med journalist og tegneserieskaper Krohg-Sørensen for å høre hvordan han arbeider.
Du tegner mye «gamle dager». Holder du deg til gamlemåten når det kommer til tegneutstyr også eller er det rom for digitale verktøy?
Foreløpig er det veldig gammeldags, men det er nok også fordi jeg ikke har hatt så veldig mye erfaring med digitale teknikker. Da jeg tegnet Gulosten, var jeg bevisst på at jeg ville holde meg til splittpenn, tusj og pensel og at det ville gi et uttrykk som funket bra med å tegne scener fra tidlig 1900-tall. Men jeg har begynt å fargelegge litt i Photoshop med Wacom-brett og kommet fram til at det ikke er helt uheldig. Der gjør jeg også redigering og fjerning av litt smuss og blekkflekker.
Kan du forklare prosessen din, fra idé til side til ferdig bok?
Jeg har alltid skrevet ned manusideer i en notatbok og så tegnet det ut etterpå som et skissemanus i en skisseblokk. Da eksperimenterer jeg litt med sidedisposisjon og rutedisposisjon. Noen ganger har jeg skrevet bruddstykker av teksten i et tekstdokument. Jeg har prøvd å strukturere et manus, men stort sett syntes jeg det blir bedre å tegne det ut som et skissemanus. Da får man teksten på papir og man ser hvordan det vil fungere i en snakkeboble og som en tegning.
Med Gulosten arbeidet jeg med forskjellige prosesser og prøvde og feilet litt. Jeg har tenkt med bok nummer to at jeg vil spikre skissemanuset litt fastere før jeg begynner med selve tegningen, men jeg vet også at mellom skissemanuset og uttegning skjer det ganske mange prosesser i hodet. Enkelte ganger har jeg skisset opp en side to-tre ganger. Da gjør jeg litt om på størrelsen på rutene og har kanskje kommet på visuelle virkemidler som jeg tenker kan fungere. Man må kunne etterlate litt pusterom sånn at man kan tygge litt på ideene sine og ikke bare presse gjennom alt.
Samtidig tenkte jeg, da jeg startet på Liv i helvete, at jeg bare måtte pushe det gjennom, jeg kunne ikke dvele for mye ved hver eneste tegning. Jeg hadde jo ikke gjort noe slikt før, så om jeg skulle komme meg gjennom det og klare det så var jeg avhengig av en viss fremdrift. Kanskje det også er litt kult at man ser at tegningene blir bedre i boken. Jeg tegnet side 1 til 92 i kronologisk rekkefølge – det er en fin måte å oppleve historien på selv.
Du har tidligere nevnt at det å lage en tegneserieroman er ensomt arbeid. Hvordan kommer du deg gjennom en arbeidsdag?
Det siste året har jeg hørt veldig mye på lydbøker. Det var en periode jeg hørte på podcaster av Radiolab og This American Life. De varer jo bare i 20 minutter, så om jeg har hørt 20 Radiolab-episoder blir det litt mye, så da begynte jeg med lydbøker. De mest effektive dagene mine har jeg hatt mens jeg har hørt på lydbøker. De siste ukene av innspurten til Gulosten satt jeg gjerne og jobbet i tolv-fjorten timer hver dag.
Er det noe du ikke får til å tegne i det hele tatt og bruker du i så fall noen juksetriks?
Ja, det er ganske mange ting. Med Gulosten fant jeg ut at understell på maskiner, trikker og tog var ganske vanskelig, spesielt hjul og det å få kjøretøy og doninger i perspektiv. Om jeg skulle tegne en bil, kunne jeg tegne en person som gikk forbi. Da jeg begynte på sporveistegneserien fikk jeg bryne meg litt på det, for da skulle jo disse tingene vises. Jeg måtte sette meg ned og studere hvordan ting så ut og hvordan man skal tilnærme seg det. Skal man tegne ned til minste detalj, eller skal man finne noen enkle måter å gjemme bort de vanskeligste tingene? Man må finne noen veier rundt det og det er veldig festlig.
Hva gjør du hvis du tegner feil? River du sidene dine i sinne og starter på nytt?
Nei, det er mange måter å gjøre det på. Med Gulosten bestemte jeg meg for å være tolerant. Om jeg ikke var helt fornøyd med en rute, lot jeg den bare stå, og så var det helheten som ble avgjørende. Om nesen på en figur er lengre i den ene ruten enn den andre spiller ikke det noen rolle. Jeg har ikke det kravet til detaljorientering. Christopher Nielsen har vært til inspirasjon når det gjelder den måten å jobbe på: At det går an å lage tegneserier som enkelte ganger er veldig detaljerte og andre ganger litt skjødesløse. Det er en virkningsfull estetikk der. Om man har kjente karakterer, er det jo bare morsomt om de endrer litt form.
Hvordan kommer du deg gjennom tegnesperredager?
Det som er bra med å kunne tegne på heltid, er at man kan ta seg litt friheter. Så på en tegnesperredag kan man gå på ski i marka, dra ut i naturen eller noe som er sunt på en annen måte, så får man kanskje litt inspirasjon ut av det. For meg er det måten å løse det på. Jo mer jeg kan dyrke friluftslivet og være ute, jo bedre. Det kommer vel også litt an på hvor i prosessen man er. I skissearbeidet må man bare akseptere at ikke alt kommer på en dag. Når det kommer til den mekaniske uttegningen, må man nok tvinge seg litt mer. Sette seg ned, slå på lydboken og bare gjøre det. Stenge ut internett og alle former for distraksjoner. Om det er noe som skal leveres, som Sporveien, så er det gjerne korte frister og da nytter det ikke å ha en sperre. Om man står å stanger i veggen må man bare gjøre det man først tenkte og bli ferdig med det.
Kristian Krohg-Sørensens tegnebord:
- Jeg sitter i en gammal stall på Grønland sammen med Flu Hartberg, Kristoffer Kjølberg og eieren av denne rufsete manken, Sigbjørn Lilleeng. Vi har kontor og lunsjrom, og konverserer i en dannet tone. Bra greier!
- Dette er en plastikkfigur som forestiller en rev.
- Inspirasjon til arbeidet. På Sporveismuseet på Majorstua har de massevis av postkort med bilder av ulike sporvogner. Her er et bilde fra gamle Oslo med en gammel trikk, og tilfeldigvis er alle passasjerene på bildet også hauggamle.
- Anders N. Kvammen hadde vært innom på besøk en dag jeg var borte og da jeg kom dagen etter lå denne hilsenen her. Trivelig!
- Splittpenner, pensler, blyant og tusj. Winsor & Newton er det eneste som duger.
- Lysbordet har jeg lånt av Kristoffer, og jeg bruker det delvis som et vanlig tegnebord.
- Den uungåelige laptopen. Jeg lar den ligge hjemme så ofte jeg kan, men selv for en analogpuritaner går det ikke an å komme unna at datamaskin er praktisk til bildesøk, epost, fakturerin, musikk, scanning og fargelegging.