Torbjørn Lien er et av tegneserienorges store arbeidsjern. Han debuterte i skoleavisen i Mosjøen i 1981 eller -82, laget senere tegneserien Orion for Helgeland Arbeiderblad og var utover 80- og 90-tallet en del av det norske undergrunns- og fanzinemiljøet med bidrag i blader som KoNK og Kraftig Kost. Mest kjent er Lien likevel for humorserien som så dagens lys i 2000: Kollektivet.
Nylig byttet Kollektivet forlag fra Vigmostad & Bjørke til Egmont og på nyåret startet Lien også «crowdfunding» for sin første tegneserieroman.
– Friheten man har med fanziner og annen selvpublisering er noe jeg har savnet mens jeg har jobbet i den mer kommersielle delen av bransjen, forteller Torbjørn Lien fra sitt bo- og arbeidssted i Volda.
- To små høyttalere (og en subwoofer) på gulvet gir meg den musikken jeg alltid må ha mens jeg tegner.
- Veggene (og et par hyller som ikke vises) er full av rare greier jeg har samlet opp igjennom åra. Fra lister, rare kort og barnetegninger, til tegneseriefiguerer, en lekebil, og to brevåpnere formet som korsfarersverd kjøpt i en souvernirbutikk på Rhodos i 1994 eller deromkring.
- Manusskissene mine kan stort sett bare tydes av meg selv.
- Skisseark og skissebøker. Slenger stort sett over alt.
- Min nåværende MacBook Pro har tjent meg trofast i omlag tre år nå. Har et Wacom-brett også som jeg kjøpte i fjor, da det gamle tok kvelden etter omlag ti år. Pleide å ha en stor ekstraskjerm, men den lånte sønnen min da han flyttet til Trondheim, og nå har jeg blitt vant til å være uten.
- Den aller ferskeste Kollektivet-stripa på det tidspunktet bildet ble tatt. Har fortsatt litt igjen på den, ser jeg.
- Dette gamle arkitektbordet kjøpte jeg for en billig penge i 1996, og det har fulgt meg siden. Det er tungt som et vondt år, men kan heises opp og ned.
- Under en haug tegninger og tegnepapir ligger det en A3-scanner fra MUST. Den begynner å bråke litt, men funker fortsatt.
- Jeg er en av de som er avhengig av koffein og nikotin, så kaffe og snus er aldri langt unna.
- Med alderen blir synet dårligere, så for ikke lenge siden måtte jeg begynne med lesebriller. Akk, ja.
- Dette skrivebordet er så gammelt at jeg vet ikke hvor mange år det er. Kjøpte det på lagersalg i 1990, tror jeg, og allerede da var det slitt.
- Tegneutstyret mitt er ganske enkelt. Trykkblyanter med blå miner, noen penseltusjer og en haug tusjpenner i varierende tykkelse. Alt i et penal som har fulgt meg fra videregående skole.
Kan du fortelle litt om hvordan en typisk arbeidsuke ser ut for deg? Hvordan fordeler du tiden mellom de forskjellige prosjektene dine?
Det er få uker som er like, men sånn generelt så prøver jeg å sette av et par timer hver dag til andre prosjekter enn å skrive og tegne Kollektivet. Jeg har ikke faste skrivedager, men skriver manus og tegner etter behov.
Ellers så varierer ukene veldig i forhold til hvor nær en deadline jeg er og hva jeg faktisk holder på med, så en «typisk» uke har jeg rett og slett ikke.
Hva med den enkelte arbeidsdagen? Har du faste kontortider og en plan for hver dag eller er det mer sånn at du sprengjobber når deadline nærmer seg?
En detaljert plan for hver dag har jeg prøvd, men det funker dårlig. Jeg er nok av den typen mennesker som er mer effektiv jo nærmere en deadline jeg kommer, noe som jeg mistenker har gitt en del redaktører litt ekstra grå hår opp igjennom åra. «Hvordan ligger du an?» spør de kanskje to uker før deadline, og jeg svarer «Joda, er i godt driv» uten en gang å ha begynt… Men når jeg først begynner, og har frister og mål i sikte, er jeg veldig effektiv og «forsvinner» lett inn i arbeidet.
Dette høres kanskje kaotisk ut, men jeg har selvsagt mine faste rutiner. De kommer mer av sedvane enn av planlegging. Hverdagene starter i åttetida med kaffe og en gjennomgang av nettaviser og sosiale medier, før jeg skriver eller tegner fram til i fire–femtida, litt avhengig av familien rundt meg.
Men nå er det jo ikke bare tegneserier jeg driver med, så noen dager har jeg for eksempel kurs eller undervisning eller andre jobber, og bruker tiden kun på det.
Andre dager kan faktisk være rene skrivedager, der jeg jobber med enten Kollektivet-manus eller andre ting. Jeg liker egentlig godt å jobbe på kveldene, men jeg blir jo ikke yngre akkurat. Jeg merker at hardkjøret jeg drev på med før, med jobbing både dag, natt og helg, koster for mye i dag, så jeg forsøker å kun jobbe dagtid nå, og heller bruke kveldene på andre ting.
Jeg har i alle fall blitt flinkere til det nå enn før, og nå er det kun når det virkelig brenner under meg at jeg trår til til alle døgnets tider.
Hvordan har selve arbeidsprosessen endret seg i løpet av de snart 20 årene du har laget Kollektivet? Jobber du for eksempel heldigitalt nå?
Nei, jeg jobber fortsatt med tusj og papir. Jeg har jo i flere år snust på digitale løsninger, og sett hvordan den ene tegneren etter den andre begyner med Cintiq og iPad og slike ting, men jeg antar jeg er en håpløs nostalgiker. Jeg trives med å tegne «analogt».
Når det er sagt, så er det store sjanser for at jeg vil skaffe meg slikt utstyr, jeg også. Jeg er selvsagt nysgjerrig på hvordan det er å jobbe på slikt.
Ellers så er arbeidsprossessen ganske lik nå som da jeg startet. Jeg skisserer ideer og manus på kopipapir med kulepenn, tegner med tusj på papir, scanner og retusjerer, redigerer og fargelegger i Photoshop.
Det vil si, de første par årene eller deromkring hadde jeg ikke Photoshop, så jeg sendte fotokopier av stripene til forlaget, som selv sørget for scanning og fargelegging. Etter hvert begynte jeg å sende serien som filer, mens de fikk andre til å fargelegge. Men jeg var sjelden 100 prosent fornøyd med fargeleggingen, spesielt på de lengre historiene. Jeg måtte bestandig gå igjennom filene etterpå og bruke tid på å fikse dem, så til slutt tok jeg over all fargelegging selv. Først på stripene, så forsidene og til slutt alt sammen.
Jeg er ganske fargeblind og er nok ikke en spesielt dyktig fargelegger, men allikevel føler jeg at jeg har full kontroll nå, og det liker jeg.
Sverger du fremdeles til hjemmekontor fremfor kontorfellesskap?
Japp. Jeg fikk for en del år siden tilbud om å leie et kontor i en kulturnæringshage her i Volda, men fant ut at det ikke passet meg. Jeg jobbet på den tiden ofte om kveldene, og av og til nettene også, og som alenefar med barn i huset ville det vært umulig å ha arbeidsplassen utenfor hjemmet. Selv om jeg i dag primært jobber på dagtid, er det ikke lenger aktuelt. Blant annet fordi jeg også jobber når jeg er hos kjæresten min i Molde, der jeg har laget meg et hjemmekontor nummer to.
Jeg er dessuten blitt vant med å jobbe hjemmefra, og det jo faktisk veldig deilig å ikke ha en lengre vei til jobb enn de få skrittene bort til tegnebordet. Spesielt når høststormer eller snø herjer utenfor døra.
Bakdelen er selvsagt at med hjemmekontor er jeg «alltid» på jobb, og at jeg ikke kan ta en kaffe med kollegaer i matpausen. Hjemmekontor kan være ensomt med andre ord.
Av og til hadde jeg også ønsket at jeg kunne forlate arbeidsrommet og gå hjem og glemme jobben til neste dag, men sånn fungerer det ikke for meg. Jeg jobber i noen perioder til så ulike tider at det hadde aldri funket i praksis. Spesielt dersom barna og kjæresten min skal se noe som helst til meg.
Vi skjønner at du ikke vil si så veldig mye om den kommende tegneserieromanen din – så langt har du ikke røpet annet enn at den handler om roboter – men vi kan kanskje gå ut fra at den stiller andre tegne- og fortellertekniske krav til deg?
Ja, absolutt. Kollektivet lager jeg i én stil som er ganske rask og enkel. Til dette andre prosjektet har jeg eksperimentert litt med andre uttrykk og andre tegneredskaper. Jeg ønsker å prøve å fjerne meg noe fra måten Kollektivet tegnes på.
Det er heller ikke snakk om en humorserie, selv om det vil være litt humor i den, så dramaturgisk og fortellerteknisk vil det bli noe helt annet enn det jeg vanligvis jobber med, ja.
Har du også tidligere laget serier i mer episke formater?
Ikke mye. Prøvde meg i min ungdom med en lang serie i fanzinet Kraftig Kost. Og så har du jo denne juleheftetrilogien til Kollektivet som til sammen utgjør over 90 sider. Planen i 2014 var ikke å lage mer enn den første historien på 32 sider, men da jeg året etter begynte på den andre, skjønte jeg at det måtte bli en tredje også. Våren 2017 hadde jeg nesten ferdig manus til enda en ny lang Kollektivet-historie til juleheftet det året, men ulike omstendigheter gjorde at jeg måtte droppe den slik at jeg heller laget flere mindre historier i stedet.
Hva det blir i juleheftet i år er jeg ikke helt sikker på, men har noen ideer til noe som KAN bli en ny lang historie.
Saken er jo den at jeg liker best å fortelle lengre historier. Det er egentlig det som ligger til bunn i det meste jeg har gjort. Kollektivet består jo av en rekke litt lengre historier også, kanskje så mye som halvparten av alt jeg har laget av Kollektivet er annet enn striper. Så jeg ser faktisk ikke på meg selv som en typisk stripetegner, og dermed er det for meg ikke noe voldsomt steg å forsøke meg på en lengre historie.
Føler du at arbeidet med Kollektivet har forhindret deg fra å utvikle andre sider som serieskaper?
Både ja og nei. Ja, fordi Kollektivet har tatt så mye av arbeidsdagen min at jeg egentlig ikke har hatt tid til så mye annet. Nei, fordi jeg gjennom Kollektivet har lært mye om både tegning og fortellerteknikk, og jeg liker i alle fall selv å tro at jeg takket være Kollektivet har blitt en bedre serieskaper med årene.
Du har nylig opprettet en profil på folkefinansierings-nettstedet Patreon. Hvilke fordeler ser du i crowdfunding fremfor å jobbe med et forlag?
For meg er det ikke enten eller, det er både óg. Kollektivet publiseres kanskje på et stort forlag men er på ingen måte en sånn storselger som Pondus, Nemi og Lunch. Så jeg må selvsagt ha flere økonomiske bein å stå på: Andre jobber, kursvirksomhet og undervisning, og andre tegneoppdrag.
Dette med crowdfunding har vært noe jeg har tenkt på ei stund, og da jeg nå over nyttår satte meg inn i hva Patreon går ut på, så tenkte jeg: Hvorfor ikke prøve?
Foreløpig er det bare lommepenger jeg tjener der, for ut fra tilbakemeldinger jeg har fått opp igjennom årene, har jeg en liten mistanke om at mange tenker: «Hvorfor skal vi gi ham penger? Tjener han ikke fett på Kollektivet?» Men en håndfull støttespillere har det jo blitt, og det er veldig inspirerende for meg å vite at de vil betale for at jeg skal fortsatt kunne lage tegneserier. Ikke bare kjøpe de seriene jeg alt har laget eller lese dem gratis på Instagram eller Facebook.
Jeg har en fortid som fanzinetegner, og den friheten man har med fanziner og annen selvpublisering er egentlig noe jeg alltid har savnet mens jeg har jobbet i den mer kommersielle delen av bransjen. Så når jeg nå har ideen til andre ting så har jeg lyst å utgi det selv, i alle fall i første omgang.
En viktig grunn er selvsagt at etter snart 20 år med Kollektivet så er det kun den serien jeg blir forbundet med. Kommer jeg med noe totalt annet, som ikke en gang er humor, må jeg selge det inn til et forlag som alle andre, med de utfordringer det innebærer. Det har jeg rett og slett ikke tålmodighet til.
Ikke at jeg planlegger noe veldig sært altså, tvert imot. For meg er historien og underholdning for leseren veldig viktig. Men jeg vil bestemme helt selv. Jeg kunne selvsagt ha publisert nye serier kun på nett, og jeg vil gjøre det også. Men jeg er old school, jeg liker å lese tegneserier på papir og innbiller meg at det fortsatt er andre også som gjør det. Derfor vil i alle fall ett av mine to nye prosjekter bli selvpublisert, finansiert av en kombinasjon av meg selv og crowdfunding.
Egen kontroll over hele prosessen er arbeidskrevende, men også svært tilfredsstillende.
Krever administrasjonen av hjemmesider, sosiale media, blogg og Patreon mye energi som ellers kunne ha blitt brukt til å lage serier? Eller er det tvert i mot sånn at du får energi av å interagere med leserne?
Litt tid tar det selvsagt, men det er også inspirerende. Bloggen er en ventil for å få ut generell skrivekløe, og å ha direkte kontakt med lesere og fans gjennom sosiale medier har alltid vært noe jeg setter veldig stor pris på. Jeg lager tross alt ikke tegneserier for meg selv. Jeg lager noe jeg vil at andre skal ha glede av, og det å få direkte tilbakemeldinger er for meg veldig inspirerende.
Selv negative tilbakemeldinger og kritikk er for meg bra, for jeg har alltid sett på meg selv som en helt middels serieskaper som fortsatt har fryktelig mye å lære.
Du antyder at tegneserieromanen bare er det første av flere kommende storprosjekter. Hva mer vi kan vente oss?
På Patreon omtaler jeg denne robotserien som en «graphic novel», men det kan godt hende at vi heller snakker om en serie i et klassisk albumformat, altså rundt 40–50 sider. Jeg er fortsatt litt usikker på lengden og når den er ferdig, men jeg skal i alle fall ha noe mere håndfast å vise offentlig over sommerferien i år.
Den andre serien jeg planlegger vil jeg selvpublisere episodisk i hefteform. Muligens vil dette bli det siste større tegneserieprosjektet jeg kommer til å lage, fordi historien er så lang og omfattende, og jeg ser for meg at dette er noe jeg kommer til å bruke flere år på.
Jeg har skrevet på denne serien i mange år, men aldri fått tid til å gjøre så mye med den. Men jeg blir 51 år i år, og har vel innsett at skal jeg noen sinne få gjort noe annet enn Kollektivet av betydning, må jeg få ut fingeren og begynne på det nå.
Jeg har forøvrig alltid hatt andre og sideprosjekter gående, som Mannakorn, I heisen og andre større eller mindre ting. Min gamle bladredaktør Gøran Karslvik sa en gang til meg: «Torbjørn, jeg tror du trenger disse andre prosjektene dine for å få inspirasjon til å lage Kollektivet.» Og det hadde han vel helt rett i.
Hvordan ser fremtiden ut for Kollektivet?
Jeg syns serien fortsatt er moro å lage, jeg har fortsatt ideer å lager, og har en viss plan for hvordan serien en gang skal avvikles. Denne slutten er litt annerledes enn jeg opprinnelig så for meg, fordi serien hele tiden utvikler seg, og noen ganger i retninger jeg ikke har planlagt.
Uansett, om leserne fortsatt vil lese og kjøpe den, og Egmont eller andre forlag fortsatt vil utgi den, så vil Kollektivet i alle fall feire 20-årsjubileum neste år.
