Hvis du spør en tilfeldig danske hvilke norske tegneserier han eller hun kjenner til vil nok svaret bli noe mangelfullt. Pondus kan dukke opp – hvis leseren i det hele tatt har fått med seg at serien er norsk. Nemi også, kanskje, eller noe av Jason. Enkelte lesere av den danske avisen Politiken, og Munch-entusiaster, vil kunne nevne Steffen Kvernelands Munch-biografi. Men hvis man ikke er spesielt interessert i tegneserier og Norden, er kjennskapet til norske tegneserier alt annet enn komplett. Og det er i grunn synd, for den norske seriekulturen akkurat nå har interessante ting å by på, selv om den på mange måter, slik som den danske, ennå ikke er på høyde med noen av våre nordiske naboers.
På de bakerste rekker
For vi kan likeså godt innrømme det med det samme: Danmark og Norge er de trege elevene i klassen når det kommer til de fire store nordiske lands tegneseriekulturer. Svenskene er langt foran med tonnevis av kule prosjekter og finnene er i full ferd med å innta andre lands markeder i oversatt form på en sprø, avantgardistisk og superprofesjonell måte.
Så vi dansker er egentlig glade over at Norge henger litt i bremsen og gir oss noen å sammenligne oss med. Men stopp! Hør! For på samme måte som det skjer ting på den danske tegneseriescenen om dagen med festivaler, serieskaperutdannelse og tegneserieråd så er det kanskje også noe å høste i det norske tegneserielandskapet? For det handler jo om kunstnerne, tegnerne. All verdens penger, tegneseriesentre og ressurser kan ikke gjøre noen forskjell hvis det ikke finnes dyktige serieskapere i nasjonen.
Så hvordan står det til i Norge? Med mine danskebriller presset godt opp på nesen er det disse tingene som fanger blikket mitt:
Humor i stripevis
De nordiske landene har alltid vært veldig glade i avisstriper og det daglige humoristiske innslaget eller eventyrlige fortellingen i stripeform har en lang og solid tradisjon hos oss alle. Så egentlig burde det ikke være nødvendig å nevne dette, men det er det, likevel. For nordmenn ser ut til å dyrke stripeserier med en dedikasjon og begeistring som det er vanskelig å finne maken til. Pondus, Nemi, Eon, M, Kolleltivet, Lunch. Dette er serier som har fått sine egne blader og som dermed i kjølvannet av sin egen suksess trekker nye, norske talenter med seg inn i den stripete verdenen. I Danmark har vi hatt glede av Pondus og Nemi både i avisene og i bokform, men forhåpentlig får vi enda flere norske striper på det danske markedet snart. Avisstripen er et temmelig begrenset format, så det krever sin mann eller kvinne å få noe stilig, morsomt og godt ut av det, men det er nettopp dette de norske stripeskaperne mestrer til fulle.
Dongeryboksen: Don’t be a fucking moron!
Dongeryboksens digre samling av fanzineproduksjon havnet i en opphetet kryssild i Klassekampen hvor de norske anmeldernes generelle begeistring for boksen ble debattert. I Danmark har vi også jevnlig den slags diskusjoner, faktisk tror jeg de fleste tegneseriefans i verden kjenner til slike ville verbale slagsmål vedrørende om noe kan kalles en tegneserie eller ikke, når noe er godt eller dårlig og spesielt spørsmålet om teknisk dyktighet, dvs. det å kunne tegne. Som utlending, som bare fikk boksen i hendene uten å kjenne spesielt til forhistorien, må jeg tilstå at jeg er helt solgt. Det er langt i fra alt i boksen som har kunstneriske kvaliteter, og svært mye av det er nok kun morsomt hvis man selv var til stede.
Det er nok også sannsynlig at visse deler av materialet ikke vil kunne bestå den mildeste tegneserietest. Men til gjengjeld er det vanskelig å ikke bli smittet av den gjennomgående begeistringen og gavmilde gleden ved tegneseriemediet som flyter over i boksens mange deler. Det er snakk om en kjærlighetserklæring til det eksperimentelle, til stripeserien i en helt ny form, til humoren og den kollektive skaperglede: En helt grunnleggende forelskelse i det å skape, uansett evner og formål, og et gjennomgripende pågangsmot og en fandenivoldskhet, som insisterer på at fantasien og den bisarre og skjeve skapertrang får siste ord. Ja, Dongery er platte, dumme, fjollete og tegner stygt og uforståelig. Men det er også noe av det mest fascinerende jeg har sett på tegnesereiscenen, for det er så tydelig at Dongery-guttene, midt i alt kaoset, har vært fødselshjelpere til hverandres talentutvikling, og at de samtidig har hatt det så gøy at det gir gjenlyd hos leseren. Her har Norge noe som er helt i en egen særklasse.
Kverneland og Fiske: Punktum!
Jepp, man kommer ikke utenom den – Steffen Kvernelands Munch-bok. Jeg vil ikke bestride det som anmeldere i hjemlandet, og også utenfor Norges grenser, har fastslått: Dette er et mesterverk. Allerede før boken kom ut visste jeg at den ville bli helt fantastisk, for en av mine absolutte norske favoritter noensinne er Kverneland og Lars Fiskes Olaf G. Deres særegne og personlige investering av tid og engasjement i en, i danske øyne, obskur norsk tegner har alltid slått meg med forundring. Rent bortsett fra at de to herrene tegner r… ut av buksene og forener en energisk humor med kunstnerisk dyktighet og solid kjennskap til hovedpersonen. Forbilledlig formidling, med andre ord, og selv om Edvard Munch har fått svært mye oppmerksomhet i det siste tviler jeg på at det blir morsommere, mer medrivende, særegent vakkert og spektakulært underholdende enn i Kvernelands versjon.
Fiske er med Kverneland på Munch-museet i Oslo og Kverneland er med Fiske på Sprengel-museet i Hannover i jakten på materiale om Kurt Schwitters. For ved siden av Munch-boken MÅ det på hylla di stå Herr Merz, Lars Fiskes fabelaktige beretning om Kurt Schwitters liv og verk. Med sin sirlige og kantete strek fanger Fiske Schwitters’ ville prosjekter og borer seg helt inn i kunstnerens vesen og betydning. Både tidsperioden, det kunstneriske miljøet og omfanget av Schwitters talenter står knivskarpt i en meget dedikert fremstilling i tekst og tegning.
Kverneland og Fiske har egentlig funnet opp sin helt egen form for biografisme, som består av like deler suveren tegneteknikk, solid research og personlige opptredener holdt sammen av øl, meta-kommentarer og reisedagboknotater. Hvis man ikke blir sulten etter mer om Schwitters og Munch og sporenstreks booker en reise rundt i Fiske og Kvernelands fotspor er det noe virkelig galt med en!
Talentmassen
Fremtidens norske tegneserielandskap blir i høy grad formet av de talenter som dukker opp av seriejorden akkurat nå, og her er det absolutt gode takter å spore. Antologien Forresten har lenge vært et godt sted å få øye på nye talenter, og i siste utgave, nummer 27 (nå med dobbelt så mange sider og i farger) dukker flere spennende navn opp.
En av de talentene jeg nylig har oppdaget er Ida Nevetdahl, som utover det å ha laget den helt fantastiske nettserien Like an Artist også briljerer i den underholdende reisedagboka Moskva sammen med en annen god tegneserietegner, Øystein Runde. Parløp i serier er ofte interessante fordi de forskjellige tegnestilene trer så tydelig frem, og makkerne Neverdahl og Runde klarer å gjøre en ellers litt uinteressant reisebeskrivelse til en anbefalelsesverdig og sjarmerende beretning om Russland.
Hverdagskunsten
Mye av det jeg har skrevet om her handler om morsomme, norske tegneserier: Det er helt klart en sterk humoristisk nerve i mange norske serier, men det utelukker ikke at for eksempel også den avdempede hverdagsfortellingen har sin plass. Til slutt vil jeg derfor også nevne Lene Ask og Anna Fiske, to tegnere som ikke nødvendigvis er nye navn, men som jeg absolutt håper å få se mer av i fremtiden. I Anna Fiskes særegne strek blir gruppeterapiens gleder og sorger utforsket i Gruppa. Boka er langt fra uten humor, men rommer også dype tragedier som midt i det hverdagslige kommer til uttrykk i de mange panelene hvor Fiske omhyggelig tegner deltagernes sko. Samme møysommelige virkelighetsskildring finner vi i Neste gang blir alt riktig hvor Lene Ask forteller historien om bibliotekaren Marits forhold til sine foreldre ved hjelp av en sirlig tegnestil som ofte dveler lenge ved den samme situasjonen. Her er det ikke forløsning og stor dramatikk som står i fokus. Bare mennesker som lever livene sine.
Fra striper via biografier og fanzineserier til reisedagbøker og hverdagsskildringer. Norske tegneserier rommer mye av det den internasjonale tegneseriekulturen også har å by på, men det er stadig vekk plass til mye mer norsk tegneseriekultur. Jeg håper at danske lesere får øynene opp for den norske seriekulturen og så håper jeg også at Norge snart får plassert seg på oppløpssiden sammen med de andre nordiske landene. Det burde være mulig – entusiasmen og talentmassen tatt i betraktning.
Jeg er ikke så veldig belest i tegneserieuniv erset, men steffen kvernelands De Knyttede Næver (Jonas Fjeld) er min favoritt. Jeg har også sansen for De Fire Store av Runde.og jeg ser spent fram til Kruger og Krogh. Jeg er ikke riktig så begeistret for Pondus og Nemi ettersom de ikke forteller lengre historier.
Ja, Kruger og Krogh virker veldig lovende, her kan vi få noe ganske annerledes og nytt i norsk sammenheng. Vi skal følge opp den når den utgis i august!
Takk for svar, Jeg satt her om dagen og kikket gjennom wikipedia http://no.wikipedia.org/wiki/Kategori:Norske_tegneserier
Det som slo meg etter at jeg fikk kikket gjennom dem, var at det var mange med to venner, som Holger og Hagbart, Truls og Trine, Per og Else, Ola og Pelle, Paal og Pelle, Seidel og Tobram, Dimpen og Dumpen, Store Lars og Litle Lars, Hellitern og Halvlitern, To Trøtte typer.
Dernest slo det meg at det var lite episke serier med lengre fortellinger, som også Aslak Myre påpeker. Det finnes imidlertid noen gamle serier som vi kan være stolte av, bla Reisen til Ken, Ingeniør Knut Berg og Den Evige Ilds land, alle var tidlig ute i sin sjangre. Synd at de forsvant, og at de rent grafisk ikke var mere utfordrende.
Det er heller ingen superhelter (takk og pris, for jeg vet ikke om de passer i Norge) . Så mange historiske serier var det heller ikke (hva med en serie fra Snorres kongesaga). skjønt serier som «Jens Båtsman» og «Ola Dekksgutt» satt i sjøfartens storhetstid og «Krigspekulantenes fiende» hadde vært morsomt og fått lest. Kunne ikke alle disse gamle seriene skannes og legges ut på nettserier.no?
Nei.
Det må i såfall skannast inn og leggjast ut av dei som no sit på opphavsretten. Ein kan ikkjs gå utifrå at det allereie er i public domain.
Nettserier er eit lavterskeltilbod for publisering, det vil seie at ein trenger ikkje å vere proff for å legge ut ting, men ein kan ikkje leggje ut andre personars opphavsrettsbeskytta materiale. Fordi det er ulovleg og redaktøren på nettserier må fjerne slike sider viss dei vert lagt ut.
Viss ein derimot sikra tillatelse, så skulle det vere uproblematisk, men eg veit ikkje kven som ville ta på seg alt det research og scanne-arbeidet og sikre seg publiseringsrettar for å leggje ut slike ting på ei gratisside.
En god del av seriene gikk jo i nedlagte publikasjoner som «Magasinet for alle» og «arbeidermagasinet» osv osv. De som er publisert i bøker er jo allerede skannet og lagt ut på bokhylla på nb.no . Hvorfor kan ikke avisseriene samles på nettserier.no også? Seriene gir jo ingen inntekt til etterkommerne i dag ettersom de er glemte.
Nasjonalbiblioteket er i ei anna stilling her i forhold til opphavsrett sidan det er eit bibliotek.
Ein kan likevel ikkje leggje ut noko på nettserier.no som ikkje anten er i public domain eller ein sjølv sitter på rettane til å publisere.
Viss ein kunne sikre desse rettane så hadde det sjølvsagt vore ein utmerka stad å publisere desse tinga. Der skal eg vere einig.
Men der er to omsyn som må takast her: 1) ein del av dette kan framleis vere hefta med opphavsrett. Og 2) viss ein leggjer ut ein serie ulovleg, så er det ikkje berre den som leggjer ut serien som er i trøbbel. Som redaktør av nettstaden så kan Olaf Solstrand haldast ansvarleg for brot på opphavsretten og bøteleggjast eller straffast for det, og det kan i tillegg å ut over heile nettstaden.
Eg skjøner at du synast det er ein god ide, men i tillegg til det reint formelle så bør ein, viss ein leggjer ut gamle, gløymde serier, òg vise respekt for opphavsmennene. Det vil seie at ein ikkje berre finner ut meir om dei, men prøver å involvere anten dei sjølve eller deira etterkommarar i prosessen med å publisere desse. Sjølv om det er snakk om gratispublisering og sjølv om verkene er i public domain.
Medvete om vår teikneseriehistorie handlar ikkje berre om seriane som vart publisert i norske aviser og magasin, men om personane som lagde dei.
Utgangspunktet vårt må vere respekt for dei og deira ynskjer. Difor må ein akseptere at ein prosess for nettpublisering av vår «gløymde» teikneseriehistorie kan vere arbeidskrevjande og omstendeleg.
Joda, jeg kjenner opphavsretten, men jeg er sikker på at nettserier.no kunne bruke tegneseriemuseet sin kompetanse (eller NB) og få til noe her. Jeg tror det er få etterkommere som vil nekte noen å skaffe ny oppmerksomhet til gamle serier. Men jeg tror ikke nettserier.no har resurser til å finne ut av dette på egenhånd. Han sier jo at han «bare er en mann», dvs han har ingen hjelp. Alternativet er jo at NB.no lager et nettsted hvor de presenterer gamle serier. De har jo resurser. Jeg syntes det er ergerlig at en del av populærkulturen skal sitte å råtne i arkivene, spesielt når vi har så lite av dette. Det samme gjelder populærmusikken. Hitter fra 20, 30, 40, 50 og 60-tallet burde legges ut. Artistene er døde, og låtene er forlengst glemte.
Vel, NTF og Tegneseriemuseet er vel mest nærliggjande å tenke på som ressurs der, men ein må samstundes vere klar over at dei mange ideelle eller marginalt profitable aktørane i SerieNoreg som held på med slikt arbeid har meir prioriterte prosjekt og oftast budsjett til berre halvparten av dei.
Det er ein god idè å samle informasjon om alle «gløymde» norske serier, identifisere opphavsmenn og rettigheitshavarar og sikre retten til å publisere desse digitalt som eit «Digitalt Tegneseriemuseum».
Men det krever inngåande research av nokon med ei viss oversikt over norsk teikneseriehistorie og tilgang på alle dei relevante utgivingane, og i nokon tilfelle midler til å betale for rettigheiter.
Sjølv med støtte frå Kulturrådet og ein viss grad av dugnadsarbeid så snakkar ein om ei basis-satsing på rundt 100 tusen kroner.
For all del, det er eit interessant prosjekt som kan gi grunnlag for både bokutgivingar og masteroppgåver, men eg veit ikkje om nokon som både er kvalifiserte til å gjere arbeidet og som ikkje allereie er overlessa av både dagjobb og diverse dugnadsaktivitetar.
Dette trenger ikke være så vanskelig. Om NB.no likevel skal skanne alle de gamle utgavene av Arbeidermagasiner og Magasinet for alle, da kan man bare lage en en egen side på nb.no som linker til de ulike tegneseriene. Men så langt ser det ikke ut som om NB har kommet til magasiner og blader ennå. NRK har jo lagt ut alle de gamle radiosendingene, så dette kommer nok også. Jeg tror nok tegneseriemuseet allerede har god oversikt over hva som har blitt gitt ut i Norge.
Å publisere ein teikneserie som ein del av ei bok eller magasin i eit digitalt arkiv er nok innanfor rammene til det eit bibliotek kan gjere.
Å skille ut desse seriane i det som i praksis vert eit eige arkiv har andre implikasjonar i forhold til kva eit bibliotek kan gjere eller ikkje.
Det er ikkje meininga å vere negativ, eg er 100% for eit digitalt arkiv av eldre serier, men der er fleire omsyn som må takast, fleire formelle ting som må ordnast og uunngåelege kostnader ved eit slikt prosjekt som må dekkjast inn. I tillegg er det mykje meir arbeid enn du kanskje trur.
Eg meiner at det er viktig å vere medveten om desse utfordringane viss ein ynskjer å få realisert eit slikt prosjekt.
Det er ikkje «Bare-Bare» å få i gong slike ting.
Til dømes kan det nemnast at eit prosjekt for å trykke opp heile Ingeniør Knut Berg serien i bokform for nokon år sidan visstnok stranda på at forlaget og eigarane av opphavsretten, etterkommarar av opphavspersonane, var usamde om kva som var ein realistisk pris for trykkrettane.
Det er ikkje sikkert at andre rettigheitshavarar har lyst til å gi ifrå seg noko gratis heller, og for vere ærleg så ser eg ingen grunn til at dei skal gjere det slik heller. Det er viktig at serieskaparar (eller deira etterlatte) vert betalt for sitt arbeid, sjølv om det vart gjort for 50-60 år sidan.
Og det vil krevje ei viss finansiering.
For nokon som ser på dette kun som ein lesar, så synast det nok, no i piratkopieringens tidsalder, uproblematisk å berre legge ut ting.
Det vert kanskje oppfatta som uproblematisk fordi det teknisk sett er enkelt. Og det er ikkje sikkert at dei som har ein juridisk rett til å klage vert klar over at det er lagt ut.
Men skal ein gjere dette på ein seriøs måte som trekkjer inn offentlege aktørar, så må ein gjere det på ein formelt riktig måte, utan snarvegar.
Eg peiker ikkje på desse utfordringane for å gjere det meir vanskeleg enn det må vere, men for å presisere at det allereie er vanskeleg viss ein vil gjere det korrekt.
Opprettshaverne til Ingeniør Knut Berg må jo ha hatt et et helt forskrudd syn på hva man kan tjene på slike serier. De skal være glad om de får noe i det hele tatt. Nåja, nok om det. Det finnes en annen mulighet. Som du kanskje vet vil neste utgave av nettserier.no åpne for muligheten til å ta betalt for seriene. Det betyr at hele ingeniør knut berg serien kan legges ut, og så kan folk betale for å lese den på nettet.
Ja, men berre om ein får tak i dei som eiger opphavsretten og får dei til å gå med på det. Alt det arbeidet må uansett gjerast.
Vet du hvem det er som eier Ingeniør Knut Berg? Ved siden av Jonas Fjeld er dette den mest lovende serien i Norge med hensyn til filmatisering, mener jeg. Jeg kan tenke meg en norsk film på linje med Sky Captain and the World of Tomorrow basert på Knut Berg, men det blir kanskje litt dyrt:)
Men en tegnefilm basert på Steffen Kvernelands Jonas Fjeld, det er mulig.
Tilbake til dette med opphavsrett (takk for en interessant diskusjon). Jeg mener det må bli lettere å finne eieren av ulike opphavsretter. Disse burde samles i en søkbar database. Jeg tror ikke meningen med opphavsretten er at etterkommerne skal sitte på rettighetene i tre generasjoner fremover, men å beskytte inntektene til kunstneren mens han eller hun lever.
Eg veit ikkje kven som eiger Knut Berg, men Fonna Forlag har full oversikt der.
Meininga med opphavsretten var opprinneleg at den skulle stimulere til ytterlegare kreativitet ved å sikre avgrensa rettigheitsmonopol i den første, mest innbringande fasen.
Seinare har det kome andre omsyn til syne, spesielt då ved andre medier enn prosabøker.
Ein tekst kan alltid gjenutgivast som ny, så lenge orda ikkje går tapt,.Med filmar, TV, teikneserier og musikk (på opptak) så må ein restaurere «originalar» til eit «arkivalt» nivå for å kunne lage nye kopiar. Dette er fagleg krevjande arbeid.
Slik stoda er no, så er det mykje større sjanse for at noko vert omfattande restaurert på ein kostbar måte viss der er opphavsrett på det. Eksempelvis mange av DC Comics sine «Archives» og Kapteinens Jul restaurert av Henrik Rehr (som er restaurert på nokonlunde tilsvarande måtar).
Så i denne fasen med mange serier med eit enormt restaurasjonsbehov så kan den lange opphavsrettsperioden vere ein fordel, då den gir eit insentiv til å restaurere og republisere. Ein har då framleis ein periode att utan konkurranse.
Restaurasjon er bra, men vi må huske at det bare er oss i Norge som er interessert i Ingeniør Knut Berg og Ola Dekksgutt. Det er ikke snakk om Disney eller Marvel. Salget på en restaurert bok med alle Ingeniør Knut Berg albumene vil bare selge i Norge, og sikkert bare i et par tusen- om man er heldig. Nei, her er det klart at staten må inn med subsidier, i tillegg til at trykkekostnader kuttes. Derfor har jeg tro på en nettbasert lese-app for gamle serier. Uansett så beveger jo alle seg bort fra papir og over på tablet og ebok. Et alternativ er å la være å trykke Ingeniør Knut Berg-boken, og heller selge den kun som ebok for tablet via de eksisterende ebok-handlerne.
Har du forresten sett denne siden http://comicbookplus.com/?cid=1507 . Her legger amerikanerne ut sine serier fra samme periode som Knut Berg. Til og med noe av DC comics sin katalog ligger her.
Dei seriane som ligger ute der er frå selskap som trykte work-for-hire serier (der selskapet vart rekna som juridisk opphavsperson og hadde alle opphavsrettar) og som på eitt eller anna tidspunkt gjekk konkurs eller la ned.
Dette medførte at selskapa var nedlagt når opphavsrett skulle fornyast anten etter 28-års grensa eller 56-års grensa. Viss du ser nærare på den nettsida så advarar den spesielt mot å leggje ut dei seriane frå desse selskapa som av forskjellige grunnar ikkje er i public domain.
Dei fleste public domain serier er knytt til marknadskollapsen på 1950-talet, så mykje gjekk ut av copyright i perioden 1963-1985.
Noreg tilslutta seg Bernkonvensjonen allereie med Paris-traktaten av 1896, der opphavsrettsperioden er opphavsmannens levetid pluss 50 år. I tilfeller med fleire opphavsmenn så gjelder det 50 år etter lengstlevande.
Teiknaren, Jostein Øvrelid døydde i 1983. Det vil seie at Ingeniør Knut Berg-seriane som vart laga på 1940-talet ikkje vert public domain før tidlegast i 2034.
Til samanlikning kjem Jens R. Nilssen sine Smørbukk i Public Domain tidlegast i 2040, Haukepatrulen i 2033 og Vangsgutane i 2035.
No er eg usikker på kortid 70-årsregelen trådde i kraft, men det kan godt vere at ein må plusse på minst 20 år på kvar av dei ovanståande datoane.
Forskjellige lovar har slik skapt eit annleis status quo. Noreg har ein mykje høgare terskel før noko hamnar i public domain (i tillegg er der ideelle rettigheiter som aldri opphøyrer), og difor får ein ikkje slike sider på norsk som den amerikanske du linka til.
Rett og slett fordi der ikkje er nokon særleg kjende serier der opphavsretten er utløpt. «Volumet» er sikkert uansett beskjedent.
Ja, eit slikt system må eventuelt subsidierast, både i utviklings og research-fase og i forhold til å betale rettigheitshavarar. Det er ei utfordring. Det største problemet der er at sjølv om ein sender inn ein søknad til eit slikt prosjekt og får den godkjent av kulturrådet, så kjem pengane til å kome av den totale kulturpotten for teikneseriar, som mest sannsynleg ikkje vert utvida under noverande regjering og storingssamanstening.
Det vil seie at sjølv om eit slikt prosjekt synast forlokkande så kan det kome på bekostning av satsing på aktive talent og nye teikneserier i ein veldig sårbar fase. Det er ikkje lenge sidan vi endeleg fekk starten på ei skikkeleg innskjøpsordning.
Det er ei problemstilling som bør debatterast litt rundt omkring, trur eg, før ein prøver å stable på beina noko slikt. Ein må få litt oversikt over implikasjonane.
Nei, uff : no høyrast eg så altfor negativ ut.
Ja, du høres litt negativ ut:) Men la meg først si: jeg er enig med deg i at forfattere skal få betalt så lenge de lever, og kanskje i noen år etter de er døde. Men 70 år er alt for lenge. Den norske loven er for streng. Det er ikke riktig at forlag og slektninger skal kunne melke andres kulturprodukter i to generasjoner etter at opphavsmannen er død.
Når det gjelder utvalget av public domain tegneserier i USA, så vil jeg bare si at utvalget er helt enormt. Skippern (og supermann tegnefilmene, samt et par snurrsprett filmer) er i public domain, og selv om veldig få av de kjente superheltene er frigitt, så finnes det mange fine detektivserier og skrekkserier som er public domain nå. Nå kunne det jo aldri hjelpe oss i Norge, for vi har jo bare noen få serier, mens USA har en kolossal mengde med serier å ta av. Min tanke er ikke å hindre at opphavsmenn får betalt, men å holde tradisjonen levende, å få gamle helter fram i lyset igjen. For å gjøre dette må vi ta bort noen av rettighetene til forlagene og etterkommerne. Nå er jo loven slik som den er, og det finnes vel ingenting jeg kan gjøre med det. Men jeg mener ebøker og internett vil kunne hjelpe oss med distribusjonen av de gamle klassikerne. Om man må betale litt på nettet for dem, så er det greit for meg. Det viktigste er at de blir tilgjengelige, og at de ikke blir glemt.
Oi, her var det en lang diskusjon jeg har oversett med interessante ideer. Det er utrolig mange glemte og gjemte skatter der ute, å få til en publisering på et vis hadde vært fantastisk. Vi skal se hva vi kan gjøre også, men en utfyllende liste med illustrasjoner er vel det mest realistiske å få til i første omgang.
Jeg vil bare legge til noe om kulturbudsjettet. Du har rett i at det trolig ikke blir noe mere penger til tegneserier med blåblått styre. Historisk arbeid står i motsetning til nye produkter, slik er det når det gjelder norsk film også. Jeg ser to mulige smutthull fra dette. Mere av det historiske arbeidet kan tas opp av Nasjonalbiblioteket. De har jo f.eks restaurert og lagt ut 7-8 gamle norske stumfilmer. De kunne gjøre noe lignende for tegneseriene. Jeg tror ikke de blåblå vil kutte i NBs budsjett, selv om de hater kultur. Den andre muligheten er Høyrevelgernes favoritt: privat næringsvirksomhet og sponsing. Med dette mener jeg ikke bare at Statoil skal sponse tegneseriehistorien. Når nettserier nå begynner å la folk ta betalt for tegneseriene sine, vil dette tiltrekke seg flere profesjonelle tegnere. Nettserier.no vil kunne ta en prosent av inntektene, og dette overskuddet vil kunne brukes til å skanne flere serier, gjøre opphavsrettslig research og utvikle nettsiden. På sikt vil nettserier.no kunne bli en nettbokhandel på linje med Kindle for tegneserier som tillater selvpublisering.