Da jeg tok filosofi grunnfag hadde vi et eget kurs om tidsreising. Vi fokuserte ikke på de tekniske vanskelighetene, naturlig nok, men på de logiske, og de var det flust av. Professoren vår var likevel overbevist om at tidsreise var mulig, teoretisk sett, og jeg ble etterhvert ganske overbevist selv, og. Men selv om filosofer har klart å greie ut de fleste problemene når det kommer til tidsreiser, er sci-fi-historier nesten alltid fulle av mer eller mindre irriterende logiske brister. I Patience, derimot, som er Daniel Clowes’ første bok siden Wilson (2010), har Ghost World-tegneren knekt koden og laget en fortelling som både fascinerer og overbeviser.[infobox]
Lykken som brast
Historien begynner konvensjonelt med det forelskede paret Jack og Patience som venter barn. Alt er perfekt, rent bortsett fra at Jack ikke har noen skikkelig jobb og ljuger til Patience om at han har det. Men så setter tragedien inn. Jack finner Patience død i leiligheten og blir selv anklaget for mordet. Etter ti måneder i fengsel blir han til slutt renvasket, men drapet er fortsatt en gåte.
Så hopper vi frem i tid til et 2029, som like godt kunne vært 2229. Noen folk har blå eller grønn hud, bilene er futuristiske og Clowes tegner fremtiden i duse pastelltoner. Endringene til tross, Jack er fortsatt like opphengt i å finne ut av hvem som myrdet Patience. Og i 2029 har han litt mer flaks: han finner nemlig fram til en mann som kan reise i tid. Nå skal Jack endelig få reddet Patience, men tidsreisingen viser seg å være litt mer komplisert enn først antatt…
Lag på lag
Patience er en umiskjennelig Clowes-utgivelse. Både farger, strek og ruter fortsetter der Wilson slapp. Men Clowes er heller aldri redd for å eksperimentere eller videreutvikle den tydelige stilen sin. Etterhvert som historien utfolder seg blir derfor rutene mindre rigide, historien sprenger rammene deres, og Clowes gir plass til mer fantastiske virkemidler. Å reise i tid skaper forvirring, det fikk professoren vår tydelig vist i filosofitimene, og det gjør også Clowes her.
Jo mer Jack reiser, jo flere lag får historien og jo vanskeligere blir det å holde oversikten. Dette er derfor en bok som virkelig må leses to ganger, men det er ingen tung oppgave: Det første man tenker når man er ferdig første gang, er at den må leses igjen. Under andre gjennomlesning blir historien mer logisk og samtidig kommer de grunnleggende verdiene Clowes ønsker å belyse mer til overflaten. For hva er meningen med livet? Det ser ut til at kjærligheten også i denne boka kommer temmelig høyt opp på lista.
Sterkt kvinneportrett
Et av grepene Clowes benytter seg av, og som jeg syns er mindre vellykket, er avkuttede snakkebobler. Gjennom hele boka får vi av og til servert bare halve setninger og ord løsrevet fra sin sammenheng. Det er nok meningen at dette skal skape avstandsfølelse, at man ikke er «helt med» og går glipp av ting, men det blir en unødvendig gimmick. Clowes har et så godt grep om historien i seg selv at han ikke trenger dette virkemiddelet, som verken er nytt eller spennende.
Clowes som historieforteller glitrer virkelig i denne boka, og han makter å overraske gang på gang. I Ghost World viste han hvordan han uanstrengt kunne skildre to tenåringsjenter på en genuin og troverdig måte. I Patience blir den unge kvinnen ved samme navn skildret på en like varm og medmenneskelig måte. Det som først virker som Jacks historie blir også etterhvert like mye Patience sin og overgangene mellom hvem som er jeg-person går sømløst. Clowes lar oss få komme under huden på karakterene og virkelig ønske dem det beste, selv når de ikke oppfører seg på best tenkelig måte.
Finurlig løst
Det er stor stas å endelig ha en ny Clowes-utgivelse i hendene og den 180-siders lange boka er et høydepunkt. Clowes presterer her opp mot sitt aller beste, og det sier ikke lite. Boka har også en varme i bunnen som føles frisk etter den litt mer kyniske Wilson. Patience er på sin side ikke like morsom, men Clowes har i hvert fall tegnet inn noen lystige bifigurer. Av ukjente årsaker kommer boka først ut på Fantagraphics i mars, så det danske forlaget Aben Maler fikk en verdenspremiere da de utga Patience ved juletider. Jeg har lest den danske utgaven, og for nordmenn som ikke orker å vente, er det en glimrende løsning. For dette er en bok man uansett ikke bør vente for lenge med å lese.
Jeg er sikker på at selv filosofiprofessoren min ville vært fornøyd med Clowes’ tak på tidsreising, og det er ikke noe dårlig skussmål, for han var det ikke lett å imponere.
