Anmeldelse
Piri & Chip
Victoria Hamre
Überpress, 2026
I Victoria H. Hamres andre bok om dyrene på øya Ezo, får leseren et gledelig gjensyn med chilifroskene Piri og Chip. De to søsknene elsker å terge de andre barna på øya og finner på stadig nye rampestreker, til ofrenes store frustrasjon. En dag får innbyggerne på Ezo besøk av gjester som kommer reisende på en gigantisk øysnegle. Gjestene har med seg en mystisk frukt i gave. Etter hvert begynner merkelige ting å skje på Ezo, og folk oppfører seg rart. Piri og Chip er sikker på at dette har noe med øysneglen å gjøre, og sammen med (u)vennene sine legger de ut på eventyr for å oppklare mysteriet.
Sære skapninger og lekent design
Mitt første inntrykk av boka, var at dyrene i fortellingen er bygget på et litt sært, men ikke ukjent konsept når det kommer til karakterdesign. Hamre lar seg nemlig inspirere av både mat og dyr, noe som resulterer i artige vesener som chilifrosker, burgerkrabber og tuttilottier (en blanding av tuttifrutti og salamandrene axolotler). Grepet er på mange måter enkelt: Burgerkrabben ser nettopp ut som en krysning av en burger og krabbe uten noen mer subtile detaljer. Likevel er dette konseptet velfungerende, og øya Ezo blir dermed til et miljø med et spesielt og fargerikt dyreliv. Streken er selvsikker og leken, med en fin variasjon mellom tynne og tykke strøk. Dette kler konseptet og karakterene godt, og vil sannsynligvis falle i smak hos barn som målgruppe. Jeg ser for meg at barna lett kan finne seg en favorittfigur fra denne boka, enten man liker de rare, morsomme eller søte skapningene.
Det er flere kvaliteter ved det visuelle. Hamres bruk av kalde og varme farger gir liv til dyrelivet og naturen på øya, og fungerer også som et effektivt grep i historiefortellingen. Hvert sted på øya får sin egen fargepallett, som de grønne og frodige skogene, eller chilifroskenes hjem i jordlige og varme farger som brunt, rødt, gult og oransje. Etter hvert som handlingen utspiller seg, skifter fargetonene fra varme til kjølige farger, et tydelig tegn på at noe ikke er som det skal være på øya.
En enkel historie som fungerer
Det skal sies at historien er av den enklere sorten, uten dypere lag eller komplekse karakterer. Figurene fremstår som ganske typifiserte, men dette tilfører også handlingen mye humor. Hamre gjør også mye riktig når det kommer til det fortellertekniske: Handlingen har en god komposisjon hvor leseren får akkurat nok informasjon til å forstå universet, uten at dette går over i langtekkelig eksposisjon. Spenningen bygges effektivt opp, og handlingen tar også uventede vendinger. Piri og Chip oppdager etter hvert at problemet er langt større og mer alvorlig enn de kunne forestilt seg.
Når en historie i stor grad baserer seg på humor og varme, og man i tillegg tilfører den en dose alvor, kan man stå i fare for at de ulike elementene undergraver hverandre. Hamre løser dette på en god måte. Det blir aldri dystert eller trist, men alvoret tilfører historien spenning uten at det går på bekostning av humoren.
Et visuelt stilbrudd
Piri og Chip preges av en lekenhet både narrativt og visuelt, men rutekomposisjonen byr på et stilbrudd. Rutene er med noen få unntak firkantede, og karakterene, handlingen og miljøet avgrenses alltid av rutene. Dette gir riktignok layouten et rent og ryddig uttrykk, men jeg synes ikke at dette utgjør en god kontrast til det sprudlende og morsomme konseptet. De få sidene hvor Hamre bryter med den rene rutekomposisjonen, kler historien langt bedre. Her skulle jeg ønske at serieskaperen eksperimenterte enda mer. Å tilføre rutene mer variasjon i form og samtidig la noen elementer eller karakterene tidvis bryte ut av de hvite rammene, ville kledd denne historien ekstra godt.
Når det kommer til det tekstlige, lar Hamre lydord og felles utrop bli en del av det visuelle uttrykket. Ved å gi ordene en dempet fremtoning og farger som passer inn med resten av innholdet, unngår Hamre at disse tekstsegmentene blir for forstyrrende. Flere steder gir dette grepet også en ekstra følelsesmessig dimensjon til handlingen. Likevel tenderer boka til et overforbruk av disse ordene, og jeg skulle gjerne sett at de ble brukt mer sparsomt. Ved flere tilfeller oppleves de også som overflødige eller overforklarende, da illustrasjonene i seg selv er tilstrekkelige til å formidle handlingen.
Et gjennomført og sprudlende konsept
Til tross for enkelte svakheter, er Piri og Chip en tegneserie som fungerer svært godt. Boka bobler over av visuell og fortellerteknisk lekenhet. Det er en fin balanse mellom humor og spenning, og konseptet er helhetlig og godt gjennomført. Den har også en tydelig målgruppe, og jeg tror at mange unge lesere vil kose seg med denne lille sjarmbomben av en bok.
