Redusert til pøbelstreker

John Jamtlis tegneseriebiografi om rapgruppen Tungtvann er 69 prosent nostalgi. Bygdedyret stjeler resten av showet.For ti år siden regisserte Carl Christian Lein Størmer den bitende sarkastiske juksedokumentaren Den vanskelige tida med musikeren Jørgen Nordeng som hovedperson. Filmen både harselerte med og bygget opp under rapperens forestående comeback under artistnavnet Joddski, og var full av ironiske stikk mot media, musikkbransjen og Nordeng selv.

Nå lanserer Strand Forlag tegneserien Pøbel om de tidlige årene til Nordeng og suksessgruppa Tungtvann, som feirer 25 års jubileum i år. Tegneserien er humoristisk, men blottet for noe form for selvkritisk vinkling. I velkjent stil fra forfatter John Sigvart Jamtli dreier det seg mer om et helteportrett og en røverhistorie i ett. Grunntonen er lik den man finner i hans pågående Sabotør-serie.

Dersom noen velger å tolke Pøbel som lanseringshjelp til Joddskis kommende høstalbum er resultatet skuffende tannløst. Heldigvis virker det ikke som om dette er poenget. Hovedtemaet for boken harmonerer tvert imot godt med et av de synligste gjengangstemaene hos Joddski, det vil si kampen mot bygdedyret. Dette er en universell tematikk som fortjener å bli formidlet på nye måter – også til et yngre publikum, slik hovedmålgruppen for denne boken er opplyst å være. Striden med bygdedyret munner endatil ut i et overraskende forsonende budskap. Her lykkes serieskaperen godt.

Undergrunn i går

Første kapittel gir en pedagogisk og innelevende innføring i hiphopens inntreden i Norge – inkludert det mytologiske startpunktet for norsk hiphop med kinovisningen av Beat Street. En artig biografisk detalj på de første sidene er at Nordengs far var musikkjournalist, slik at sønnene vokste opp med tilgang på et omfattende musikkbibliotek i hjemmet. Kapittelet understreker at dette har gitt Nordeng et fortrinn som artist.

Enda et vellykkede grep er bruken av dialekt. I norsk sammenheng er Tungtvann pionérer; de var blant de første til å rappe på norsk – og de aller første til å rappe med distrikts-dialekt. Jamtli speiler dette med en fonetisk form for nordnorsk. Teksten er godkjent av hovedpersonen selv, og leseflyten er god. Dessverre formidles ikke sangtekstene like godt.

«Æ har riman som får dæ tell å tripp som meskalin» heter det i Tungtvanns (Æ Gir Mæ Nu) Faen (2000).Deler av sangen er også med i boken, men bokens typografi gjør at sangen faller sammen. Jamtli bruker en krotete grafiti-inspirerte font som visuell markør på samtlige tekstlinjer i boken. Visuelt sett gir det kan hende en assosiasjonsriktig energi til oppslagene. Men hvis ikke man kan tekstlinjene fra før blir det fort treig og hakkete lesning. Tekst er til for å leses. Typografien i boken gjør det fristende å hoppe over sangtekstene.

Bruddstykker

Boken består av mange korte historier, med egne vignetter som parafraserer datidens popkultur. Pastisjene tar til dels oppmerksomheten bort fra temaet, men truer også med å overskygge Jamtlis egen stil og strek. Foreleggene er merkbart mer interessante i komposisjon og virkning, som med Kazuhiro Otomos filmplakat til cyberpunk-animen Akira (1988) basert på mangaen ved samme navn fra 1982. Se bare på bruken av luft.

Parafrasene gir tidskoloritt, men fint lite annet. Uten kreditering gir de heller ingen inngang for uinnvidde lesere. Frank Miller-pastisjen fra Nattens ridder vender tilbake (1986) virker vel så inspirert av Mads Eriksens pastisj over det samme, uten at poenget leder frem mot noe spesifikt.

Pøbel er en salig miks av ting som virker hver for seg, men som ikke nødvendigvis virker sammen. Maksimalismen tar overhånd, med bilderuter som er tettpakket med detaljer – uten at de egentlig synes. Innholdet drukner i hårtynne linjer og dunkle farger. Fargebruken er generelt litt rar, men en hiphoporientert forklaring finnes faktisk i boken: «…ta graffiti da, så bruker vi ikke samme regler som kunstskolen med myke og harde farger. Vi prøver med å prøve alle farger mot hverandre og å prøve det som ikke egentlig skal prøves, for det kan ofte bli kult».

Her kunne man ønske at fargebruken i boken levde opp til denne teorien.

Hiphop redusert til pøbler

Nordengs erfaring fra barne- og ungdomsårene kunne med fordel vært brukt til mer enn mimring og selvskryt – selv når målgruppen er barn og unge. Ungdomstegneserien Blokk til blokk (Cappelen Damm, 2022) av rapperne Fela, Don Martin, Jonathan Castro og serietegner Andreas Iversen viser at dette er mulig. Boken er langt enklere å følge og har likevel mer å by på av sosial kontekst og historie knyttet til miljøet rundt hiphop, graffiti og rap i Norge. Serien har også et avskrekkende budskap som viser de negative konsekvensen av veivalg knyttet til rusmidler og kriminalitet.

Pøbel fremstår i kontrast som rusforherligende. Ikke bare på grunn av bruken av rusmidler, men også når salg av narkotika presenteres som en kul og enkel måte å tjene penger på. Fyllesyke er blant de få konsekvensene man ser av rusbruken i Pøbel, og knapt nok det; trikset er nemlig å reparere med «tjall» slik vi ser Håvard Jenssen gjøre når han tar kallenavnet Jan Steigen på vei hjem fra Roskilde.

Ett unntak finnes. I ett av bokens høydepunkter manifesterer bygdedyret seg som en hånlig og pratesyk måkeflokk. Ubehaget understrekes av at hovedpersonen har et febermareritt forårsaket av fleinsopp.

Pøbel ender dessverre opp som for karikert. Både intervjuobjektet Nordeng og serieskaperen Jamtli ser ut til å ha villet omfavne bildet av tegneseriefiguren Nordeng som en rendyrket pøbel, med lite blikk for annet en fyll og spetakkel. Dette er selvsagt sterkt reduserende i en bok som samtidig tar for seg å formidle hiphopens historie i Norge.

Et viktig poeng hos Don Martin i Blokk til blokk er at «pøbel» kun er ett av mange utilstrekkelig skjellsord som har vært brukt og fortsatt brukes om aktører i hiphop-miljøet. Hos Jamtli blir rappingen redusert til nettopp pøbelstreker.