Hva kan Pondus egentlig si oss i 2019? Og trenger serien å si noe? Holder det ikke å være en daglig leverandør av lett humring eller små glis? 

Dette er spørsmålene jeg stiller meg når jeg setter meg ned med den attende samleboken Minus 18 på det ene øyet. Kanskje kan vi si at det holder fint å by på lett humor, men da glemmer vi hvorfor serien ble så stor i utgangspunktet. For i 1995 hadde Pondus definitivt noe å si oss.

Anmeldelse

Pondus – Minus 18 på det ene øyet
Frode Øverli
Strand Forlag

Den skandinaviske stripefloraen som sprang ut i full blomst på slutten av 90-tallet ble en så stor suksess fordi den traff tidsånden samtidig som den traff leserne i hjertet. Lise Myhres Nemi appellerte til de unge, gjerne kvinnelige, søkende sjelene som foretrakk svarte klær og mørk musikk. For oss som allerede hadde konsumert alt Neil Gaiman hadde produsert av Death-historier var Nemi en surere og mer jordnær erstatning.

Martin Kellermans Rocky var Nemis totale motsetning, og de utfylte hverandre perfekt. Rocky var Nemis mannlige, rap-elskende motstykke. Og Pondus? Han var en folkelig bussjåfør som digga fotball og en pils etter jobb.

Etter årevis med amerikanske syndikatserier i avisene var  bare dét forfriskende. For Pondus var ikke traust. Den unge tegneren Frode Øverli kom fra Pyton-tradisjonen, og var ikke redd for å tegne ting som gikk langt over tidligere tabu-streker. Han ga oss en norsk Andy Capp, og tullet mer med alkohol og sex enn det vi noensinne hadde sett i norske dagsaviser.

Pondus var et friskt pust, men hvor er han i dag, snart 25 år etter?

Kjente scener om igjen

Jeg nekter å sette noen spoiler-advarsel før jeg avslører at han nå er barinnehaver og at Jokke har fått kone og barn. Selv om Øverli har gjort disse endringene har han klart å bevare komikken i de gamle rollene. Eddie harmed glede tatt på seg Jokkes gamle rundbrenner-rolle, og han har definitivt mer suksess.

Pondus’ gamle bussjåfør-kolleger Hugo og Ivar er fortsatt med og gjør alt de kan for å sverte bussjåførers rykte. De siste årene har Pondus også fått nye naboer: Jokke og Camilla på den ene siden, det homofile paret, Tito og Baltazar, på den andre.

Det er altså her vi står etter tjuefem år, og når Ivar på første side kan si at han liker ”å lage mat fra bunnen”, for så å klippe opp posepastaen fra undersiden, inkasserer Øverli lett et glis hos meg. Det fortsetter han også å gjøre jevnt og trutt på de neste 175 sidene, men overrasket blir jeg aldri.

Pondus - Minus 18 på det ene øyet anmeldelse

I stedet føles det mer og mer som samlebåndslesning. En stripes naturlige habitat er på en avisside, de er intendert for å fremkalle ens daglige flir, kanskje det eneste man klarer å få frem den dagen. Derfor har jeg alltid likt best å lese striper i små doser av gangen. Dagbladets nå gravlagte tegneseriesider var perfekt sånn sett (RIP). 

Men dette er ikke problemet, problemet er at jeg etter hvert føler jeg leser en serie som er totalt utdatert. Øverli er en strålende tegner, så hans tegning av Trump som bokstavelig talt spyr ut drit er slående, selv om vitsen er billig. Men det er også et av de ytterst få stedene vi får et hint om at vi befinner oss i 2019.

Kjedelige kjerringer

Jeg er av den mening at man kan tulle med alt, men likevel klarer jeg sjeldent å le av Øverlis vitsing med det homofile naboparet. Da de kom inn i serien var det et tydelig grep for å modernisere stripa, men det har ikke vært særlig vellykket. Øverli tar rett og slett ikke homofile menn på kornet, slik han tar fanatiske fotballfans eller needy menn.

Ja, mange av bikarakterene i Pondus er minst like outrerte som Tito og Baltazar, men de er likevel overdrivelser av noe gjenkjennelig. Når T og B synkronhopper på trampolinen i hagen er kanskje formasjonene morsomme, men det er bare absurd, ikke slående på noe vis. Alt kan tulles med, men det er ikke sikkert det blir morsomt selv om man forsøker. I album nummer 18 var det morsomste med Tito og Baltazar at jeg innså at Tito ligner på kronprinsessens kjæreste, Durek Verrett, men det kan ikke Øverli ta æren for.  

Pondus - Minus 18 på det ene øyet anmeldelse

Hadde jeg vært homofil mann hadde jeg derimot gladelig tatt til takke med denne ganske umorsomme parodien enn det vi kvinner må finne oss i. Bortsett fra Jokkes spinnville mor Else, er Pondus’ faste kvinnekarakterer de dølleste, mest snusfornuftige, bedrevitende skjennekjærringene jeg noensinne har lest i en moderne tegneserie.

Konene, Beate og Camilla, er nærmest identiske karakterer. De har seriøse jobber, formaner mennene sine om hva de skal gjøre og sukker oppgitt når de (selvfølgelig) ikke gjør det. De fungerer som en squashvegg som Øverli kan fyre av en ball mot for å få den tilbake med et pang i siste rute. I baren inntar Turid-Laila akkurat samme rolle, tilpasset mennenes behov når de er på bar og ikke i sin lune stue. Turid-Laila fungerer som objektet Øverli kan tegne menns patetiske oppførsel rundt, som en slags dans rundt gullkalven. 

Pondus - Minus 18 på det ene øyet anmeldelse

Disse tre kvinnene har tilsynelatende ingen andre interesser enn å gjøre jobben sin og klage på menn. Glem Bechdel-testen – å få to av de faste kvinnene inn i samme rute i Pondus virker som en stor nok utfordring for Øverli. Det kan godt innvendes at seriens hovedpersoner tross alt er Jokke og Pondus, men det har aldri stoppet Øverli fra å klare å lage moro med en haug andre karakterer. Disse kvinnene derimot, er i serien først og fremst objekter og funksjoner.

Menn som tegner kvinner

For en stund siden lagde Tegnehanne en treffende stripe hvor hun hadde én rute hvor det sto: Når kvinner tegner kvinner, og én hvor det sto: Når menn tegner kvinner. Alle Pondus’ kvinner gled rett inn i stereotypene Tegnehanne hadde samlet i rute to.

Det var da det slo meg hvor dårlig Øverli tar damer på kornet. Han klarer ikke å riste komikk ut av en eneste kvinneskikkelse, hvis de ikke ser ut som oppblåste trolldeigfigurer som det har gått forferdelig galt med underveis i prosessen. Jeg har ingen problemer med Øverlis støgge damer, de er morsomme. Men jeg er overrasket over at det har tatt meg 24 år før jeg virkelig tenkte over hvor inderlig dølle Øverlis andre kvinner er. 

Pondus - Minus 18 på det ene øyet anmeldelse

Kanskje er det fordi jeg aldri har vært veldig opptatt av representasjon i tegneserier, og blindt godtok at det mannlige blikket ville være det dominerende i en kunstsform som generelt er så dominert av menn. Men tiden har gått. Skandinaviske tegneserier har opplevd en flodbølge av kvinnelig talent. Vi ser en gullalder av kvinnelige komikere. TV-serier som The Bitch in Apartment #23, The Breaker Uppers og Fleabag har endelig gjort kvinnelig humor kjent for også den andre halvdelen av verdenen (og Fleabag-skaper Phoebe Waller-Bridge kunne nylig hanke inn Emmy’en for beste komiserie – ikke bare for ”beste kvinnelige komiserie”!)

Uberørt av dette, øverst på Ulrikens topp, står liksom Pondus igjen. Ingen bølge har truffet ham, årene har tilsynelatende stått stille, kvinnene hans er som Valborg i Olsenbanden, alltid klare for å lire av seg en skjennepreken og lite annet. (Det er mulig dette er urettferdig mot Aud Schønemanns Valborg, det er lenge siden jeg har sett Olsenbanden.)

For Pondus’ faste lesere gjør nok ikke disse betraktningene noe fra eller til. De vil ha sin kjente dose, og det gir Øverli dem også i bok 18. Men han tegner for menigheten. Nye lesere blir det vanskelig å verve, særlig i dagens tunge blad-marked. Og Pondus føles langt fra relevant lenger.

3 KOMMENTARER

    • Hvis du går inn på Serienett på Facebook og søker på Tegnehanne dukker den opp, jeg har dessverre ikke noen direkte link.

  1. Godt skrive!
    «Den kjedelige kvinna» som motspiller til sprø menn pleide gå igjen i heile underholdningsindustrien. «Mot i Brøstet»-skaper Tore Ryen snakka om korleis han brukte figuren «Målfrid» på nettopp denne måten. (Ho er sjølvsagt sjukepleiar) Damene i amerikanske college-komedier frå 80-talet er også «normale motvekter» utan eigne vittige replikker. Øverli skal ha ørlite ros for å ha bevega seg frå homofobiske vitsar til «ironisering-over-eigen-homofobi» til «homoer er morsomme naboer», men humormessig er han like utdatert som Jokke og Pondus er i musikksmaken.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.