I denne artikkelserien graver Egon Låstad seg gjennom arkivene på jakt etter den ukjente norske tegneseriehistorien. Dette er andre del av historien om Ivar Lauritz Lund Mauritz-Hansen. Du kan lese første del her.
Som fast ansatt tegner i avisen Tidens Tegn fra 1922 til 1927 befant Ivar Mauritz-Hansen seg i et kreativt fellesskap omgitt av kunstnere som Ragnvald Blix, Olav Engebrigtsen og Kristofer Sinding-Larsen.
Satirekunstneren Olaf Gulbransson, som hadde etablert seg i Tyskland, var også hjemom Norge i denne perioden og tegnet fast for Tidens Tegn fra 1923 til 1927. Mange av Gulbranssons politiske kommentartegninger var i praksis utsøkte tegneserier, med ruter og bilder i meningsskapende sekvenser. Disse krafteksemplarene av tidlige norske tegneserier ble en del av det moderne uttrykket til Tidens Tegn.
Ivar Mauritz-Hansen gjorde sine egne eksperimenter med tegneserieformen, både i hovedavisen og på baksiden av lørdagsavisen under spalten Tidens Tegns Barnetidende. Her lanserte Mauritz-Hansen den første serien sin om figurene Onkel Brombas og Petter i 1922. Etter at Onkel Brombas ble avsluttet holdt Mauritz-Hansen frem med å skape nye tegneserier for avisen. Fra 1926 kom de som perler på en snor.
Fra striper til barnebok
I Tidens Tegn arbeidet også visedikteren og forfatteren Karen Sofie Hanssen (1879-1950). I likhet med Mauritz-Hansen produserte hun jevnlig stoff til barnesidene. Samarbeidet må ha virket inspirerende, for snart gav de to ut barnebøker sammen. Den første boken de samarbeidet om het To på vidda (Olaf Norlis forlag, 1923) og ble gitt ut under pseudonymene «Koll» og «Tore». Utgivelsen er et tidlig eksempel på en naivistisk illustrert barnebok, med streker som imiterer barnetegninger.
To år senere laget duoen en ny barnebok, med tittelen Per kommer stadig for sent paa skolen (Olaf Norlis forlag, 1925). Ivar Mauritz-Hansen signerte her med sitt eget navn, mens forfatteren Karen skiftet pseudonym til det mer elegante «Nicolette». Boken ble populær og endatil gitt ut på nytt (med nytt omslag) ti år senere, og deretter enda en gang i 1948. Forskjellen på det nytegnede omslaget fra 1935 og originalen fra 1925 viser en enorm utvikling hos Maurtiz-Hansen som tegner. I 1935 var han da også som profesjonell omslagsillustratør å regne.
Fra teatertegner til seriefantom
Fra 1924 til 1932 ga Tidens Tegn ut en egen aftenutgave med tittelen Oslo Aftenavis. I denne fikk Mauritz-Hansen oppdrag som teatertegner, en jobb han beholdt til han sluttet i Tidens tegn i 1927. Tegneserien Professor Tanke som han skapte i 1926 fortsatte til gjengjeld å gå fast i avisen.
Mauritz-Hansen fikk angivelig ordnet seg en klekkelige sum for denne avtalen, som tilsvarte det han tidligere hadde hatt i årslønn hos Tidens Tegn. Forskjellen var at han nå var fri til å jobbe frilans ved siden av tegneseriearbeidet. Mauritz-Hansens oppkomme av idéer og iherdige tegnearbeid begynte å betale seg.
1927 var også det året Mauritz-Hansen skulle komme til å skape Nils og Blåmann, sin aller mest kjente og kjære tegneserie, i samarbeid med sin fremtidige kollega og forretningspartner Sigurd Winsnes.
Men før Mauritz-Hansen kom så langt, boblet det over med friske påfunn og idéer i Tidens Tegn. Råd for uråd, Detektiv Luresen, Jumbo, Flottesen, «Smukke Ludvig» og Pott og Panne er alle titler og figurer som ble skapt av Mauritz-Hansen for avisen på midten av 1920-tallet. I tillegg produserte han en hel del enkeltstående serier uten noen fast tittelfigur.
Råd for uråd
Den bildedrevne serien Råd for uråd startet 9. januar 1926. Deretter startet Detektiv Luresen allerede 16. januar, uken etter. Seriene ble publisert på lørdager med tofarget trykk i svart og henholdsvis rødt, gult eller blått fra uke til uke.
Råd for uråd besto ofte av fire kvadratiske ruter i en firkant, og inneholdt hovedsakelig visuelle poenger uten tekst. Rollegalleriet forandret seg stadig i denne serien. Innimellom vitset også Mauritz-Hansen med seriens tittel og gav den navn som Råd for dårlig råd og annet lignende. I 1926 gikk Råd for uråd i Tidens Tegn nummer 7, 13, 19, 25, 31, 43 ,49, 55, 61, 73, 77, 94, 99 ,106, 127, 133, 139, 145, 151, 163, 169, 175, og 193. (Oversikten kan være ufullstendig.)
Kortlivede figurer
Serien om «Smukke Ludvig» debuterte samme lørdag som serien om rakkerungene Pott og Panne, 6. mars 1926. «Smukke Ludvig» ble en kortlivet affære med opptredener i Tidens tegn nummer 55, 67 og 116 samme år.
Pott og Panne handlet om to gutter som utseendemessig lignet på Knoll og Tott, men som var plassert i et urnorsk miljø med fjøs og kyr. Humorene var snillere enn Knoll og Tott, men skøyerstreker ble det likevel plass til. I Pott og panne er på landet og skremmer Anne littegranne malte de øyne på en kurumpe slik at den ble seende ut som en elefant. Pott og Panne er trykket i Tiden Tegn nummer 55, 88 og 111 1926.
Luresen og Flottesen
Detektiv Luresen var en snarrådig men overivrig detektiv. Ofte misforsto han situasjonene slik at han endte med å lure seg selv. Dermed vanket det mer kjeft enn belønning for innsatsen hans. Komikken i stripene ble ofte understreket av brillene som gav ham et pussig oppsyn med komisk utstående øyne. Den samme visuelle effekten skulle snart bli videreført på hovedfiguren i Professor Tanke.
Stripene med Detektiv Luresen ble publisert i Tidens Tegn nummer 13, 31, 37, 61, 73, 94, 106, 181, 211, 217 i 1926. Muligens finnes han også publisert i flere utgaver av avisen.
Flottesen debuterte 26. juni 1926, i Tidens tegn nummer 145. Den aller første stripen som viser Flottesen sittende på en nymalt benk skulle siden bli gjenskapt med figuren professor Tanke i stripen «Med Tanke på nymalte benker» 21. mai 1927. Der Flottesen rettet opp de malte stripene på frakken sin ved å lage rutemønster, valgte heller Tanke å henge frakken fra seg før han satte seg. Dette er et av flere eksempler på hvordan Mauritz-Hansen gjenbrukte sine egne ideer og tematikk for å kunne å raffinere timingen og humoren sin.
Figuren Flottesen finnes på trykk i Tidens Tegn nummer 145 og 169 i 1926.
Den vennlige vakthunden
Jumbo var en stripeserie myntet på de minste om den troskyldige hunden Jumbo. Hunden kunne snakke da figuren debuterte 8. mai 1926, og oppførte seg som eng ung valp – eller et lite barn. Hvor lite velegnet Jumbo var som vakthund kommer godt frem i stripen Jumbo holder vakt som ble publisert 12. juni 1926. Når tyven entret huset, logret Jumbo med halen og bisto med tyveriet.
De publiserte stripene med figuren Jumbo innbefatter nummer 106, 111, 116, 121, 133, 139, 187, 205, 222 i 1926 og nummer 6, 12, 18, 24, 36, 42, 60, 72, 93, 99, 105, 111, 116, 126, 132, 138, 144 fra 1927. Totalantallet vites ikke med sikkerhet.
Jumbo og Professor Tanke var foruten Råd for uråd de to seriene til Mauritz-Hansen som ble gående lengst i Tidens Tegn. Professor Tanke konkurrerte til slutt ut Jumbo i kvalitet. Evnen til å samtidig spille på komikk, forundring og gjenkjennelse gjorde Professor Tanke til en uovertruffen serie.
Jumbo på sin side varte nok lenge fordi den tross alt var den mest velegnede serien for den opprinnelige målgruppen for avisens bakside. Tidens Tegns Barnetidende ble til slutt dyttet ett hakk inn fra baksiden, mens tegneseriene som i praksis var for alle aldre fikk fylle baksiden. Til slutt var det kun Professor Tanke som sto igjen.
Hvem var virkelighetens Professor Tanke og hvordan gikk det da den distré professoren fikk både kone og barn? Følg med i Ivar Mauritz-Hansen Del 3: Den makeløse professoren.
«Følg med i Ivar Mauritz-Hansen Del 3: Den makeløse professoren.»
Hvor finner jeg del 3 ?