Anmeldelse
Ragnarok 1-5
Odin Helgheim
Egmont, 2020-2024
Peter Madsens Valhall, Charlie Christensens Røde orm og vår egen Øystein Rundes Olav Sleggja – det finnes flere gode, skandinaviske tegneserier om vikingitden. Likevel er potensialet i dette stoffet så stort at jeg lenge har tenkt det burde utnyttes enda mer. Det har tegneserieskaper Odin Helgheim gjort noe med. I Ragnarok velter han seg i vikingtidens rike kulturhistorie.
Første bind, Fenrisulven, utkom i 2020. Nå er produktive Helgheim allerede klar med det femte, og nest siste, albumet i serien om vår unge helt Ubbe Gunnhildsson og hans jakt på fenrisulven samt en kur til hans blinde bror, Hod.
For å si det med en klisjé: hvilken reise det har vært! Sammen med stavmesteren Thyra og den stadig hamskiftende Loke har Ubbe kjempet mot tordenguder, jarlen Blåtann og frostjotner, samtidig som at han har innsett avgjørende ting om seg selv på veien.
Actionpakkede sider
Det er naturlig å trekke frem nettopp disse kampene, for Ragnarok er en svært actionpreget serie. Kampscenene er mange, og er lagt opp i klassisk manga-stil med ruter i alle former og fasonger og en veldig følelse av fart i tegningene. Slikt drar nok særlig gutter til serien, om man skal generalisere litt. Vår helt, Ubbe, minner meg også om Masashi Kishimotos unge ninja Naruto. Særlig har forsidene et litt likt preg, med fokus på hovedpersonen i kampmodus.
Det slo meg først etter endt lesning at Helgheim svært sjeldent panorerer ut fra det som skjer for å skaffe overblikk. Vi er hele tiden veldig tett på, så tett på at vi ikke får noen stor følelse av hvordan det faktisk ser ut der vi befinner oss. Dette er til stor forskjell fra den stilmessig beslektede serien Nordlys, hvor landskapsbildene gis stor plass. Jeg syns Helgheim kunne kostet på seg mer bakgrunn, både for å gi leseren litt mer ro innimellom, og for å vise oss mer av det fascinerende universet han har skapt. Når første bok begynner med et kart over Midgard, tegnet av Kristine Sundsdal, har Helgheim laget en forventning om at vi også skal ut på en visuell oppdagelsesferd. Dette innfris bare delvis. Når det kommer til landsbyene, er Helgheim derimot svært raus og leken med miljøskildringene. Det er så man både lukter og hører vikingtiden fra tegningene. Serien er langt fra historisk korrekt, men Helgheims fantastiske vikingtid er svært underholdende og estetisk tilfredsstillende.
Mystiske runer
27-år gamle Helgheim har fra før illustrert serien Edelmot, skrevet av Victor Sotberg. Han er en meget habil tegner, men har litt å gå på når det kommer til å finne sin egen, unike stil. Det er sånt som tar tid. Man kan se mange inspirasjonskilder i bøkene. Ofte tar jeg meg i å tenke på Sandman-universet. I Ragnarok snakker Loke, som Sandman selv, i sorte bobler. Og når sjamanen forteller om gudene, er det som å se presentasjonen av de udødelige i Sandman: På en dobbeltside presenteres gudene i hver sin rute med egen farge og runesymbol.
Runesymbolene er også et gjennomgående tema i serien, hvert kapittel starter med en runestein. Det er et veldig stilig grep og gir en følelsen av nedarvet mystikk og gåter som skal løses.
Forfriskende morsom
Mange fantasyserier kan bli noe selvhøytidelige. Her skiller Ragnarok seg prisverdig ut. Helgheim har en herlig sans for humor, særlig karakteren Blåtann får meg til å le høyt flere ganger. Replikkene er kjappe og gode, og det er flott at Helgheim ikke har mer ærefrykt for historiske forbilder. Spenningen og intrigen holder seg også oppe gjennom alle bøkene, og får stadig nye elementer.
Det eneste jeg ikke henger helt med på, er forholdet mellom brødrene. I første bok skriver Helgheim i etterordet at brødrene Ubbe og Hod har vært i hodet hans i mange år. Den kjekke, tøffe storebroren Hod blir blind, og dermed er det Ubbe som tar over hans rolle. Jeg syns ikke Hods fall fra byens kjekkas til tarvelig alkis underbygges godt nok. Joda, han mister synet, men her mister han også hele personligheten sin med det samme. Når han heller ikke er med på reisen, får deres søskenforhold urettmessig stor plass, på bekostning av forholdet til stavmesteren Thyra, som reiser sammen med ham.
Alt i alt er likevel Ragnarok en ekstremt medrivende serie. Jeg håper denne serien kan gjøre at flere unge får øynene opp for tegneserier og gleden ved lesing.
For det er ikke ofte man kan se så frem til dommedag.
