Anmeldelse
Ragnarok bok 1-6
Odin Helgheim
Egmont (bok 1-5) og TNT Bonnier (bok 6)
En bokserie med tittelen Ragnarok måtte jo ha en slutt. Med Valhall avslutter Odin Helgheim sin mytologi-inspirerte vikingserie med bravur.
Karakterene tillegges enda flere lag, plott-twistene overrasker fortsatt, og Helgheim fortsetter å imponere med stor teknisk variasjon. Han tegner gjerne behagelige grønne eller snødekte landskap, og behagelige, ganske ordinære portretter, men er heller ikke fremmed for å fylle en dobbeltside med variasjoner over to-tre farger for å formidle noe mer abstrakt.
Om guder og mennesker – og alt imellom
«Mytologi-inspirert vikingserie»? Hvorfor ikke bare kalle det fantasy? Vel, fantasy-sjangeren kan oppleves som ganske låst, med sine kart, magiskoler og store slag. I Ragnarok-serien har Helgheim i liten grad fulgt andres regler.
Fortellingen har et persongalleri som utelukkende består av skapninger omtalt i norrøn mytologi, og spesielt siste bok tar opp de samme filosofiske spørsmålene som de gamle mytene tok for seg; Hva er forholdet mellom guder og mennesker? Har et menneske fri vilje? Beveger tiden seg i en rett linje, eller i en repeterende sirkel? Hva er et godt liv? Og jeg kunne fortsatt.
Hovedkarakter Ubbe filosoferer egentlig ikke så mye. For han er det to måter å være menneske på: Man er feig, eller man tar de kampene som kommer ens vei. Ubbe la fra seg feigheten allerede i første bok, og i løpet av de fire neste bøkene har Helgheim og leserne kost seg med visuelt sterke kampscener. Selv undertegnede, som har lest ekstremt lite manga, kan tydelig se inspirasjonen fra japansk tegneseriespråk. Helgheims slåsscener er grandiose, dramatisk fargelagt, og helt på grensen til karikerte. Akkurat slik action skal gjøres!
Seriens avsluttende bok er så klart intet unntak. Og spesielt én ting klarer Helgheim å gjøre på en imponerende måte: Han illustrerer de guddommelige kreftene som er i sving. De er til stede i blikkene, i luften, eller gjennom små synlige hint.
Til tross for at Helgheim som tegner har en enorm kreativitet og ditto talent, er serien noe ujevn. Kanskje ikke så rart når man fortsatt er ung (mannen er fortsatt i 20-åra, folkens!). Likevel hadde hadde håpet at det avsluttende bindet i serien skulle være fritt for enkelttegninger som virker helt «døde» blant alle de spill levende panelene, enten det er på grunn av slapp skyggelegging, rotete komposisjon, eller bare fravær av detaljer.
Lag på lag
Ubbe er bare én av en håndfull uforglemmelige karakterer i serien. Uforglemmelige fordi karaktertrekkene er så tydelige, og så viktige for fortellingen. Artig er det også at Helgheim som tegner har slått seg helt løs med den spenna gærne Harald Blåtann, som er en av de mindre realistisk tegnede karakterene. Ofte beveger figurene hans seg litt vel raskt fra en sinnsstemning til en annen og uten at jeg synes det blir godt nok forklart. Man kan velge å lese det som et sjangergrep, eller at det er tilpasset den unge målgruppa.
Gode karakterer driver også plottet fremover og er viktige for hovedkarakterens utvikling. Det har Helgheim for det aller meste fått til. Jeg bare lurer litt på hvor det ble av den vesle trellen Snorre, som dukket opp i andre bok. En karakter som tok mye plass, men i liten grad tjente historien.
Som nevnt innledningsvis har karakterene mange lag, og plottet mange twister. Mye er skjult for både leseren og Ubbe i denne sagaen, og hver eneste bok avdekker ny kunnskap om en eller flere av karakterene. Men etter å ha lest epilogen i denne siste boken i serien, slår det meg at altfor mange av de store vendingene i historien består av ny informasjon, og altfor få av at en av karakterene enkelt og greit gjør noe overraskende. Siste bok byr på så store og omveltende sannheter at det kanskje blir litt mye. Helgheim risikerer at leseren faller av. Dette kunne vært løst ved å gi de rette hintene og etablere reglene i første bok.
Post Ragnarok
Som kjent er Ragnarok ikke bare en slutt – det er også en begynnelse. Så også med Ragnarok-serien. Siste side om Ubbe er tegnet, men fans av Helgheim og hans univers trenger ikke fortvile. Helgheim lover i bokas etterord at det kommer flere serier fra han, og universet hans har allerede blitt utvidet med bøker om katteguden Frøya.
