En gang i blant går jeg forbi mennesker jeg ikke vet hvem er, men som jeg likevel drar en slags kjensel på. Etter å ha tatt en nærmere titt viser det seg ofte at jeg ikke har sett dem før i den virkelige verden – men deres like har jeg sett i Daniel Clowes’ bøker.
Likheten manifesterer seg gjerne i spesielle ansiktstrekk: Daniel Clowes’ karakterer er helst utseendemessig litt rare. De balanserer på en fin grense mellom det vulgært usympatiske og det dypt ensomme, en kombinasjon som ved nærmere lesing blir poetisk og svært menneskelig.
Kjip, men gjenkjennelig
Tegneserien Wilson fra 2010, utgitt nå på norsk av No Comprendo Press, skildrer et kroneksempel på en Clowes-karakter: tilsynelatende uspiselig, høyst arrogant og ute av stand til å kommunisere i henhold til samfunnets normer.
«Ubehagelige karakterer gir deg mye mer enn det elskverdige flertallet man vanligvis forventes å identifisere seg med,» sier Clowes selv i et intervju samlet i The Daniel Clowes Reader, en bok med essays, intervjuer og analyser.
Wilson deler livet først og fremst med hunden sin, men møter igjen en ekskone og oppdager at han har en datter som ble adoptert bort ved fødselen. Til stadighet forsøker han å interagere med de tilfeldige menneskene han møter i livet sitt, situasjoner som ofte ender med at han på en eller annen måte får gitt høylytt utløp for sin frustrerte misantropi.
[infobox]
«Herregud, det er så forferdelig, måten folk lever på!» bryter han ut etter at en mann han møter på flyplassen har forklart ham at han er strålende fornøyd med å arbeide som konsulent i et lite firma.
Det er frekt og usympatisk, men det er ikke totalt uidentifiserbart for leseren, særlig ikke de mer kyniske blant oss.
Vulgære tryner
Rent utseendemessig slipper Wilson unna det mest karakteristiske i Clowes’ tegnestil. Persongalleriet i andre av bøkene hans, som kortfortellingsamlingen Caricature (1998) og den surrealistiske Like a Velvet Glove Cast in Iron (1993),(utgitt på norsk av No Comprendo Press) består ofte av mennesker som kan beskrives som lite annet enn groteske.
I Daniel Clowes: Conversations, en intervjusamling fra University of Mississippi, står det om karakterenes verden: «Deres verden er befolket av rare og groteske figurer som likevel tvinger frem leserens sympati.»
Store, utstående tenner, brede panner og rare hårfester, samt pløsete kinn og haker gir karakterene et nesten ekkelt preg, og de utstråler en kitschy, stereotypisk amerikanskhet.
På leting etter nærhet
Også felles for mange av karakterene er at de søker etter et samhold uten helt å vite hvordan, eller i enkelte tilfeller hvorfor. I tittelhistorien til Caricature møtes karikaturtegneren Mal og jenta Theda, begge misfornøyd med tilværelsen, men ute av stand eller vilje til å gjøre noe med det. Det er mennesker som i bunn og grunn kun har seg selv, enten de har valgt det eller ei.
Theda og Mal tilbringer noen dager og netter sammen under en kunstmønstring, og det er med dem som det er med mange av Clowes’ mellommenneskelige forhold – de glir ut av et liv og inn i et annet, og er kun innom på kortere eller lengre lånt tid.
Tenåringsangsting
De fleste av Clowes’ karakterer er selverklærte raringer, annerledes ifølge samfunnets normer og standarder, men normale ifølge dem selv.
Få steder er dette tydeligere enn i Ghost World (1998) – en av Clowes aller mest kjente tegneserieromaner, som siden utgivelsen har blitt en kultfavoritt både på papir og på skjerm etter filmatiseringen som kom i 2001.
I Ghost World er den Clowesiske ensomheten en tosomhet – tenåringsjentene Enid og Rebecca har i begynnelsen av boka kun hverandre og motstanden til alt som er normalt. De hater skolen, de hater medelevene og de hater alt som er vanlig og kjedelig i hverdagen.
Skjørheten i forholdet deres kommer til syne i forskjellene dem i mellom, og nærmest uunngåelig vokser de fra hverandre mot slutten av boka.
Selvopplevd
Og det er med Wilson som det er med de andre – usympatisk ved første øyekast – men det er også noe sårt i ham. Det er noe ensomt med ham der han vingler seg gjennom farens død, en kidnapping av sitt eget bortadopterte barn, et fengselsopphold og de dagligdagse sosiale situasjonene han ikke får til uten å falle ned i misantropiens kjeller.
«Clowes’ narrativer ivaretar alltid karakterenes beklemte indre,» er det skrevet i The Daniel Clowes Reader.
Han fanger opp og tegner ned ting ved folk som kan bli oversett ved første øyekast, han gir de selverklærte raringene en stemme – mulig fordi han selv var en einstøing selv da han var ung.
Clowes hadde en vanskelig barndom hvor tegneserier ble en viktig hverdagsflukt, og han har også sagt at han i tenårene var mye for seg selv. Det er kanskje disse opplevelsene som gjør at han så nøyaktig vet å skildre angsten og udet ubekvemme ved bare å leve og omgås andre mennesker.
I samme Reader er Clowes intervjuet om persongalleriets ofte usympatiske natur.
“Jeg synes det er avgjørende for forfatteren å finne en måte å omfavne og forstå sin fortellers menneskelighet,» sier han, «og å finne en måte å elske og tilgi dette villedede monster.»
Så det er ikke en utelukkende positiv beskrivelse, når jeg sier noen ligner på en Clowes-figur – men det er ikke kun negativt heller. Som regel blir det til at jeg snur meg to ganger.
